4. aug 2010
Jo Nesbø: Rødstrupe
En eldre mann forbereder seg på å gjennomføre et spesielt attentat. Hans historie som frontkjemper fra skyttergravene ved Leningrad danner bakgrunnen for hans planer. Harry Hole er nylig overført til Overvåkingspolitiet, og får i oppdrag å undersøe om en spesiell attentatrifle som har dukket opp i Norge kan kobles til nynazistmiljøet.
Boka begynner med at Harry Hole og hans kollega EllenGjelten blir utkommandert til sikkerhetsopplegget rundt Clintons besøk i Norge i 1999. på grunn av mangelfull kommunikasjon, ender Hole med å skyte en Secret Service-agent. I spillet for å skjule denne hendelsen blir han «forfremmet» til Overvåkingspolitiet. Her er hans primære oppdrag å undersøke ulike forhold rundt nynazistmiljøet i Oslo. Men ting knyttes finurlig sammen, Frontkjemperens historie har koblinger til miljøet Hole etterforsker. Et mord på en kollega likeså, i likhet med etterforskerens famlende forsøk på å få et nytt og uventet kjærlighetsforhold til å svive.
Jo Nesbø er en veljent krimforfatter for mange, men dette var mitt første møte med han og Harry Hole. Og jeg likte det jeg leste. Historien har en fin flyt og en god spenning. Sammenkoblingene av de mange ulike historiene er såpass nennsomt utført at jeg som leser har vondt for å avslutte lesningen der et kapittel slutter og et annet skal begynne. Akkurat slik en god krim skal skrives.
Jeg trives også med miljøskildringene, måten nesbø beskriver mennesker og samspillet dem imellom. Og jeg setter stor pris på grundig historisk forarbeid. Dette gir fortellingen troverdighet på et vis som så mye anna krim aldeles ikke gjør.
Skulle jeg ha noe negativt å si, er det at Harry Hole ikke akkurat er en nyskapning innenfor krimsjangeren. En typisk fordrukken antihelt som jeg har lest om før. Men det gjør faktisk ingenting. Han fungerer troverdig, og da er jeg fornøyd. Det er kanskje ikke krim jeg søker til for å bli imponert over rollegalleriets originalitet…
Jeg må vel også si at jeg har vondt for å trives med historier om nazisme, enten det er i gammel eller ny tapning. Denne avskyelige måten å se verden på, både dum og farlig på en gang, gjør at det vrir seg i meg. Dette var det eneste som gjorde at jeg var nødt til å legge til side Rødstrupe en hendte gang. Men jeg plukket den opp igjen etter rimelig kort tid.
Sidetall: 433
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-19368-2
Utgivelsesår: 2008
| Forrige artikkel: Mohsin Hamid: The Reluctant Fundamentalist |
Neste innlegg: Alexandra Fuller: Don’t Let’s go to the Dogs tonight |
4 kommentarer på “Jo Nesbø: Rødstrupe”
Problemet mitt med Nesbø og grunnen til at jeg ikke har lest noe av ham enda, er at han framstår som litt kunstig og «flink» i de andre sammenhengene jeg har sett ham: Som vokalist og tekstforfatter i De Derre og som TV-personlighet. Alt virker riktig, men det mangler sjel – både i utstråling og språkbruk. Flinkisme har for meg aldri vært et kvalitetstegn. Og da har jeg antatt at bøkene også er slik. Men som med de aller fleste fordommer: Jeg tar nok feil.
Jeg vet gentlig ikke om du tar feil eller ei. Som vokalist i Di Derre syns jeg han er glimrings. Tekstene der er til tider hysterisk morsomme og treffende, og jeg opplever det ikke som «flinkt». Men jeg opplever han som flink.
Så også her. God krim, dette. På høyde med det beste fra Norden – og det vil i mitt hode også si at det er blant det beste i verden. Men det er bare krim. Underholdning. Og det er jo viktig i seg selv. Men noe mer enn underholdning syns jeg ikke dette blir. Ikke noe dypere budskap. Ikke egentlig.
Som sagt: Fordommer skal man aldri lytte til. Og jeg har bare sett og hørt bruddstykker av Jo Nesbø. Les: Intervju på Skavlan og sangen «Jenter» som jeg bare syns er konstruert og teit.
Eneste måten å overkomme fordommene på er å lese en av bøkene hans.
Da kan du jo få gjort fordommene om til dommer 😉