Del 1: En flengende kritikk av norsk oljepolitikk og bimboblogging
Helge Samuelsen skriver onsdag 12. november, en knallhard kritikk av norsk oljepolitikk som i min fortolkning av Helges artikkel er ein reinspikka kampanje for å skape klasseskiller i Norge.
Mens overklassen svindler folk flest daglig er dette så vanlig at ingen bryr seg. Dem om det. Våre politikere svindler oss også uten å fortrekke en mine. Personlig synes jeg alle radikale miljø, i alle fargekombinasjoner, burde få øynene opp og kjempe imot de virkelige problemstillingene istedenfor de don Quijotiske vindmøllene som hamres daglig. Vindmøllene kan vente.
En burde ihvertfall bry seg med den aller største svindelen som vi står overfor i moderne tid. En svindel som vil gi overklassen milliardutbytte og sikre deres pensjonistilværelser og sannsynligvis deres barn i flere generasjoner fremover. Denne svindelen er oljeøkonomien.
Helge Samuelsen: Det ultimate paradigme – vi står på avgrunnen, 12. november 2008
Helge er som vanlig beisk i kritikken mot vanetenkning, maktmisbruk og statlig feilmynderi, og han avslutter artikkelen sin med følgende utfordring:
Tiden for politisk korrekt forståelsesfull debatt og kompromisser er for lengst forbi. Vend systemet ryggen.
Men jeg vil ikke kjøpe hans påstander og utfordringer så lett, og kommenterer:
Du skriver: vend systemet ryggen. Ja, gjerne – men hvordan? Du må slutte å prate som en politiker!
Svaret er ikke kort, men det er konsist og saklig:
Jeg ser at du skriver mye om bloggekonkuranser på bloggen din. Det har jeg ingenting imot, selv om det ikke interesserer meg en døyt. Skal jeg kunne være istand til å fungere som samfunnskritiker kan jeg ikke konsentrere meg om å vinne bloggekonkurranser. Snarere tvert imot, jeg må være 100% uten strategi for å BLI LIKT. Det blir i denne sammenheng uinteressant.
Jeg må jo gi Helge rett, selv om jeg påstår at dette med bloggkonkurranser bare er én liten del av alt min blogg handler om. Men jeg utfordrer også Helge på det jeg kaller politikerpratet hans. Jeg skriver:
Mitt viktigste aksiom er at man ikke skal overta holdninger fra andre. Vel, lære av andre går bra, men meninger skal man bare gjøre opp på eget grunnlag.
Men man trenger handlingsalternativer. Jeg har en del elever som jeg prøver å lære opp i akkurat de tingene du snakker om. Det viktigste spørsmålet jeg får av de er som regel ikke «hva er feil»?, men «hva skal jeg gjøre?». De opplever kritikk som tomprat hvis det ikke følges opp av alternativer. I deres ører blir det som gutten som ropte ulv, ulv, eller som ei kjerrring som klager så mye at etterhvert så gidder du ikke høre på henne.
Ord uten handling er som å prate som en politiker.
Helge har mye tankevekkende å komme med. Men kritikk for kritikkens del fører som regel ikke fram. Kritikk for sakens del er på sin plass, men hjelper bare hvis den skaper handling. De som synger samme mantra trenger ikke overbevises. De som er uenige segmenterer sine ståsteder i møte med kritikk. De som blir overbevist lammes ofte fordi de ikke har evne, erfaring eller vilje til å handle etter sine nyvunne overbevisninger. Så jeg utfordrer Helge til å komme med handlingsalternativer når han først har tatt på seg en rolle som samfunnsvokter.
Likevel: Jeg føler at Helge arresterer meg, og jeg får lyst til å se mer kritisk på bruken av min egen blogg – for ikke å si egen tid.
Del 2: Bloggere mot røkla
To dager senere tar Frr på seg sine kritiske briller, men i stedet for å se på maktelitens posisjonsmisbruk, begynner Frr å plukke lo fra egen navle. Han ser et mønster i norsk blogging som ikke er veldig tiltalende. Kort sagt går det ut på – hvis jeg har forstått han rett – at norske bloggere ikke klarer skape en alternativ stemme i samfunnet.
- Man skriver om saker fra det etablerte media, helst med et kritisk blikk – men media bryr seg ikke om å svare tilbake.
- Man bruker sjelden andre bloggere som kilder/referanser – noe som ikke bidrar til å skape en alternativ dagsorden til den som settes av de som alltid har gjort det.
- Når bloggere først kommenterer hverandre, foregår det ikke en reell debatt, men det som Frr kaller en laugstankegang. Vi strør på hverandres artikler med utfyllende og bekreftende kommentarer. Vi står krenket sammen mot de som ikke bryr seg å høre på oss.
- Det etablerte media går mer og mer i flokk.
Resultatet: Det foregår verken en reell meningsbrytning bloggerne imellom eller på tvers av det etablerte media og nymedia – for å bruke et annet ord en blogging.
Frr tegner opp en alternativ måte å skrive på i forhold til den som har etablert seg i bloggerby:
Om vi var mer bevisst på bloggsfæren selv, og ikke bare var opptatt av verden utenfor og av dem som likevel aldri leser blogger, ville det kunne bli en vitalisering av bloggsamfunnet som gjorde at det i større grad kunne fange interessen også fra dem som svømmer utenfor vår egen andedam. I stedet synes jeg det ofte har blitt slik til at “hør hvor det stormer der ute, her er det fredfullt og tyst”.
Jeg har lyst til å å tolke Frr et skritt lenger. Det er ikke nok at vi koser oss sammen. Vi må begynne å bety noe for andre enn oss selv. Verden blir ikke bedre av at vi klapper hverandre på ryggen og koser oss ihjel ved å skryte av hverandres kloke meninger, gode ord eller vakre bilder.
Men poenger er: Også Frr arresterer meg. Det ligger en del lo i min navle.
Del 3: To artikler – og et tredje skritt
Hva har disse to artiklene med hverandre å gjøre? Jeg tror dere ser poenget. Helge kritiserer med rette min bloggekåringsblogging. Men jeg har også et poeng i forhold til deg jeg opplever som en manglende vilje til å komme med alternative handlinger. Helge gjør noe av det som Frr etterlyser, men han får ikke svar fra de han kritiserer.
Men samtidig skaper Helge debatt. Andre bloggere er enige med ham, eller sterkt uenige.
Hva dette har med min blogg å gjøre? Jeg etterlyser handlingsalternativer. Frr etterlyser meningsbrytninger som får konsekvenser. Min blogg kan bidra til det. Så var det å dette til da på en måte som gjør at andre hører og handler på en måte som betyr noe.
Bloggene våre har mange forskjellige funksjoner. Noen er terapeutiske av karakter, på grensen til det private. Noen virker opplysende. Andre er med på å bygge nettverk. En hel del er fjas og fjolleri. Men midt oppe i dette fins det altså en mulighet gjennom felles styrke skapt av meningsbrytninger til å påvirke til samfunnsendringer som Helge Samuelsen og Frr begge er tilhenere av.
Det gjelder bare å gjøre noe med det uten å bli for selvopptatt.