Three Weeks with my Brother: En reisemeomar i alle retninger

Hvor går grensen mellom det personlige og private?

Det er spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha lest Three Weeks with my Brother av Nicholas Sparks.

Jeg oppdaget boken tilfeldigvis mens jeg trålet meg gjennom boklistene på Amazon.com, så tittelen og beskrivelsen av boken, og tenkte:
– En bok om to brødre som setter av tid til en tre ukers reise jorda rundt mens de bruker tiden til å reflektere over egen historie må jo være interessant lesing.
En reise med en bror må nødvendigvis bli en reise i tid og rom. Hvem kan ikke tenke seg tre uker til å mimre om
fortida sammen med noen har delt den med samtidig som en får sett seg litt rundt?

Til Ã¥ begynne med var dette en forferdelig leseopplevelse. Det foregÃ¥r to paralelle historier i boka – den ene i rom, der Mr. Sparks og broren sammen med en gruppe amerikanske pensjonister med gulltenner og tupé driver miljøturisme av verste sort. De flyr fra severdighet til severdighet, tre timer i Machu Pichu, en kveld pÃ¥ PÃ¥skeøya, 4 timer i Angkor Wat. Men mesteparten av tiden gÃ¥r med til Ã¥ fly de ti-femten timene det tar Ã¥ komme fra sted til sted. Godt vant med glimrende skribenter som Gavin Young, V. S. Naipaul og Paul Theroux, blir dette grunn og sprÃ¥kfattig lesing om interessante steder observert gjennom brillene til en amerikansk dollarturist. Det kan jo være en interessant vinkling pÃ¥ ting, men blir det ikke! Det er som Ã¥ plassere to steroid-infiserte studs fra et treningssenter i British Museum og be de fortelle om hva de ser.

Likevel er det reisebiten det som driver meg gjennom de første 200 sidene, hvis man bruke slike ord om leseopplevelsen. For reisen i tid er om mulig enda mer uinteressant enn denne polution-kampanjen Jorda rundt. Tom Sawyer er en spennende fortelling om barndom langs Mississippi. Dette er en totalt uinteressant fortelling om en uvanlig kjedelig amerikansk A4-familie i grenselandet mellom middelklasse og fattigkassa. Uansett hvor mange kinaputter man smeller i postkassa til naboen, så blir det ikke mer interessant når historien ikke har noe poeng annet enn at bror min og jeg var gode venner da vi var små.

Etterhvert skjønner jeg at Nicholas Sparks skriver bøker med rosa omslag, kjærestepar på øde strender og med titler som A Walk to Remember og A Bend in the Road. Halvveis i lesingen viste det seg at Sparks faktisk er en av USAs fremste forfattere målt i salg av bøker, med tre bøker på New York Times bestselgerliste samtidig, og flere av bøkene har gått rett inn på 1. plass på listene. Boken betegnes som en memoar, for Sparks millioner av lesere kan det jo være greit å kjenne til favorittforfatterens barndom. Men jeg klarer ikke finne noen ting her som skaper forfatteren Sparks, som gjør bøkene hans attraktive og som borrer inn i karakterenes personlighet slik at ting får mening.

Reisen i rom forblir i beste fall intetsigende. Sparks skriver som en middelmÃ¥dig Sørstatspredikant hvis budskap er «meg» og metoden er puns og humor. Reisen i rom blir bare dummere og dummere etterhvert som boka skrider fram, og
det slår meg at det umulig kan være sunt å være velbeslått amerikaner. Det slår meg at det ikke er så dumt å arbeide for en mer miljøvennlig turisme, for miljøskatt på fly og bevisstgjøring på etisk reising.

Men den andre reisen blir faktisk ganske sÃ¥ spennende – pÃ¥ tross av all min motvilje og fordommer. NÃ¥ fÃ¥r vi leve med at forfatteren skriver som en hest i solnedgang, med sprÃ¥k, dialoger, poenger som er sÃ¥ tynne at …. hadde de vært et isbelagt vann hadde du aldri begitt deg utpÃ¥ den. Da viser det seg nemlig at fyren har en historie Ã¥ fortelle. En historie som handler om morens død – hun som var selve navet i familiehjulet. En fortelling om en fars forfall og vei inn i psykisk ustabilitet og som ogsÃ¥ for tidlig tar slutt i vraket av en bil. Og det er livet til søsteren som dør 31 Ã¥r gammel av hjernesvulst. Og om to gutter som blir til mannfolk og som skal takle alle tapene samtidig som de skal bygge sine egne liv med karriere, familie, fritid. Og det er jo gripene ting Ã¥ høre om .

Men det er bare det at det er forskjell mellom Ã¥ lese om Arve Jurtizen i Magasinet (Dagbladets helgebilag) og i Se & Hør. Magasinet skriver innsiktsfullt, gir forstÃ¥else og kunnskap. I Se & Hør føler du at du kikker. Noen mennesker vet ikke hvor grensen gÃ¥r mellom det personlige og det private – grensen mellom det Ã¥ se folk i øya eller vike rødmende unna dagen derpÃ¥.

Av en eller annen grunn syns jeg at amerikanske filmer og bøker ofte blir skrytealbum. «Se hvor vanskelig jeg har hatt det, og hvor flink jeg har vært som har lært av dette og kommet meg videre i livet». Three Weeks with my Brother er en slik bok. I slutten av boka sier Sparks at han er en optimistisk og livsglad kar, og at det er denne livsinnstillingen som har hjulpet ham gjennom vanskene. Det rare er at i resten av boka framstÃ¥r han som en innandvendt og usikker fyr med komplekser overfor seg selv og familien sin. SÃ¥ mye for selvinnsikt. Denne gangen har blurbet (engelsk begrep for ukritisk omtale pÃ¥ baksiden av bøker og DVD-omslag om boken eller filmens innhold, se Wikipedia) mer rett enn skribenten, der han beskrives som introvert og seriøs. Navlebeskuende og selvhøytidelig er vel kanskje ord som spretter opp i bakhodet.

Men boka skal ha en ting: At brødrene Micah og Nicholas har vært viktig for hverandre og at samholdet de i mellom har hatt stor betydning for at de har klart seg – det er levnet over enhver tvil. Og det er jo noe man kunne ønske for sitt eget forhold til brødre og søstre.

Likte jeg eller likte jeg ikke boka? Hmmm, njaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaeeeeeeeeeeeeeiiiiiiiiiiii. Vanskelig Ã¥ si. Hvorfor skrive sÃ¥ mye om den da? Vel, noe mÃ¥ man jo ha Ã¥ gjøre nÃ¥r man vÃ¥kner tidlig en lørdag morgen og det er stille i huset….

technorati tags:Litteratur, reise, bøker, biografi

Blogged with Flock