Veien til Lefkasia
Hvis du vil ha et eksempel på at makten ikke vil folkets beste, er det bare å taen tur til Kypros, ta turen utenom turststrende og ta en leiebil den drøye timen fra Ptrotaras til Nikosia, den eneste hovedstaden igjen i verden som er delt mellom to nasjoner – eller: Delt mellom nasjonen Kypros og et område som dekker nesten halve øya som bare Tyrkia anerkjenner som egen nasjon. Fram til 2003/04 var det nordlige Kypros hermetisk lukket for besøkende fra sør – også for gresk-kyprioter som fram til 1973 hadde tilbrakt sine liv i nord. De aller fleste kyprioter er selv om de forstår bakgrunnen for den leie av delingen. Over 80% av vil ha et forent Kypros, og ønsket er likt fordelt mellom nordinger og søringer. Men de som styrer klarer altså ikke finne en løsninge. Det preger hele øya.
Selymie-moskeen, en gang Sofia-katedralen, nå en prangende moské.
Turen med leiebil går raskt og enkelt opp til Nikosia, venstrekjøring er ikke et problem, og motorveien som en stund er 6-felts går gjennom et kupert halvørkenlandskap som på dagen mister farger i et sterkt sollys, selv havet langs Larnakabukta mister farge. På veien inn mot Nikosia kjører vi forbi landskamparenaen hvor Norge flere ganger har rotet seg vekk i VM-kvalifiseringskamper. I Kyreniafjellene i høyden bak byen ser vi den tyrkiske halvmåne og stjerne som slags tatovering eller Mordors øye som forteller alle som reiser inn mot byen at det er noen her som passer på. Som om nasjonal politikk ble drevet av noen umodne fjortenåringer som har forlest seg på Ringenes Herre, med markeringsbehov og store doser fri fantasi. Inne i Nikosia er det gatene lettkjørte, og ryktene om mangel på parkeringsplasser er en nettopp en myte akkurat denne dagen i hovedstaden. Det er fort gjort å finne en parkerligsplass, og dét til den usannsynlige hovedstadsprise av 4 Euro for åtte timer.
Erkebiskop Makarios, Kypros sterke mann i konflikten mellom Tyrkia og Hellas.
Det fins ingen Nikosia på kypriotiske veiskilt. Selv navnet på byen forteller om en skiftende historie. Byen, grunnlagt av Levkas i antikken bæres på alle skilt inn til byen, som på Kypros heter Levkasia, og navnet Nikosia er en arv etter frankerske korsfarere som ikke var i stand til å uttale det opprinnelige navnet, og heller kalte byen «Civitas Nicosie» som etterhvert ble til Nicosia.
Ledragaten, viktig handelsgate, men ikke verdens sentrum
Det er ikke så mye å utforske i Sørbyens nye del. Den er som alle byer på en viss størrelse;de samme internasjonale butikkkjedene og halvhøye bygningene som på Sandnes. Det interessante skjer på innsiden av en gedigen vollgrav inne i den delte gamlebyen. Kirken Erkebiskop Makarios tenestegjorde i er vakker og full av kulehull. Det er samme er den gamle, enkle boligen som ble kalt presidentpalasset. De har ikke bare kulehullene felles. De har de også de er stengt i august når kypriotene har ferie, til tross for informasjonen fra turistkontoret ved Ledrasgaten som flagger de to bygningene som Nikosias viktigste attraksjoner.
Kulehull i alle vegger.
Resten av den gamle byen består av trange smug, nedkjørte men en gang vakre bygninger, og tvers gjennom gamlebyen går Ledras – den viktige handlegaten som i sørenden begynner i Kypros, men som i nord har blitt tyrkisk-kypriotisk hvor en av mange grenseposter mellom nord og sør ligger. Det er butikker og restauranter i sør, men bygningene pusses ikke opp. Ingen våger gjøre større inngrep eller investeringer før de vet om de blir varige. Du får gratis endagers visum der, desverre ikke stempel i passet – men hvis du er sta på det kan du regne Den tyrkiske republikken Kypros som enda et land i rekken. Du og Tyrkia.
Trange forfalne gater i Arab Ahmed.
I nord endrer byen karakter. Enda mer sliten, langt mer falleferdig, mer truende, men også vakrere og åpnere. De greske bokstavene erstattes med for oss mer skriptisk forståelige tyrkiske tegn, varene betales med tyrkiske lire, og moskeer og museer er åpne i motsetning til i sør. Det er mye flott å se. Hovedmoskeen, Selimiye Camii, er prangende vakker, og de arabiske bolikgvarterene i vest har en sjel som ikke kan undermineres av neglekt. Men i husene hvor britene og armenerne bodde, er dører og vinduer sikret med jerngitre. Utenfor den armenske kirken foreller et skilt at det er risikabelt og til og med farlig å gå inn på området.
Drømmer om fred – 80% av folket ønsker slutt på splittelsen.
På husvegger langs grensen henger blodrøde plakater med bilder av soldater med våpen, med forbud mot å gi inn i områder og med sterngt fotoforbud. På murveggen henger forbudplakater, til venstre en minaret, og i bakgrunnen, litt, til siden for et sikkerhetstårn, et gresk-ortoodoks kors. Land og religion er en dårlig komninasjoner for de som ønsker fred. Men fred ønsker man. På de samme bygg som har jerngitrete vinduer og dører har gatekunstnerne sprayet protestbilder hvor blomster erstatter våpen, og duer krigsfly.
Behov for forbedring, men ingen tørr investere.
På vei hjem har landskapet fått fargen tilbake, fjellene med de tyrkiske ikoene tydelige i kveldslyset, jordene og åsene er gule, grønnne og grå, landsbyer med små kirker er badet hvite i lys, og nede ved Larnakabukta er havet så blått som det kan bli. I Protaras går solen ned over Eliaskapellet oppe på på klippen over Famagustabukta, og jeg lurer på om det stemmer det noen har påstatt at dte er de vakreste områdene som skaper mest konflikt.
Eliaskapellet og Famagustabukta
Legg igjen et svar
Want to join the discussion?Feel free to contribute!