Snapshots from a short journey among the Polakows
Den velkjente norske fotografen Morten Krogvold snakket en gang på Nors radio om sin utstilling Encounters , en feiring av hans liv som fotograf. Der snakket han om feriebilder. Krogvold så på seg selv som en dårlig feriefotograf, og hevdet at fotografi handlet om anstendighet, og en måte o forsterke våre livsminner på. Som han sa: Jeg vil ikke huske min svigerfar som en fyllik på en strand ved Middelhavet.
Likevel, vi reiser, og ferietiden, uansett hvor lang den er, er en tid for snapshots og for å sementere minene fra våre lykkelige dager. Så jeg kommer hjem fra Polen etter et besøk i Gdansk, Warsawa og Krakow, tre verdens mest uinteressante byer, i følge en artikkel i Aftenposten som igjen henviste til en pressemelding fra Tripadvisor.
So what gives one week of photography in the most uninteresting spot in Europe, taking pictures that according to Morten Krogvold best be avoided? I’ll conclude before you get to answer yourself: Krogovld is right, as long as decency and respect is your banner, and as long as you bring along your eye for light, TripAdvisor and Aftenposten are wrong. Poland has a history of greyness, of communism, wartorn landscapes, industrial buildings and institutions. But who are to say that there’s no beauty there, no enjoyment, relaxation or broadening of minds, all the things that make a good journey worth the investment. After all it is you and not the place itself that decides if it is interesting or not. Here’s my little photo essay from the least interesting cities in Europe.
DU verden, her var det mye deilig. Spennende vinkler, flotte komposisjoner og humreartige smådetaljer. Som den sykkelen på skrå, «hodehulebeboerne», plakaten på stranda, smykkestativet og den hvilende potbelly-mannen 🙂
Rett og slett en flott bildeserie fra et land som aldeles ikke fortjener betegnelsen uinteressant.
Favorittbilde? Vanskelig å si. Jeg har stor sans for flere, bl.a. Roma-bildet, hestekjerra i fart og alle de kryssende linjene og mønstrene i bildet av boa og kranene.
Du begynner å bli en ikke så alt for håpløs fotograf, bruttern 😉
Ikke alt for håpløs? Det er jo et steg da. Får ta det med meg i min streben etter det fullkomne. Det er vanskelig å ha favoritter blant egne bilder, jeg ser for mye på de. Jeg syns jo du har valgt noen gode bilder, men merkelig nok tror jeg at det bildet jeg liker best å så på enten er molo-bildet, eller tilskuerne på torget i Kraków. Jeg har ingen forklaring på det, men alt av regler og forestillinger om hva som er riktig og ikke forsvinner når ihvertfall jeg ser på egne bilder. Det er vel litt som med ungene, det skal litt til å trekke fram en favoritt blant de (to).
Jeg trenger slike bilder fra Noen av de minst interessante byene i verden. Slike avstemminger er forresten helt meningsløse, men det er en annen sak. Men jeg trenger slike bilder likevel, fordi jeg ikke helt har vokst av meg en barndoms-misoppfatning om at det ikke fantes farger i Øst-Europa. I min selektive hukommelse var det alltid grått og gjørmete i Polen, og det eneste som brøt den monotone tåka var ei skjeggete, gammal dame med skaut som halte med seg ei ku gjennom leira. Slik må jeg innrømme at jeg har en lei tendens til å se på enkelte av de gamle østblokk-landene fremdeles.
Egentlig burde jeg reise dit. For å se selv, og en gang for alle fylle landene med farge. I mellomtiden hjelper det med slike bilder. 🙂
Ps, siden jeg ser at du og brodern snakker om favorittbildene, så slenger jeg med mine favoritter også.
Det må bli bildet av plakaten på stranda, og moloen. Moloen mest fordi jeg har en forkjærlighet for bilder som er tatt på denne måten, helt på bakkenivå. Det gir et perspektiv jeg lett faller for og en dybde jeg liker. Og det der bildet på stranda er bare kult. Litt…surrealistisk og merkelig.
Fint jeg får være med og fargelegge Polen for deg da, Silje. Og ja, sånne kåringer – alle kåringer – er meningsløse. Sånn sett er jo kåringene av våre favorittbilder også litt å tråkke å baret. Men det var en fantastisk tanke du hadde der: Å fylle landene med farge. Det er nesten et klassisk utsagn. Samtidig er det vel noe med å se det estetiske i det grå også, nedslitte bygninger og stygge industriområder har jo en slags melankolsk skjønnhet over seg det også.
Ellers er jeg jo glad for alle gode kommentarer som denne da;-)