Zambia del 2 – The Long and Winding Road, torsdag 26. oktober

I et veikryss til det sørlige Afrika

På Kenya Airways-kontoret i krysset som avslutter Lusaka og starter den lange, svingete veien mot Livingstone, Zimbabwe, Botswana og det sørlige Afrika.

En dame gjør et nummer av at en hvit mann ble behandlet før henne. Begge har samme nummerlapp – tekniske feil skjer selv i Afrika.

When I am in Europe, the first who comes will be served. But here he is served before me, even though I came first. I even don’t like that idea!

 Det var hyggelig å få vite at hun pleier å reise til Europa. Hun, rik svart dame, vil ha en del å snakke om i dag.

Ved siden av meg i denne undertrykkende køen: En dame på mobilen, det må være slik Mma Ramotswe i The No. 1 Ladies’ Detective Agency ser ut. Sekretær eller hustru – vanskelig å si, men hun sier:

Where in China are we going? Ah, to Beijing?

Mulig hun er fruen til en av statsrådene som skal til Kina på konferansen for kinesiske og afrikanske statsledere som skal finne sted om et par uker. Det kan uansett være greit å ha klarert reisemålet før du møter opp på billettkontoret for å bestille billett.

En TV henger på veggen rett over billettskranken, nærmest mulig ekspeditørene. Sleikete, hvit gospel gnåler fra høytalerne og glinser ut fra skjermen. Overpolerte, hikstende og stønnende lovsangere kjemper om å lovsynge høyest. Jeg har ingen fellestrekk med disse mine stammefrender, og har vel aldri førobservert en mer outrert samling dandert manikyre og permanenter og bølgete hår (mannlige og kvinnelige) enn på denne 25-tommers TV-skjermen inne på et billettkontor i et veikryss i Lusaka. Yeeek! Selv min nå skallete bror tok seg bedre ut den dagen han kom på besøk med blå, krøllete hockeysleik til langt ned i nakken.

Å brenne for noe i sakte tempo

Hadde et veldig interessant møte med Evelyn i PAF – People’s Action Forum. Bakgrunn i forvaltningen, høy, flott og verdig dame. Etter 25 år som byråkrat under Kenneth Kaunda stiftet hun PAF, og er nå daglig leder med en stab på 3 på hovedkontoret og 14 ute i distriktene. Jeg skriver en rapport om henne og PAF – men uansett; hun er veldig imøtekommende på sitt zambiske vis, dvs. i slow motion. Hun sliter med en influensa, likevel får jeg halvannen time med henne.

Denne flotte kvinnen er sint. Jeg nevner for henne at førsteinntrykket av Lusaka er at «Det ser bedre ut». Svaret hennes er kort og kontant:

Have you been to the locations?

Det har jeg ikke, og det er kanskje ikke så lurt å bedømme en bys status på grunnlag av strekningen fra flyplassen til sentrum og byens hovedgate. Men sinnet hennes er ekte der hun forteller at fremskrittet i Zambia når de 20% som allerede har rikdom. De resterende 80% blir fattigere og fattigere. Lokomotivene Kina og Sør-Afrika fører ingen ting inn i landet annet enn egne ansatte, og gevinsten dras ut av landet til investorene i Beijing og Jo’burg.

Fra lufta har jeg sett et uendelig jordbrukslandskap fra Lilongwe til Lusaka – et grønt og frodig landskap. Evelyn sier sier:

Zambia is not a poor country. It is the people that are poor…

Du får vente på rapport, men Evelyn, PAF og Zambias kvinner må være dette landets framtid.

Cairo Road
Et inntrykk av Lusaka: På samme måte som influensasyke Evelyn, som må ta ting kuli, skjer alt på Cairo Road i slo-mo, alle har veldig god tid. I en storby med 2 millioner mennesker (helt utrolig å tenke på når hovedgata i byen er på størrelse med Langgata i Sandnes). En allegori? Ã… bevege seg blant zambiere er som å fiske lyr når du forventer makrell på kroken…

Cairo Road skal være den farligste gata i Zambia – men også dette i sakte tempo. Mens jeg venta på møtet med PAF hørte jeg bråk ute på gata. Jeg går ned og ser, en skurk har blitt tatt på fersken. Han ser livredd ut, mange oppøste mannfolk i det tyven blir ført bort.

He tried to steal my money!

ler en av gutta i gata. Så det skjer ting, selv om jeg ikke skjønner åssen det kan skje.

Det er manfolka som henger omkring i Cairo Road. En jeg snakker med sier:

Det er kvinnfolka som jobber, mannfolka bare henger rundt.

Det er noen kvinner i gatebildet, men det er på vei til et eller annet – aktive slik vi i vesten ønsker at folk skal være.
mannfolka henger, og prøver kanskje å selge ting ingen har bruk for – gjerne shonaer eller ndebele fra Zimbabwe som selger ting billigere enni butikkene. Paul i Kenya bekrefter dette fra sitt ståsted i en liten småby utenfor Nairobi. Når du har lite penger, går du og handler på gata når butikkene blir for dyre. Så gatedriverne selger ikke bare unyttige ting. Selv ikke i Lusaka.

Det er også mannfolka som henger på Central Bus Station, to steinkast fra hovedgata i byen. De fleste bare er der – og blander seg inn i alt og ingeting. Meningsfulle liv er nyttefulle liv…?
I PAF prøver Evelyn i sin sammenheng, som er utvikling av Community Schools, å gi folk som har en viss peiling på ting (les: kompetanse) jobb som lærere på skolene. Alternativet er å sitte under et tre og drikke.

Kanskje under et av de uendelig mange trærne langs den lange, svingete veien mellom Lusaka og Livingstone?