Zambia del 3 – Hvorfor drikker Joseph?, torsdag 26. oktober

Hvor kommer all drikkinga fra? Hvorfor sitter Joseph og pælmer i seg bryggeriprodusert og lokalbrygget øl til alle døgnets tider?

Det foregår hele uka, og i følge lokale kontakter tar drikkingen form av en konkurranse – det handler om å drikke mest mulig uten å stupe. Det er den norske helgefylla hele uka. En teori går ut på at det er kolonistenes publiv slått sammen med stammens lokalbryggede øl under landsbyeika som sammen med moderne urbanisering og dagdriveri som har skapt denne situasjonen. Men også på jobb drikkes det, midt på dagen, i siestaen, når det er lunch.
Dette er noe vi kommer tilbake til.

Kenya har to samlende språk, swahili og engelsk. Inngifte holder på å viske ut forskjellene stammene imellom. Språket er merket på hvem du er. I Kenya kan dette ha vært vasket vekk om 20 år, og med det de stammebaserte skillene. Ûberseriøse Paul Theroux og mindre seriøse Wilbur Smith kjenner begge Afria, og står sammen om å si at tribalismen er Afrikas svøpe. Kanskje Kenya er på vei mot noe positivt. Der er problemene ofte knyttet til etnisitet.
Zambia på sin side har intet samlende lingo ved siden av engelsk – det måles på barna. Ingen jambo-sharming her i gården for å få kontakt. Du må kunne si «hei» og «hva heter du?» på et av de mange andre lokale språkene for å kunne komme innpå ungene. Indiana, en to år gammel jente jeg treffer, snakker tonga, nyansa og lotsi – gjett om jeg kan noe på disse språlene etter to dager i landet?
Store deler av befolkningen mangler utdannelse eller kontakt med det moderne Zambia, og lever og snakker sin egen kultur. Hvordan skaper man en nasjonal identitet ut av en slik situasjon?

Tilbake til Lusaka. 2 millioner mennesker. En svær, utstrakt by uten anen kjerne enn rånestripa Cairo Road. En utstrakt samling compounds uten sammenheng. Men innimellom er det parker, rike boligstrek med høye gjerder og vakter, og sør-afrikanske shoppingsentre.
Det er kineserne som driver småhandelen, sørafrikanerne storkjedene. Zambiske butikker forsvinner, og ansatte importeres fra Kina og Sør-Afrika. Det investeres, men pengene forsvinner ut av landet og zambierne ut av arbeidsmarkedet. Poliktikere og byråkrater har gjort gode avtaler og risikofri investering i landet. De 20% som er innenfor, blir rikere. De 80% som ikke var med på leken fra før av smaker enda mindre av steken enn noen gang. Evelyn er veldig skeptisk. Sørafrikanerne får 5 års skattefrihet hvis de velger å investere i landet, og får lov til å hente inn egen arbeidskraft.
Jennifers sinne er forståelig. Policymakerne har gjort en slett jobb. Kinesernes gjenkomst i Afrika er et hett tema i den afrikanske globaliseringsdebatten. Spesielt med tanke på at afrikanerne i disse dager bestiller billetter for sine toppledere for å møte den øverste tinde i Beijing på et kinesisk-afrikansk toppmøte om nå straks.

Jeg har tro på at det zambiske togsettet trenger sterke lokomotiv som kineserne og sørafrikanerne. Men kanskje er det ikke så rart at Joseph drikker? Det er ikke han som får smake fruktene av dagens investeringer. Det er det policymakerne, deres familier og barn som gjør. Men kanskje om tyve år er arbeidsledigheten bytta ut med innsats og produktiv aktivitet både for Joseph og de mange sønnene hans?

Dette er ting jeg sitter og tenker på i a/c-bussen den lange, svingete veien fra Lusaka til Livingstone.

*En liten fotnote:
Dagen etter treffer jeg på Arnfinn. Han har er sosialantropolog og har brukt mesteparten av sitt voksne liv i landet. Han tror ikke på teorien om gammel britisk drikkekultur og timene under stamme-eika i landsbyene. Arnfinn skylder på den moderne normløsheten blant mennesker som er revet opp fra sine røtter.
Og det er jo en hel diskusjon i seg selv.

2 replies
  1. Ståle
    Ståle says:

    Interessante tanker du gjør deg på a/c-busser i det sørlige Afrika. Du er flink til å komme i kontakt med og innpå folk, og får derfor dypere innblikk enn folk flest på fådagerstur til et hvilket som helst land. Hva mener de rike 20% om landet sitt? Er de fornøyde med å mele egen kake? Har du noen formening om dette?

    Du skriver at Zambia ikke har noe samlende språk. Jeg opplevde engelsk som forholdsvis samlende den gang da. Selv langt pokker i vold uti bushen trengte jeg ikke bruke fingerspråk for å gjøre meg forstått. Har dette forandret seg? Eller var det bare jeg som ikke fikk med meg at folk flest ikke kunne språket?

    Du spør hvorfor Joseph drikker. Like interessant er kanskje spørsmÃ¥let om hvorfor Josephine IKKE drikker…

    bruttern

    Svar
  2. geirsan
    geirsan says:

    Det sier seg nesten selv hva den øvre femtedelen mener om situasjonen. For Ã¥ tillate den utviklingen jeg beskriver, mÃ¥ man enten være kynisk, blind eller grÃ¥dig – eller kanskje har de det for travelt med Ã¥ reise til Europa og Kina til Ã¥ legge spesielt merke til skjeivhetene i egen bakgÃ¥rd.
    På den annen side, å undervurdere folk er det vanligste feilgrepet man kan gjøre og det kan godt hende at mange av de som spiser kremkake i Zambia er bevisst situasjonen og jobber hardt med å få gjort noe med situasjonen. Jenniffer er jo et eksempel på det. Hun har jo en bakgrunn som byråkrat i statsadministrasjonen, og sitter nok ganske ofte i et fly på vei til et eller annet rikere sted enn Lusaka.

    Engelsk som samlende sprÃ¥k? Om det tenker jeg at det er det eneste sprÃ¥ket de kan samles om, men at det er vanskelig for meg Ã¥ fÃ¥ inntrykk fra andre enn de som kan engelsk. Det er jo de jeg er i stand til Ã¥ snakke med, og det gjelder nok deg ogsÃ¥….
    Analfabetisme er temmelig utbredt i Zambia, og som regel er utdanning en forutsetning for å snakke engelsk. For å si det på en annen måte: Det språket som kan bli samlende i Zambia, er ikke engelsk, men utdannelse.

    Hvorfor Josephine IKKE drikker? Jeg er redd også hun gjør det, men ikke i samme grad som Joseph.

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *