Ja, nå strømmer de på – oppsummeringene fra bokblogger og andre boknerder i bloggosfæren, og det er ikke grenser for hva folk har klart å pløye seg gjennom. Mål ble satt, nådd og dissekert, noen så hårete at selv Robin Williams med skjegg ville lignet issen til John Malkovich i forhold. Her på Skrift kan vi bare drømme om å havne i samme båt som Migrating Coconuts, som «bare» har lest 35 bøker i år.

Var ditt leseår som Robin Williams eller John Malkovich? Fazimilie.

Les videre »

Før jeg sier mer: Denne boken fortjener all den oppmerksomheten den ikke har fått. På bokportalen Bokelskere er det 63 norske lesere som følger denne boken, og de har gitt den en snittkarakter på 4.94. Det er en usannsynlig høy snittkarakter for en bok, og den fortjener hvert desimal den har fått.

[EXPAND Du bare må lese resten!]Hva slags bok er det så? Jo: Det er neppe den beste opplevelsen for ei elleve år gammal pappajente som tror hun lever en trygg og normal A4-tilværelse i en av Lagos mange bydeler at moren finner faren oppå en fremmed kvinne! Men det gjør hun altså. Mor tar med seg den amatiske storebroren Ezikiel som lider av alle de matallergier et menneske kan lide av og fortelleren, 11 år gamle Blessing bort fra Lagos og flytter tilbake til familielandsbyen midt i det kaotiske og konfliktfylte Niger-deltaet. Deltaet hvor frihetskjempere sloss mot oljeindustrien, kristne mot muslimer og modernister mot tradisjonalister. Blessing mister kontakten med faren, familien mister inntektene, og hverdagen blir en helt annen og vanskeligere en enn de bekymringsløse dagene i smeltedigelen Lagos.

Det er Blessing som er fortelleren i boken. I den første halvdelen framstår også boken litt som en barnefortelling om litt men ikke alt for voksne tema: Hvordan det er å flytte fra storbyen til landsbygda, hva som skjer når de kommer til landsbyen med en kristen tro og morfaren og familiens overhode eneveldig har bestemt at de skal være muslimer, hvordan det er å overleve uten inntekter og ikke kunne betale for skoleplassen til barna. Det siste er spesielt viktig. Ezikiel er en svært begavet ung gutt, og drømmen hans er å bli lege. Dessverre betyr omveltningene i familien at han drømmen går i knus. Mor finner seg en hvit kjæreste som arbeider i oljeindustrien, oljeindustrien er hovedårsaken til konfliktene i deltaet, og etterhvert begynner Ezikiel i mangel av en farsfigur å gi Dan skylda for all elendigheten som rammer familien. Han begynner å flørte med separatistiske tanker og grupperinger som er ganske så destruktive. Blessing på sin side blir satt til å være assisterende jordmor til farmoren.Denne oppgaven stiller den unge jenta overfor en del utfordringer både av personlig og moralsk art, preget av møtet mellom tradisjonelle og moderne verdier.

Det er umulig å si så mye mer om handlingen i boka uten å spoile den. Jeg er i utgangspunktet veldig skeptisk til forfattere som skriver «på vegne av»-litteratur med tema fra eksotiske steder de vanskelig kan ha særlig stor kjennskap til – Som om Thomas Hylland Eriksen skulle skrive en Roadmovie fra Colombia for eksempel, bare fordi han har vært der. Helt utenkelig. Men Christie Watson lykkes så det suser.

På Bokelskere skrev jeg følgende lille vurdering av boken:

Som å lese en ungdomsfortelling (Blessing er tolv år gjennom nesten hele boken) som før du aner det utvikler seg til en tragedie som brenner huden av deg og gjør det vondt å lese hver eneste levende, tærende setning. Fra Lagos og Nigerdeltaet, en familiefortelling og en kultur- og miljøhistorie som tråkker på tærne og river i sjelen. Jeg har ikke hørt om denne boken i noen av de norske bokbloggerne eller bokanmeldelsene i avisene, men den har fått mye oppmerksomhet og vunnet priser internasjonalt. Jeg er helt sikker på at denne boken ganske snart kommer til å eksplodere på det norske markedet

Jeg tror ikke jeg sier mer.

Gled deg!

Forlag: Quetcus
Sidetall: 467
Forlag: Quectus
ISBN: 978-1-84916-375-0
Utgivelsesår: 2011[/EXPAND]

Tittelen høres kanskje ut som en professoral fagbok i moderne religionssosiologi, og kan kanskje skremme vettet av de som er på jakt etter lette reiseskildringer fra fjerne himmelstrøk med varmere klima og fargerikere mennesker og skikker enn det vi har her mellom de blå fjelle.

