20 000 barn ble født som resultat av voldtekter under folkemordet i Rwanda for nesten nøyaktig 15 år siden.
Da fotografen Jonathan Torgovnik besøkte Rwanda i 2006 i forbindelse med 25-årsmarkeringen av starten på HIV/AIDS-epidemien, fant han ut at det nå lever 20 000 barn i Rwanda som er resultater av disse voldtektene. Disse mødrene og barna er blant de som har merket at etterdønningene etter folkemordet enda ikke har stilnet. Den flerdelte skammen over å ha blitt voldtatt, å ha fått barn av overgripere, og for mange å ha blitt smittet av AIDS, har ført tilat de har blitt støtt ut av de få gjenværende slektningene de har, og ut av det rwandiske samfunnet. Torgovnik reiste tre ganger tilbake til Rwanda for å få dokumentert disse historiene og fotografere de.
Prosjektet har tittelen Intended Consequences: Rwandan Children Born of Rape, og Torgovnik har laget både en utstilling og viser bildene på sin egen nettside. Det er sterke historier som fortjener vår tid. Men den fortjener ikke vår tid bare for at vi skal være kikkere inn i andres elendighet. Intended Consequences viser at de åpne sårene etter folkemordet i Rwanda fremdeles ikke har grodd – og at så lenge som våre neste blør, så kan vi ikke forholde oss likegyldige til det
På CNN viser de for tiden Chrisitane Anampours program Scream Bloody Murder. Jeg viste programmet for elevene våre på torsdag. Vi skal til Kambodsja, og der må de være forberedt på at alle de møter som er 30 eller eldre på en eller annen måte var vitne til, deltok i eller er ofre av det kambodsjanske folkemordet. I Kambodsja har de prøvd å fortrenge sin egen historie. Men historien har vist oss at de som fortrenger historien, vil gjenta den.
Hovedbudskapet i Scream Bloody Murder var at vi visste om det, men valgte å ikke gjøre noe. Årsakene til mangel på handling lå i storpolitikken, men storpolitikken kan ikke forholde seg uavhengige av folkene som lar politikerne styre. Vi møter fem mennesker som var til stede og så hva som skjedde. De ropte «Bloody murder», men verdenssamfunnet forholdt seg passive.
Hvorfor forholder vi oss passive? Hvorfor forblir Kongo en nyhetssak uten større konsekvenser? Hva skjer i Darfur? Hva kan vi egentlig gjøre? Ville vi ropt «Bloody Murder» hvis vi ble vitner til noe lignende?
Intended Consequences utfordrer oss hvertfall til å tenke gjennom vårt ståsted både nå og ved neste korsvei når det blør nødvendig å si fra – selv om ingen hører? Jeg anbefaler på det sterkeste at dere tar dere tid til Intended Consequences og Torgonviks fotoside.