14 dager går skremmende fort, og når du prøver å harve over tre land og fire storbyer på denne tiden – samtidig som du skal synke inn i landene – så blir det hakka feil.
Hva har vi rukket?
- Bangkok/Kuala Lumpur
- Mandalay
- Bagan
- Yangon
- Phnom Penh
- Saigon
- Mekongdeltaet
Det blir rakkern meg mye på kort tid, og er det noe jeg anbefaler? Ikke i det hele tatt. Hver av disse stedene fortjener ei uke av din tid for at du skal kunne si at du har sett det. Å stikke innom slik vi har gjort er bare å smake på saltet på kanten av et Tequila-glass, og yter verken deg selv eller stedet rettferdighet.
Hva får du ut av sånne reiser?
- Essensen av de tingene som er verd å se.
- Et stempel i passet eller enda en prikk på kartet på Tripadvisor (jeg er nå oppe i 334 byer og steder, men har selvsagt utelatt mange).
- En anelse om hva et sted har å by på.
- Gnagsår.
Hva du mister?
- Timer til å vandre bakgatene.
- Tid til å ditche midt-på-dagen og heller sette seg ned på en takrestaurant, en kafé på en sidegate eller ved bassenget på et skammelig billig hotell og la inntrykkene fra hver dag synke inn, eller lese litt mer i ro og mak i den deilige boka du har med.
- Muligheten til å vende tilbake til de stedene du syns er mer interessante.
- Sjangsen til å utforske randsonene – de områdene det tar litt for lang tid å sjekke ut på en halv formiddag eller en hel ettermiddag.
Er det verd det?
Ja, ærrugæren. Du får uansett kjent på smaken av salt på Tequilaglasset, og vet om du vil ha mer eller ikke. Noen ganger vet du at det ikke er vits i å bestille et ekstra glass, andre ganger vil du tilbake og utforske mer. Her ler vi av gruppeturistene fra Korea, Kina og Japan som ruller inn med busser, tilbringer fjorten minutter med å ta selfier og groupfier før de ruller videre til neste severdighet. Men så gjør vi strengt tatt ikke så mye annet selv – bare at vi reiser i en gruppe som er så liten som en gruppe kan være (bror min og jeg)
Vil jeg tilbake til Mandalay, Bagan, Yangon, Phnom Penh, Can Tho og Saigon? Ja. Nei. Kanskje. Turen er ikke over enda, og svaret får jeg vel hjemme igjen. Noe virker oppskrytt, noe har jeg opplevd så mange ganger før at det begynner å holde nå. Men det aller meste er uansett et adrenalinkick til reisefibrene, og når man vil gape høyt og av og til gaper så kjeften revner, så er det vel bare et uttrykk for at mye vil ha mer og at man ikke evner kunsten å begrense seg.