Poden konfirmerte seg i dag, og jeg satt der som en blanding av stolt hanne og sippete kjerring. Det skulle bli noe sånt som en sippete hane. Sikkert et interessant skue, men det betyr veldig lite i denne sammenhengen. Det jeg kjenner på som det heter så fint, er at det var en bra ting at poden konfirmerte seg i Imikirken i Stavanger.
Hjelp!
roper noen.
Sekt
sier andre.
Er ikke det sånne karismatiske greier?
mumler noen igjen. Men den som tok kaka, var hun som sa:
Hvis de begynner å hyle og skrike, så går jeg.
Vedkommende som sa det, satt helt til slutt, og syntes dette var riktig så fine greier. Og det syns jeg også. For hva handler konfirmasjon om?
I IMI handlet det om hver enkelt konfirmant. De fikk skjermtid, de opptrådde med dans og trommeshow, de ble nevnt ved navn, de ble bedt for av lederne sine, pastor Martin snakket til konfirmantene i en tale som kanskje var litt lang, og hver enkelt kvisetryne måtte personlig gi et mumlende og tydelig ja til at de ønsket å ha et forhold til det som konfirmasjonen handler om.
Her tar jeg ikke stilling til selve innholdet i konfirmasjonen, men til det faktum at konfirmasjonen handlet om de unge, flotte, fine menneskene som stod der framme og som hadde jobba sammen en hel vinter, de fikk både oppmerksomhet, plass og armbredde. All honnør til IMI-folka som har gjort alt de kan for at dette året ble en fin opplevelse for min gode sønn Erik.
Det som ikke fortjener honnør derimot er de utenomjordiske meldingene som min samme gode sønn kommer inn til meg med nå utpå kvelden.
NN fikk 37 000 kroner i gaver, Rock Band og klokke.
En annen én – men han er litt soss altså – fikk 59 000 kroner.
Men det vanlige er 40 000 kroner, i tillegg til Londonturer, utstyr og hele greia.
Jeg er ikke struts, har ingen behov for å stikke hodet i sanden. Selv IMI-pastoren innrømmer at konfirmasjon handler om penger. Og penger må de få lov til å telle. Men konfirmasjon, borgelig, kirkelig, whateverlig, var vel aldri tenkt å markere for unge, håpefulle mennesker hvilken del av klasseskillesamfunnet de tilhører. For som min sønn fortalte meg:
En av de fikk 7000 kroner og en sykkel.
Og med det forteller vi våre unger at all praten om fellesskap, ansvar. solidaritet, likhet i Guds øyne ikke betyr det døyt med en gang vi stikker hodet ned i pengesekken.
Dette har du ingen ting med
er det kanskje noen som tenker.
Jo, det har jeg, og har ikke folk vett til å forvalte de pengene de strør rundt seg med, så holder ihvertfall ikke jeg kjeft.
Nå er vi ikke ferdig med feiringen hjemme hos oss. Selve festen blir om ei drøy uke. Og noe av det jeg skal bruke tiden på, er å få Poden til å skjønne hans verdi ikke bekreftes eller måles av kroner eller gavekort.
Hvor mye han får? Det har dere ingen ting med.
[singlepic=151,320,240,,]
Hvem vet hva poden ser i glasskula? Foto: C’est moi
Geir – still fuming søndag kveld kl. 22:26