6. apr 2014
En av de store er død – RIP Peter Matthiessen
Det fins noen forfattere som går utenpå og langt forbi det aller meste annet som fins – spesielt på bestselgerlistene. Forfattere som både gjennom sin egen livshistorie og det de skriver om nesten blir et univers i seg selv, og som har en så stor betydning at vi neppe er helt i stand til å forstå det. Noen av disse er kanskje ikke så mye lest i dag, og mange av dem er godt oppe i åra, om ikke de allerede har avsluttet reisen mot vest, for å snakke Magnus Grønneberg-språk*. Det er ikke så rart, da det tar tid å bygge seg opp en livshistorie og å skrive bøker som rører oss med sin klokskap og livserfaring. Jeg ble minnet på det i dag, da BBC kunne opplyse om at Peter Mathiessen er død. «Peter Matthiessen?» spør du gjerne. Søk på Norli.no og Bokkilden.no viser at det ikke fins noen bøker av ham på norsk for tiden. Et søk på bokblogger.no gir meg følgende resultat:
We’re sorry, but the page you’re looking for isn’t here.
Inne på bokelskere.no får jeg følgende resultat når jeg søker på navnet:
Ja, det er min bok, jeg er den eneste følgeren, og den eneste som har ført en bok av ham opp som favoritt. Hvordan kan jeg da være så svulstig i mine uttalelser?
Share on Facebook
Joseph Heller – Catch-22 fikk jeg til jul av en kamerat for farlig mange år siden. 3. juledag var jeg i bokhandelen og byttet den med Ancient Evenings av Norman Mailer. Jeg bleste aldri Ancient Evenings, og han som gav gaven var litt skuffa over valget mitt. Senere begynte en av mine tidligere elever å mase om at jeg måtte lese denne boken, siden det var den beste boken han noen gang har lest. Jarle har veldig god litteratursmak (han leser og liker som regel de bøkene jeg anbefaler ham å lese), så jeg lovte ham å ta ham på hansken, som det ikke heter. Nå er jeg på side 42 og har vært omrking det sidetallet et par-tre dager nå. Det er flere grunner til det, blant annet at det er fotball-EM og at jeg for alvor har oppdaga noe de kaller «Twitter». Begge er klare eksponenter for tidstyveri. Men samtidig er jeg ikke helt hekta på boka enda, og er fremdeles spent på om jeg klarer å runde side 101, det magiske sidetallet for hvorvidt jeg leser ferdig en bok eller ikke. Men sant skal sies, denne klassikkeren, sær som de første førti sidene er, begynner å bli ganske morsom, og en dag kommer jeg nok til å knekke koden.
Paul Theroux – Riding the Iron Rooster er den eneste reiseskildringen av min favorittforfatter Paul Theroux jeg ikke har lest enda. Nå har jeg hatt den på lista over «neste bok» ganske lenge, men det tok så hinsides lang tid å bli ferdig med The Blue Horizon av WIlbur Smith at den bare har blitt stående. Grunnen til at jeg har lyst til å lese den nå, er for det første at brodern holder på å lese den, og jeg liker ikke at han har lest en Paul Theroux-bok jeg ikke har lest. Dernest leste jeg for et år siden Behind the Wall av Colin Thubron, en nok som overrasket meg positivt og som gav meg mersmak på Kina. Å lese hva Paul Therous skriver om dette landet ble da ekstra interessant, i og med at når jeg blir født som reisebokforfatter i neste liv, så skal jeg skrive de bøkene Paul Theroux ikke rakk å skrive.
J. Marten Troost – The Sex Life of Cannibals. Smak på tittelen da. Jeg elsker reiseskildringer, og har lest flere som har saumfart det blå kontinentet. Mye vil ha mer, og da jeg helt tilfeldig googla borti denne tittelen måtte jeg bare ha den. Den handler om livet som innflytter på en av Oceanias mange utilgjengelige men dog så attråverdige øyer, og hvis resten av boka er like god som tittelen og forfatternavnet, så blir det en fornøyelse. Jeg må bli ferdig med Catch-22.
Christie Watson – Tiny Sunbirds Far Away er ei bok jeg tilfeldigvis bumpa borti på Norli på Madla, likte tittelen og leste de første to linjene. Der stod det Lagos og Nigeria, og boka var ikke på mange sidene. Jeg har vært i Lagos, og det er en stund siden jeg har lest bøker med tema fra dette helt spesielle landet, og dermed var leselysten tent. Nå er forfatteren forfatterskoleforfatter fra England uten noen som helst form for tilknytning til Nigerdeltaet, som er arena for bokens personer, og det fins andre og sikkert langt mer spennnede representanter for Nigeriansk litteratur enn en hvit kvinne fra beste britiske middelklasse. Men noen ganger får det bare være. Jeg skal lese denne i sommer.
Jonas Jonasson – Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant er akkurat den typen bøker jeg pleier å hoppe over av den enkle grunn, eller faktisk to enkle grunner, at jeg ikke liker å lese skandinaviske forfattere, og fordi alle andre anbefaler boken. Bøker andre anbefaler blir med unntakt av en motvillig Catch-22 stående i butikkhylla, men denne gangen virket ideen så sprø og temaet så festlig at jeg bare må gi den en sjangse. Og når det først er en skandinavisk bok, så er forfatteren svensk, og svenske forfattere kan jeg tåle. I hvertfall Per Wästberg, en for mange ukjent forfatter som har skrevet noen av de mest fantastiske bøkene jeg noen gang har lest. Men akkurat det får bli temaet for en annen bloggartikkel.
Jeg liker essaysamlinger. Jeg spesielt godt essaysamlinger som er personlige, uhøytidelige, og som handler om enten/eller eller både/og om eget, andres eller eget og andres forfatterskap, eller/og om reiser, men aller helst om forfatterskap og reiser. Med en tittel som Maps & Legends: Reading and writing along the Borderlands, måtte jeg bare lese nevnte bok. Som sagt: Jeg lier essaysamlinger. Denne boken elsker jeg.