Ertzgaard på nett

Stikkord: Asia

  • Turboturisme i de lange reisers land

    Turboturisme i de lange reisers land

    Munker i Mandalay eller trøndere i Trondheim. Folk er folk. Foto: Geir
    Munker i Mandalay eller trøndere i Trondheim. Folk er folk. Foto: Geir

    14 dager går skremmende fort, og når du prøver å harve over tre land og fire storbyer på denne tiden – samtidig som du skal synke inn i landene – så blir det hakka feil.

    Hva har vi rukket?

    • Bangkok/Kuala Lumpur
    • Mandalay
    • Bagan
    • Yangon
    • Phnom Penh
    • Saigon
    • Mekongdeltaet

    Det blir rakkern meg mye på kort tid, og er det noe jeg anbefaler? Ikke i det hele tatt. Hver av disse stedene fortjener ei uke av din tid for at du skal kunne si at du har sett det. Å stikke innom slik vi har gjort er bare å smake på saltet på kanten av et Tequila-glass, og yter verken deg selv eller stedet rettferdighet.

    Hva får du ut av sånne reiser?

    • Essensen av de tingene som er verd å se.
    • Et stempel i passet eller enda en prikk på kartet på Tripadvisor (jeg er nå oppe i 334 byer og steder, men har selvsagt utelatt mange).
    • En anelse om hva et sted har å by på.
    • Gnagsår.

    Hva du mister?

    • Timer til å vandre bakgatene.
    •  Tid til å ditche midt-på-dagen og heller sette seg ned på en takrestaurant, en kafé på en sidegate eller ved bassenget på et skammelig billig hotell og la inntrykkene fra hver dag synke inn, eller lese litt mer i ro og mak i den deilige boka du har med.
    • Muligheten til å vende tilbake til de stedene du syns er mer interessante.
    • Sjangsen til å utforske randsonene – de områdene det tar litt for lang tid å sjekke ut på en halv formiddag eller en hel ettermiddag.

    Er det verd det?
    Ja, ærrugæren. Du får uansett kjent på smaken av salt på Tequilaglasset, og vet om du vil ha mer eller ikke. Noen ganger vet du at det ikke er vits i å bestille et ekstra glass, andre ganger vil du tilbake og utforske mer. Her ler vi av gruppeturistene fra Korea, Kina og Japan som ruller inn med busser, tilbringer fjorten minutter med å ta selfier og groupfier før de ruller videre til neste severdighet. Men så gjør vi strengt tatt ikke så mye annet selv – bare at vi reiser i en gruppe som er så liten som en gruppe kan være (bror min og jeg)

    Vil jeg tilbake til Mandalay, Bagan, Yangon, Phnom Penh, Can Tho og Saigon? Ja. Nei. Kanskje. Turen er ikke over enda, og svaret får jeg vel hjemme igjen. Noe virker oppskrytt, noe har jeg opplevd så mange ganger før at det begynner å holde nå. Men det aller meste er uansett et adrenalinkick til reisefibrene, og når man vil gape høyt og av og til gaper så kjeften revner, så er det vel bare et uttrykk for at mye vil ha mer og at man ikke evner kunsten å begrense seg.

  • Munker i Mandalay og andre folk

    Munker i Mandalay og andre folk

    Munker i Mandalay eller trøndere i Trondheim. Folk er folk. Foto: Geir
    Munker i Mandalay eller trøndere i Trondheim. Folk er folk. Foto: Geir

    Det bor mennesker i Mandalay. Folk har det som sitt hjem, de kjenner aldri frysningene på ryggen eller lengselen i blikket når de snakker om byen ved enden av veien. Den veien som Rudyard Kipling satt og kikket på da han drømte opp sitt dikt om  The Road to Mandalay den gang for 150 år siden i Moulein, kystbyen han besøkte da han fikk oss til å begynne å drømme om dette fjerne stedet med sukker på tungen.

