En av et knippe bøker jeg har jkløpt fordi jeg falt for coveret. Ikke alle kjøp har vært like vellykkede, men denne var det. Sjelden har jeg nytt en bok så mye som denne, og da siste setning var lest, hadde jeg aller mest lyst til å begynne forfra igjen. Ukas sitat er hentet fra en søsters beskrivelse av sin avdøde brors konfliktfylte drøm om å være på reise og samtidig være hjemme:

«I was nine then and glad he was back; today I would say it was a mistake,» she had said. But he was homesick for Lisbon, he was always homesick, as soon as he was away, he wanted to be back, there was in him both the crazy love of trains and this homesickness, he was full of contradictions, my big, beaming brother, there was the traveller in him, the man with wanderlust, he was fascinated by the Trans-Siberian Railroad, Vladivostok was a holy name in his mouth, and there was also the other in him, the one with this homesickness, it’s like thirst, he’d say, when it attacks me, homesickness, it’s like an unbearable thirst, maybe I have to know the train routes so I can come home any time, I couldn’t bear it in Siberia, just imagine: the pounding of the wheels over many days and nights, it would take me farther away from Lisbon, ever farther.»

De fleste av mine reiser rundt omkring gjøres i selskap kun med meg selv. På det viset oppleves en del ting mye sterkere – og av og til føles savnet av å dele opplevelser med andre sterkt. Carsten Jensen reiste på 90-tallet kloden rundt på egenhånd. Resultatet av reisen ble bøkene «Jeg har sett verden begynne» og Jeg har hørt et stjerneskudd», to utrolig deilige reiseskildringer som jeg hadde stor glede av å lese for en del år siden. I den første av disse, som tar han fra Danmark til Hong Kong via Russland, Kina, Kambodsja og Vietnam, reflekterer han en kveld nettopp over det å reise alene:

«Mens jeg spaserte av sted i mørket, kunne jeg ikke la være å sammenligne en reise som man foretar alene og langt hjemmefra med en slik spasertur i en mørklagt by. I begge tilfelle er det ingen som kan se en. I denne forstand det å reise det samme som å reise i mørke. Man er ikke på oppdagelsesreise i seg selv. Snarere er man på oppdagelsesreise i en tilstand som fremkalles av de andres fravær. Det er den manglende sosiale kontrollens farlige frihet man opplever, akkurat som de plyndrende menneskemassene i et New York som er rammet av black-out, en opplevelse man senere kanskje vil beskrive med setninger som»Jeg vet ikke hva som gikk av meg» eller «Jeg var ikke meg selv» eller «Det var som om jeg var en annen«. I mrket er alle katter grå, og det samme gjelder mennesker på reise. Uansett om de søker etter den eller ikke, finnerd e til slutt en indre grå katt, noe anonymt og foruroligende fremmed, og likevel kjent som i erindringer en annen har fortalt, et øyeblikks åpenbaring av mørkets muligheter, dette indre skriket etter hensynsløst å være til.«

En av de reiseskildringene jeg har satt størst pris på er Paul Theroux sin «The Great Railway Bazaar», hvor han oppfyller en barndomsdrøm med 30 av verdens mest spektakulære togreiser. Ukens sitat er fra reisen med Teheran-ekspressen, hvor han bl.a. traff Sadik, en mann med mange historier å fortelle og en solid dose selvironi.

«He enjoyed telling stories against himself. The best one concerned a blonde he had picked up in an Istanbul bar. It was midnight, he was drunk and feeling lecherous. He took the blonde home and made love to her twice, then slept for a few hours, woke up and made love to her again. Late the next day as he was crawling out of bed he noticed the blonde needed a shave and then he saw the wig and the man’s enormous penis. «Only Sadik,» my friends say, «only Sadik can make love to a man three times and think it is a woman!» But I was very drunk.

Ukens sitat er hentet fra Stephen Fry sin hysterisk morsomme roman «The Hippopotamus», og er en avdanket poets beklagelse over sin kunstarts forbannelse i det å ikke ha andre redskap tilgjengelig enn hvermannsens språk:

«Oh, yes, the poor poet: pity the poor bloody poet. The poet has no reserved materials, no unique modes. He has nothing but words, the same tools that the whole cursed world uses to ask the way to the nearest lavatory, or with which they patter out excuses for the clumsy betrayals and shiftless evasions of their ordinary lives; the poet has nothing but the same, self-same, words that daily in a million shapes and phrases curse, pray, abuse, flatter and mislead. The poor bloody poet can no longer say ‘ope’ for ‘open’ or ‘swain’ for ‘youth’, he is expected to construct new poems out of the plastic and Styrofoam garbage that litters the twentieth-century linguistic floor, to make fresh art from the used verbal condoms of social intercourse. Is it any wonder that, from time to time, we take refuge in ‘gellies’ and ‘ataractic’ and ‘watchet’? Innocent words, virgin words, words uncontaminated and unviolated, the very mastery of which announces us to possess a relationship with language akin to that of the sculptor with his marble or the composer with his staves. Not that anyone is ever impressed, of course. They only moan about the’impenetrability’ or congratulate themselves for being hep to the ellipsis, opacity and allusion that they believe deepens and enriches the work. It’s a bastard profession, believe me.

I dag begynner en ny «serie» her på Skrift. Etter inspirasjon fra Labben på Migrating Coconuts gjengis et sitat fra ukas lesing. Og så får vi håpe at det er noe vel verd å sitere fra hver uke, da…

«Van Heteren, as his name suggested, was Dutch. She had prepared herself for a nwrvy little man who could twitch and fidget in six languages simultaneosly. The impression, half-formed though it was, was about as inaccurate as it was possible to imagine.

He was enormous. Not fat, just enormous. About the same size as the isle of Elba, give or take an acre. Lots of hair which stuck out as though he had recently been electrocuted and a beard that was trimmed every three days with a hedge cutter. A crippling handshake, a wide, pockmarked face which was quite remarably ugly, although oddly friendly at the same time. An open technicoloured shirt that was in striking contrast to the dullnes of his eues, the muted way he greeted her and the distracted way he talked.»

Fra The Titian Committee av Iain Pears