Men ikke la deg skremme. Dette ér en reiseskildring, det er en lettlest bok, og det er et møte med fargerikere mennesker fra et subkontinent som vi tror vi vet så mye om, men som  slik de pleier å si skjønner at vi kan mindre om jo mer vi vet.

[EXPAND Les mer om hvorfor du bør lese denne boken] Og det som er helt klart, er at etter å ha lest denne boken så skjønner jeg at mye av det jeg tenker og kan om det moderne, religiøse India bare er forestillinger og synsinger om ting jeg virkelig ikke har peiling på. Men ikke bare det; Det er en bok som forteller meg at mye jeg trodde om min egen verdensanskuelse virkelig viser seg å være helt feil. Det jeg trodde var unikt ved det vestlige, det kristelige, det norske, fins og lever i beste velstand i det moderne, religiøse India.

Ta for eksempel nådebegrepet. Nåde, har jeg lært, er det som kjennetegner den kristne teologi. Uforbeholden og ufortjent tilgivelse for de som innrømmer sine feiltråkk og viser oppriktig vilje til å endre kurs. Men det er feil, skal jeg tro denne boken. Beskrivelsen av det muslimske sufistmiljøet i Sind-provinsen viser hvordan dette er en helt grunnleggende forestilling som former møtet mellom mennesker og menneskers syn på seg selv.

Hva slags bok er det? En porsjon reiseskildring, en porsjon indisk Canterbury Tales og en porsjon serieartikler med enkeltportretter. William Dalrymple reiste som tjueåring til Asia, skrev om det og slo seg opp som en av Storbrittanias mest anerkjente reiseskribenter i bølgen etter Paul Theroux, Gavin Young, Colin Thubron og Bruce Chatwin. Gjennombruddet var boken In Xanadu som beskriver hans reise i 1987 fra England til Kina langs landeveien med 700 pund på konto. Etterhvert har han slått seg til på en farm utenfor New Delhi, og har fortsatt med å skrive bøker, først og fremst med Indias nære historie som tema.

Det er som expat i India han skriver denne boken. I stedet for en enkelt reise gjennom det indiske subkontinentet består den av en rekke mindre reiser over flere år på kryss og tvers for å møte enkeltpersoner som har viet livene sine fullstendig til en av de utallige religiøse retningene som fins i landet. Spørsmålet han stiller seg, er: Hvordan overlever de religiøse tradisjonene i et India som forandrer i så stor grad at det meste av det vi forbinder med indisk er i ferd med å forsvinne? Han møter ni forskjellige mennesker som bruker deler eller hele livet til å vie livet til sin bestemte trosretning. At det er liv som koster gir boken et sterkt inntrykk av, noen har brutt med familier for å følge sin valgte retning, noen praktiserer en tro som for utenforstående virker så outrert at en i Norge hadde politianmeldt det. Det er nære, varme og respektfulle beskrivelser som gjør at det som virker sært og fjernt nesten blir forståelig og nesten ønskelig. Dels viser boken hvordan det moderne India holder på å sluke disse relikviene fra gammel indisk religion. Dels viser den hvordan en del forestillinger vi tror er unike for oss også fins i indisk tro.

Jeg nevnte nådebegrepet, nestekjærlighetsprinsippet viser seg for eksempel i den mest ekstreme retningen vi møter, en tantristisk demonsekt i Bengal som hadde fått det norske kristenfolk på 20-tallet til å gå av skaftet og sendt Mangel på forståelse fra vestlige misjonærer først og fremst, men også fra kolonimakten, har stemplet noe som i en indisk sammenheng framstår som noe godt og menneskevennlig – i hvertfall i den formen William Dalrymple presenterer den.

Negativt: Veldig lite – han skriver interessant, møter mennesker som lever ut til dels ekstreme skikker på en fordomsfri og åpen måte som er misunnelsesverdig og eksemplarisk: Full av respekt overfor kvinnen som velger å sulte seg selv til døde fordi venninnen har gjort det samme og fordi det er det ultimate offer for å komme seg ut av livshjulet som fyller tilværelsen med smerte. Men han har funnet en mal som han følger slavisk. Først en introduksjon til sted, kultur og mennesker. Dernest et direkte intervju med en enkelt representant for den religiøse retninge, så en konklusjon. Strukturmessig er det få overraskelser, og kapitlene kan leses i akkurat den rekkefølgen du selv vil. På en måte gjør det boken mer forutsigbar enn den hadde behøvd å være, og det tar litt av spenningen vekk fra den. Men dette er en så liten innvending at det ikke burde hindre noen å plukke opp og lese denne helt fantastisk vakre boken.

Hvis du har lyst til å forstå hvor lite du egentlig forstår av India – og kanskje ditt eget verdensbilde – så løper du til nærmeste nettbutikk og skaffer deg denne.

Sidetall: 260 + forord
Forlag: Bloomsbury
ISBN: 978-1-4088-0124-6
Utgivelsesår: 2009 [/EXPAND]