«Vi sitter for lite og tenker over ting»

Et gedigent sosialt eksperiment?

Det fins knapt en sammenkomst uten at kontrollen mobiltelefonen har fått over oss, og spørsmålet om hvor skadelidende sosiale medier er for oss er et av de faste samtaletemaene. Og skjermenes inntog i skoleverket har unnfanget serier med bøker om emnet, senest Gaute Brochmanns De digitale prøvekaninene og Bjørn Gabrielsens Skjermslaver , hardtslående varskorop som begge skriker om at vi må å holde nettbrettene unna barna våre før vi mister de. Samtidig leker i følge de kritiske stemmene sosiale medier med selvfølelsen til ungdommene våre. Det felles budskapet er at vi lever midt i et gedigent sosialt eksperiment som vi enda ikke aner konsekvensene av. Det er på tide å stramme inn. Nå må vi få satt en stopper på galskapen før vi mister helt kontrollen. 

Det sosiale dilemmaet

Med god timing legger strømmetjenestegiganten ut dokumentarsuksessen Det sosiale dilemmaet  og blir det programmet «alle» skal se i høst. En dokumentar som samler en rekke tidligere nøkkelpersoner som var med på å utvikle selskaper som Facebook, Google, Twitter, o.l., kort sagt den teknologien som er i ferd med å fange oss i sitt spindelvevnett av algoritmer som suger til seg oppmerksomheten vår. Programmet begynner med følgende Sofokles-sitat: 

«Nothing vast enters the life of mortals without a curse».

Ganske tidlig i programmet uttrykker den tidligere design-etikeren hos Google, Tristan Harris følgende tanke, lettere parafrasert av undertegnede: Hva er galt med teknologibransjen nå? Den drukner i en kakofoni av klager og skandaler, fortellinger om bruk og misbruk som skader enkeltmennesker og organisasjoner; fra datatyveri til teknisk avhengighet, innom falske nyheter, polarisering, hacking av valg, ekkokamre og trusler mot demokratiet. Tristan var teknologioptimist. Teknologien ble utviklet med gode hensikter, man så bare ikke bare av hva man hadde satt i gang. Etterhvert viser det seg at medaljen har en bakside som teknolo-gigigantene ikke vil snakke om, og vi andre ikke har oversikt over. Det er dette som er «det sosiale dilemmaet». Vi er i ferd med å bli slaver av våre egne fremskritt. Derfor spør Tristan seg: Har vi blitt forhekset? Og for den som vil ha en bekreftelse på det Bjørn Gabrielsen og Gaute Brochmann på vegne av mange av oss frykter, så kan Det sosiale dilemmaet virke som en gave fra oven. Det er nemlig lett å sluke narrativen i «Det sosiale dilemmaet» blindt.

Ida Aalen er en av flere som ikke sluker dokumentarens fortelling rått. Hun bifaller hovedkritikken den fremstiller, at «De (Teknologigigantene) aner ikke, og bryr seg ikke, om det de sender deg, er koselig eller falske nyheter eller hva det nå enn er, så lenge det funker. Det er jo det som er problemet . Og: «Sosiale medier er ikke laget til det beste for brukerne, men for å kunne selge annonser. For å kunne vise oss annonser må vi være inne i appen. Da har appene et incentiv til å holde oss der lengst mulig. Når hele forretningsmodellen handler om det, og alle incentiver handler om det, kan du ende opp med å lage ganske mye vi ikke har noe godt av.»(Aftenposten, 9. oktober 2020)

Sluker ikke alt rått

Men skal man være en kritisk stemme, skal man være redelig, blant annet i måten man formidler fakta på. «Det sosiale dilemma» hever for eksempel at fra 2000 har antallet selvmord i USA økt med 151% fra når det gjelder antall døde pr. 100 000 personer, altså fra den tiden sosiale medier begynte å spre seg. Men det fins ingen forskning som enda kan tyde på at det er en årsakssammenheng mellom bruk av sosiale medier og depresjon. 

