Zambia del 6 – Røyken som tordner, fredag 27. oktober

Røyken som tordner
Fredag til fossen, eller The Water, som lokalbefolkningen kaller Victoria Falls. Flere av de jeg møter på veien sier at jeg kommer på feil tid av året. Sist var i september 1985. Som den gang fisla det i fossen, men de 10$ du betaler for å komme inn til fossen er ikke bortkasta penger, selv om du ikke blir våt av dampen rett etter inngangsporten, slik du blir når The Great Zambezi er på sitt mest vannrike i mars. Hele fallet er en 1,2 km bred og 200 meter høy kløft som ender opp i noen djevlegryter ved foten av fossen. I regntiden ser du fossedampen mange kilometer fra stedet – for ikke å si mil. Men nå på feil tid av året er det likevel liv på Zimbabwe-siden som du ser fra utsiktspunktet på Zambiasiden. Fallpunktet er lavere på andre siden av grensen, derfor trekker vannet mot sør, effekten av vannets fall blir bra, og bildene blir gode. Det er tross alt det viktigste. Men for full effekt må du leve med forestillingen om hvordan dette vidunderet er på sitt mektigste.

Denne fossen hadde vi altså vært forruten, hadde det ikke vært for David Livingstone. Av de mange tingene vi har å takke kristen misjon og vestlig ekspansjonstrang for, er vel oppdagelsen av Victoria Falls blant de virkelig store. Det underlige faktum at fossen har vært der i årtusener, og at det har bodd folk her siden steinalderen – med ganske så velutviklede samfunn – betyr lite så lenge vi ikke hadde glede av den. Det er vel også lite å bry seg om at fossen hadde et navn fra før salige David kom på besøk. For hva betyr vel Musi-O-Tunya, vannet som tordner så røyken står hundrevis av meter til værs?
Byen Livingstone og Victoria Falls-navnet er monumenter fra kolonitiden, og burde fått tilbake sine egne navn, Maramba og Musi-O-Tunya. Men det taper vel turismen på… De prøvde å skifte navn en gang på 80-tallet, men forsøket mislyktes og i dag er vi tilbake der vi var.

Motoren som driver området
Turisme er i dag motoren som driver området. Tidligere var Maramba en viktig industriby og grenseby til Zimbabwe. Men nå er Zimbabwe på kjøret, og den 1,2 km lange broen over elva utgått på dato. Jernbanen funker ikke. Verdensbanken og IMF innstramminger kjapt og effektivt kvelt storindustri som FIAT-fabrikken som i dag er nedlagt. Grensetrafikken er død og begravet. Arbeidsløsheten er stor ute i de mange locations som byen består av. Noen snakker om 80%.
Men turisme og bistand vokser og skaper arbeidsplasser. I dag er Anders Krystad her og ser på et samarbeidsprosjekt mellom Norges Fotballforbund, SOS og Rotary (Anders var i Hué på samme tid som vi var i Hoi An i Vietnam i mars også. Den karen forfølger oss – men treffe ham får jeg aldri). Response Network holder til her, Kirkens Nødhjelp har sine tiltak, en formiddag kjørte en bil fra CARE International forbi der jeg bor i en av locations-ene.

Livingstone er en behagelig by å bo i. De hvite bor i bedre deler av byen oppe i høyden, forbindelsene er gode til sivilisasjonen. 2 timer med fly til Jo’burg, en time fra sentrum er du i Botswana, Namibia, Zimbabwe eller Angola. Det er bare å velge på en god dag. Veiene er mye bedre enn i Kenya. Kriminaliteten er lav, du går fra bilen uten å låse den. Folk er litt mindre seigmenn enn i Lusaka – såpass mindre at de orker å smile i varmen. Søndag formiddag er det folkevandring . De som var på byen kvelden før skal til kirke. Vi befinner oss i det moderne Livingstone, og i det gamle Tongaland, Nyanjaland og Bembaland. Et Afrika det går an å leve med uten at elendigheten blir for pågående. Her i byen ser du ikke at folk ikke spiser tre måltider om dagen.

Og turismen er altså motoren. Zambesi er det nye boomområdet for turisme til det sørlige Afrika. For 20 år siden kom turistene til Intercontinental. Whitewater rafting var en ny idé, safari en dårlig idé, men nok til at enkelte backpackere tok seg bryet med å ta turen hit. Først kom Jollyboys, så Fawlty Towers. Rafting, Bungie Jumping (strikkhopp), taubane over djuvet, kajakk, syvdagersturer nedover elva, game walks, game drives, elvesafari på Chobezi, verdens største tetthet av elefanter, flodhester i elva på ti meters avstand. En rekke selskaper, spesielt drevet av sørafrikanere, kjører på full gass. Livingstone er Afrikas største opplevelsessenter for ekstremsport – med god grunn og til ekstrempriser. Men for alt det backpackrene tilfører, følger storturismen med. Mens ryggsekkturistene bor på Jollyboys eller Fawlty Towers, satser de med penger på en av luksuslodgene som spretter opp langs bredden av Zambezi. Backpackerne drar på Booze Cruise, fiffen på Sunset Cruises med African Queens og Princesses. Jeg får en liten nedtur når jeg bruker for lang tid ved fossen, og ikke rekker solnedgangen på Zambezi ombord på African Queen – en to timers tur til femti glatte dollar, drikke inkludert.

Hvert overnattingssted tilbyr en ringpermmeny med aktivitetstilbud. Det mest eksklusive er en flytur inn i Chobe-parken med lunch i det fri servert av tjenere med hvite hansker. Et norsk selskap prøver å sette i gang med ballongferder over elva. Startour – Velkommen til Paradis!

Som en kontrast til dette: Jollyboys tilbyr landsbyturer til heldige småsamfunn som får deler av inntekten. Noen tilbyr også dugnadsopplegg som skal komme lokalbefolkningen til gode. Du kan selv velge om pengene dine skal brukes til utvikling eller til booze. De fleste som besøker området har vel råd til begge.

Elvebredd i solnedgang
Zambezi-dagen avsluttes ved elvebredden i solnedgang. Et lokalt establissement med afrikansk musikk, lokalt klientell, en flodhest leker seg i vannet, en krokodille holder tritt med cruisebåtene inn mot land. Det sies at når de dumme, hvite mennene får i seg for mye flytende, hopper de i elva for å leke med sine nye dyrevenner. Av en eller annen grunn er det enda ingen smo har blit dyremat. Men en dag får kanskje Lille Krokodille hell – hennes små kveldsturer båtene vil kanskje en dag gi resultater.