    Det fins noen få plasser i verden hvis navn skaper drømmer. Si #samarkand, #valparaiso, # Ishkaban #Inhambane eller #ulanbatoor eller hva det er som får reisebasillene til å klø, og du vet hvilke forestillinger som dukker opp. Mandalay er det første av disse stedene som har rullet på min tunge som jeg faktisk besøker. Jeg sender en melding hjemover 0g skriver kort at dette er et magisk sted. Mandalay Hill, Irrawaddy, Royal Palace og verdens største bok i steinformat er hver for seg grunner til ta turen hit. U bein-broen, teakpinner i kors over ei stor bukt, er en fotografs drøm. Men om folk som bor her tenker på det – det tviler jeg på? De tenker vel like lite på det som jeg tenker at Ognastranda er en av Europas fineste strender, eller at Preikestolen er grunn i seg selv til å reise halve jordkloden i jakten på det eksotiske.

    Folk er folk, hverdag er hverdag, og de som kommer til Mandalay for å vandre i gater av gull og ri på elefanter inn i jungelsolnedgangen blir nok skuffet. De aller fleste av byens langt utstrakte gater er hverdagsgater som kunne vært i en hvilken som helst annen asiatisk by, kanskje bare litt renere og litt mer ordnet. Det slår meg at det er alle hverdagers hverdager som er det mest spektakulære, mennesker smiler til hverandre og sier hei på ymse mål om vi kommer fra Valparaiso eller Ulanbataar.

    Jeg lurer på om folk i Mandalay får frysninger på ryggen og lengsel i blikket når jeg sier at jeg kommer fra den fjerne byen på den andre siden av havet som heter Stavanger. De har neppe lest dikt om hjembyen min, men de har sikkert de samme fjerne drømmene som meg om det som er der ved slutten av veien.

  • Hong Kong uten kronisk nyttårssalg

    Hong Kong uten kronisk nyttårssalg

    Hong Kong blir ikke helt det samme som det aldri er når du pakker for en tur til varmere strøk og ender opp med norske høsttemperaturer, og når dollarkursen ødelegger alle forestillinger om at du befinner deg i et kronisk nyttårssalg.

    Men det er greia med Hong Kong: Denne miniputten inne i modergiganten Kina er seg selv og aldri seg selv – med ett unntak; smogen som ligger over byen til enhver tid. Jeg har vært i Hong Kong ni ganger, og bare unntaksvis opplevd noe annet enn grå skylag. Kanskje fordi jeg alltid drar dit i mars, kanskje fordi det bare er sånn det er i Hong Kong? Det jeg forventer, derimot, er at temperaturene svinger seg rundt 20 – 25 grader, ikke at jeg skal stå og hakke tenner på Victoria Peak og droppe utsikten over byen bare fordi jeg må gå på klesjakt.

    (mer…)

  • Den litt numne følelsen av flyplass

    Den litt numne følelsen av flyplass

    Den litt numne følelsen av flyplass. Foto: Geir Ertzgaard
    Den litt numne følelsen av flyplass.
    Foto: Geir Ertzgaard

    Doha International Airport har de siste ti årene utviklet seg til å bli en av de flyplassene som har vokst mest. Det fins knapt en flyplass i verden med flere skrikende moderne Boeing 777 enn denne gule ørkenflyplassen på denne blindtarmen av en halvøy som stikker ut fra Saudi-Arabia –  som en moderne tolkning av Arabia Felix. Sjeikene kan ikke sitte på oljerikdommen, og plasserer den i fotball-anlegg, toppklubber i Europa – og i flybransjen.

    (mer…)

  • Hva hadde du gjort hvis Burmas ledere ble invitert til Norge?

    Tenk deg at du hadde fått et brev fra myndighetene der du ble bedt om å møte på Gardermoen for å hylle Myanmars store leder når han kommer til Norge. Hva hadde du gjort?Dette er det faktiske dilemmaet til den kambodsjanske bloggeren Borin, som skriver:

    This morning I received a letter from up above, assign me to go to air port tomorrow before 9.30am. I am part of thousand people who are assigned to greet the GREAT LEADER OF BURMA. This is against my wills, I am a person who believe in human rights, democracy, and freedom. To me Burmese leaders is not in the position where people should give respect, but they are just a gang of criminals, who will do every thing to hold on to power. Help me: Should I join them or not?