Dokumentaren viser også hvordan liker-knapper og evig swiping hekter folk til appene i en loop som ingen ende tar, men nevner ikke Netflix sin egen løsning på samme sak, der man med en gang man er ferdig med en episode av en serie får fem sekunder på seg til å bli tatt med til neste episode. Med ett blir dokumentaren ikke lenger en kritisk stemme mot sosiale mediers vanedannelse, men en del av en plattform som selv lever av å hekte brukerne til seg, og dokumentaren blir enda et produkt som utnytter en trend – uten å fremstå som ryddig, samtidig som den kritiserer et fenomen uten å komme med forslag til løsninger. For som Ida Aalen skriver: 

Så ja til kritisk tenkning om sosiale medier. Men da må den være reellt kritisk og ikke bare dystopisk og karikert. 

Ida Aalen, Aftenposten 9. oktober 2020

Det tar ikke vekk noe av hovedanliggendet med filmen, men den understreker et annet og viktigere poeng for oss i denne sammenheng: Vi som skal lære ungdommene opp i kritisk tenkning må selv mestre kritisk tenkning overfor de kildene vi selv benytter for å lære elevene hvordan de skal tenke kritisk. «Det sosiale dilemmaet» et eksempel på hvordan vi som seere, lærere, pedagoger forholder oss til den informasjonen vi selv bruker for å ta stilling til store, verdimessige og etiske dilemmaer – en film om misbruk av sosiale medier som selv uryddig bruker kildemateriale for å få fram et poeng som man bør stille seg kritisk til. 

En tankevekkende klype salt

Jeg snakker med Even Martin og Svein-Torgar om dokumentaren. To elever på Svalbard folkehøgskole som begge lever midt i den verdenen som «Det sosiale dilemmaet» beskriver. For begge er dette kjent materiale. Målgruppen er nok foreldregenerasjonen, mener de. De forholdene som beskrives stemmer, men problemstillingene er spissformulerte. 

Selv vil de gjerne bruke mindre tid på sosiale medier, og merker at flere av vennene har større utfordringer med å kontrollere bruken enn det de har selv. Likevel vil de gjerne redusere bruken, og være mer til stede i den fysiske verden. Det er ikke alle som helt har kontrollen. Det er for mye tid og energi som går med til dette. Tid som skulle gått til andre ting vi heller vil gjøre. En annen utfordringer er at en blir mindre kreativ. Det er lett å søke etter inspirasjon, men samtidig påvirker det du inspireres av for mye det du faktisk vil gjøre. Tankene er ferdigtenkt, og som det å være kreativ blir i stedet å kopiere noe som allerede er ferdigtygd. Den største utfordringen er at tilstedeværelsen på sosiale medier påvirker tankesettet og utfordrer hverdagslivet. Man blir fort for lat til å gjøre noe selv. 

En annen effekt er at man overanalyserer det man undersøker, på godt og vondt. Alt skal undersøkes, sjekkes og doppeltsjekkes. Man kan for eksempel planlegge en reise, og brukes å mye tid på det at alt fokuset blir på framtiden i stedet for på her og nå – og kanskje ødelegger man den opplevelsen man driver og planlegger for, fordi alt allerede er tilgjengelig online. 

Må tas med en klype salt

Vi har godt av å sitte og kjede oss. Vi sitter for lite og tenker over ting. Mobilen tenker for oss. Vi sitter bare og forholder oss til all informasjonen som pådyttes oss i en uendelig strøm. Tenk bare på dokumentaren om Cambridge Analytica – den viser hvor mye teknologigigantene vet om oss. 

Med tanke på sanne og falske nyheter har de to elevene blitt påpasselig med å ikke mene noe om noe man ikke kan nok om. Mange mener noe om ting ut fra overskriftene. Nyheter på mobilen gir lite motstand, det er lett å ta til seg og bla videre – uten tid til å reflektere over det vi leser. Det er et helt annet mindsett lese korte mobiloppslag enn for eksempel å lese en bok.

Even og Svein-Torgar ser på seg selv som bevisste ungdommer, og vil gjerne vekke foreldregenerasjonen. De tror begge at neste generasjon kommer til å være en langt mer bevisst generasjon. Den kommer til å være mye strengere med ungene enn det nåværende foreldregenerasjon er. Begge har tro på framtiden, fordi dagens ungdom blir mer og mer bevisst utfordringene – det er ingen ting overraskende i «Det sosiale dilemmaet». Filmen er tankevekkende, men likevel må det tas med en klype salt – en tankevekkende klype salt. Den er en hilsen til de voksne om at hvis vi skal vi ta dette på alvor så må vi selv lære oss opp til å tenke kritisk i møte med den informasjonen vi formidler videre til elevene.