Vi skriver 18. august, og det er den dagen jeg har lovet å være tilbake bloggekjøret. Ut fra tilbakemeldinger å dømme, så har det vært en tung ventetid for mange som nå gleder seg over at det er liv i leiren igjen. Hei til dere, begge to!
Men i dag handler det verken om meg, store livsspørsmål, fotografering eller fjas og mas. Jeg har faktisk mer lyst til å dirigere trafikken i retning min bror, som dere ser i et lykkelig øyeblikk her.
Foto: C’est moi
Det er faktisk 43 år siden denne fyren omtrent med samme mimikk og utstrakte hender sprengte vei nesten to måneder før ønsket ankomsttid og brølte ut:
Hello World!
Det er i hvertfall det jeg ser for meg. Dette kunne vært en anledning til å komme med en rekke gode og mindre hyggelige avsløringer fra et langt og begivenhetsrikt liv, men fyren fyller ikke rundt, så det får da heller vente. Men dette vil jeg si før dere header over til min bror fotografens egne sider og legger igjen hyldningsdikt og digitale gaver:
Heldig er den som har noen man deler nesten alle interesser med, rik den som har noen man alltid føler seg verdsatt av, glad den som har noen som tar en akkurat som en er, innbitt er den som har noen man kan konkurrere med om å være best. Lykkelig den som har Ståle til bror!
Gratulerer med dagen, din gjøk!
Til slutt, før dere forsvinner over til bruttern og gir ham den hyllesten han fortjener, et lite inntrykk av hvordan han aller best liker å få tiden til å gå.
Foto: C’est moi