    Hva slags råd bør han få? Jeg hadde ikke vært i tvil om hva jeg hadde gjort her i Norge: Sendt brevet til nærmeste politiske journalist og møtt opp på flyplassen sammen med alle jeg hadde klart å samle, og stilt opp i røde T-skjorter.Borins dilemma er om han i det hele tatt skal møte opp, eller om han skal holde seg vekke av frykt eller for samvittighetens skyld. En tredje løsning som jeg foreslår er neppe aktuelt.Noen ganger slår det meg hvor dritheldig jeg er som lever under de forholdene som jeg gjør, og om hva demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet faktisk betyr for meg. Så det er nesten så jeg ikke tørr innrømme hva jeg tenkte da jeg skrev en kommentar til Borin. Den tanken som slo meg var nemlig følgende:

    Slipper jeg inn i Kambodsja neste gang jeg skal dit hvis myndighetene leser hva jeg skriver….

  • Luksuriøse reisemål

    Når jeg først er inne på å klippe fra media, tar jeg en sak som står i sterk kontrast til forrige post om mikrofinans. VG gir oss i dag listen over verdens ti mest luksuriøse reisemål, og fordi som ikke har nok med å overleve fra dag til dag kan jo dette være et interessant tema. Her er i alle fall lista, og mine vurderinger av hvert enkelt sted.

    1. Heli-skiing i Canada: Ta med ski og helikopteret bringer deg opp i fjellheimen i Canadas villmark.
    Snø er snø, og en hvilken som helst norsk nedoverbakke duger for meg. Og hva er gleden av å kjøre ned en fjellskrent når du ikke har svetta en dråpe for å komme deg opp dit. Forøvrig er det kaldt der det er snø.

    Min anbefaling: Glem det

    2. Gorilla-trekking i Uganda: Vandringstur i gorillaens landskap i Uganda.
    Dette er bra og ikke bra. Hvem vil vel ikke inn i Virunga-parken på grensen mellom Uganda, Rwanda og Kongo? Det er bare et par priser å betale: Prisen for å slippe inn i parken er ganske stiv, og prisen for økosystemet rundt Virunga-fjellet er også ganske stiv. Det som har skjedd med dyrelivet i Afrika de siste 40 årene er for meg den store menneskeforskyldte økokrisen.
    På den annen side gjør ugandiske myndigheter det eneste rette. Setter du prisen for en safari i Virunga-området for lavt, vil konsekvensene for mlljøet bli enda større. Tenk dere en bastion hasjrøykende, reggae-lyttende dopere forsøple og forfylle utallige teltleirer rundt et av Afrikas vakreste fjell.

    Min anbefaling: Du må gjerne dra, men vit hvorfor du drar dit.

    3. Trekking i Atlas-fjellene: Vandretur i Nord-Afrikas lengste fjellkjede.
    Rimelig å komme dit, rimelig å bo der. Trekking er morsommere i varmere strøk enn hutrende ved foten av Valdresflya. Marokko må være et av den sentrale halvkules mest undervurderte reisemål. Og det er noe jeg sier uten selv å ha vært der.

    Min anbefaling: Absolutt verd et forsøk.

    4. Vandre-safari i Zambia
    Dette er drømmesafarien. Jeg har humpet på halvdårlige veier i safaribilkø i Masai Mara, sovet blant løver i Amboseli mens det fremdeles var dyr der, og vært på Chobezi og sett hundrevis av elefanter bade noen meter fra båten. Men en fotsafari i Luangwadalen må være den optimale safari. Det er vakkert der, en anstendig dose dyreliv, og Zambia er et takknemlig land å besøke. Ingen spektakulære byer, men farger, folk og livsanskuelse er på toppen av lista. En definituv must på denne lista.

    Min anbefaling: Et must. Obligatorisk.

    5. Reise til Sydpolen
    Hva i huleste vil folk der? Sydpolen er det ekstreme uttrykk for ekstrem egoisme. «En hver med respekt for seg selv har vært på Sydpolen».
    Det er langt dit, det er dyrt hvis du skal helt inn til polen, og hva er det egentlig å se der? Noen arbeidsbrakker, et par en gedigen haug med is? Mer interesant som reisemål om noen år når isen har forsvunnet.

