Og nå har jeg lest historien om Roy og hans forhold til faren, den mislykkede tannlegen og fiskeren Jim. Ikke bare mislykket som tannlege eller fisker, men som far, som ektemann, som innovatør, jeger, overvintrer og hva vet jeg. 40 år gammel tar Jim livet sitt. Dette gjør et uutslettelig inntrykk på Roy, som tretten år gammel har flyttet sammen med moren og søsteren til California og overlatt Jim til seg selv og sine traumer i Alaska. Legends of a Suicide er seks forskjellige vinklinger på selvmordet og på Roys relasjon til faren. At en far tar livet sitt påvirker en tenåring på mange måter. Hver måte fortjener sin egen vinkling, og det er dette Legends gir oss.

Ble du klokere nå? Ikke det nei. Jeg har likevel noen betraktninger om boken som kan gjøre den interessant.

For det første: Dette er ikke en roman. Det er heller ikke en novellesamling. Desverre gjør ikke omslaget eller innledningen noen signaler om hva slags tekst det er. Derfor ble jeg ganske forvirret av perspektivskiftene til å begynne med. Selvmordet skjer ikke likt hver gang. Det ene øyeblikket er vi i Alaska, det neste i California. Så ser vi historien fra Roys vinkel, deretter fra faren, før vi møter Roy igjen 17 år eldre idet han vender tilbake til åstedet for ulykksaligheten.

For det andre: Noen av fortellingen er korte, mens selve hovedfortellingen utgjør to tredjeleder av boken og forteller en helt annen historie enn de fem andre. Her er temaet forholdet mellom faren og sønnen, om hvordan et voksent menneske kan bli så opptatt av seg selv at sønnen forsvinner i den voksnes traumer. Denne delen av boken får meg ofte til å tenke på Cormack McCarthys The Road, både stilistisk og innholdsmessig. Det er far og sønn alene mot naturen og tilværelsen i et språk så nakent og rått at det gjør nesten like vondt å lese som det The Road var. Det er den nakne livets råskap som uten å male ut viser livets brutalitet nesten så vemmelig at jeg enkelte steder setter kaffen i halsen. Som man vet, det er ganske vanskelig å få til.

For det tredje: Boken får meg ofte til å tenke på Norge. Stemningen, skogen (den ekle granskogen), fjordene, mørket og stemningen, henvisningen til norske fiskere i teksten, gir meg assosiasjoner til norske forfatterskap, kanskje det er derfor boken har slått an blant norske lesere?

Den enkle og sterke måten å fortelle på sammen med tematikken som er ubehagelig levende gjør boken til en av få som jeg ikke klarer å legge fra meg før jeg er ferdig med den. Sammenligningen med The Road er nevnt av mange, noen beskylder Vann for å plagiere. Det er ikke tilfelle, ettersom boken kom ut omtrent samtidig med The Road. Men mens The Road er en slags krone på et langt forfatterverk, er Legends starten av et forfatterskap. McCarthy geniforklares. Hvis Vann fortsetter og utvikler seg på samme måte som McCarthy, kommer det til å komme mange store bøker fra Vann i framtiden. Vel verd å følge med på. Et geni i emning?

Bokprogrammet hadde et intervju med David Vann om Fortellinger om et selvmord for en stund siden. Du kan se intervjuet her. Vann er også gjest på litteraturfestivalen på Lillehammer i mai. Så kanskje han er en forfatter verd å ta en ekstra titt på?

Sidetall: 229
Forlag: Penguin
ISBN: 978-01-4104-378-4
Utgivelsesår: 2008