    En mer interesant tur er reise med Hurtigruta fra Chile ned til Antarktis og så tilbake igjen via Kapp Horn og Ildlandet. Koster ikke mer enn 40 000 kroner i tillegg til fly til Chile.

    Min anbefaling: Hva i huleste skal du der?

    6. Vulkan-rundtur på Island
    Alle jeg har snakket med forteller at Island har vært en fantastisk opplevelse. Reykjavik er Stavanger på Speed og med god smak, vulkanene verd å se, og villmarksfølelsen ute på steppene av et annet format enn det du får i Norge. Vet jeg hva jeg snakker om her? Langt i fra, men jeg har lyst til å reise til Island. Tror jeg har råd til det også. Bare Norwegian får etablert en rute fra Stavanger snart.

    Min anbefaling: Hvert fall én gang i livet.

    7. Dykking på øyene Turks og Caicos i Vestindia.
    Liker du dykking? Noen av verdens mest spektakulære områder for dykking. Men du får de samme opplevelsene langt rimeligere ved Rødehavet og utenfor Borneo. Koster nok masse gryn, men det er gryn du kan anvende langt bedre andre og kulturellt mer spennende steder enn på Tyrkia-øya i Karibien.

    Min anbefaling: Dette får du mer igjen for andre steder.

    8. Snøscooterkjøring nord for Polarsirkelen, i Finland.
    Eller snøscooterkjøring nord for Polarsirkelen i Norge… eller Sverige. Men hvorfor Finland? Bedre hjemmebrent, høyere fartsgrenser eller større kultur for bruken av denne miljøvandalen. Som med Virunga (nummer 2): Dette har jeg råd til, men jeg vet ikke om hvor lurt det er. En opplevelse for folk med behov for adrenalinkikk. Ut fra mottoet ta bare bilder, legg bare igjen fottrykk er dette en type virksomhet du godt kan spare meg for.

    Min anbefaling: Mest for store gutter med liten hjerne.

    9. Fjellkatring i Dunn´s River Falls på Jamaica
    Om jeg ikke har peiling på noen av de andre stedene, er dette det jeg vet minst om. Men det er alltid et paradoks for meg at folk skal reise til de fattigste stedene i verden for å leve ut sin egen narsisisme. Så lenge det fører til penger i lomma til lokalbefolkningen er det vel greit.

    Men skulle jeg først vært i den lykkelige tilstand å skulle oppholde meg på Jamaica en måneds tid, hadde jeg i alle fall ikke kastet bort tiden med å henge i tau langs Dunn’s River!

    At Dunn’s River er et vakkert sted er jeg overbevist om, men det er mye annet jeg ville gjort der annet enn å klatre. Jeg ville mye heller brukt tiden i en av Kingstons reggaebuler, chilla’n litt på en av strendene eller alle de andre tingene du kan gjøre på Bob Marleys barndomsøy. Deltatt i en bandekrig for eksempel…

    Min anbefaling: Jamaica, ja! Klatring: Nei!

    10. Hesteridning i Karibien-området.
    Hva er det med Karibien? Dette er den tredje av ti steder i denne delen av verden. Sikkert fordi britene bruker Karibien som vi bruker Kanariøyene. Attraksjonen her er vel helst for britisk middelklasse som vil være britisk overklasse. For, igjen: Hvor mye annet kan du ikke gjøre i Karibien enn å … sitte på en hest? Det har de utallige enger for på den grønne øya. Denne opplevelsesreisen forutsetter en viss interesse for hest.

    Min anbefaling: Ehh… javel.

    Listen er basert på en britisk undersøkelse. Det som slår meg, er hvor oppnåelige de fleste av disse luksusreisene er. Det forteller vel mer hvor overstadig formuende en hvilken som helst fastlønna nordmann faktisk er. En rask titt på lista viser at 7 av 10 opplegg kommer innenfor et standard feriebudsjett for en hvilken som helst norsk eiendomsmegler. Det sier vel også noe om forskjellen i levestandard mellom gjennomsnitts-Ola og Average-Jim.