Jeg har gående en fotokonkurranse på fotobloggen min, www.whitezulu.com. Fristen for å levere inn bidrag til konkurransen for august er over, og nå kan du være med og stemme på hvilket bidrag som vinner.
Beskrivelse av oppgaven finner du her.
Retningslinjer for hvordan du kan være med og stemme på bildet finner du her.
Fint om du gidder bli med, og kanskje du selv er med i september-konkurransen?
Utgangspunktet for konkurransen.
Nikon D90, Canon Eos 50D eller Olympus E3. Hva skal man egentlig velge? Kamerakrigen er fremdeles i gang. Du er vinneren. Lommeboka taperen. Bilder fra Amazon,com.
Jakten på stadig bedre teknologi fortsetter. Canon slapp nettopp sitt enestående EOS50D, en klar forbedring av fjorårets kamera 40D, med flere megabyte, sterkere kamerakropp, flere bilder per sekund og andre forbedringer. Nikon kom like etter med sitt D90, og folk snakker om at dette kameraet holder selv for de mest kresne proffene. Olympus sitt E3 vinner kåringern som beste kamera for avanserte amatører hos EISA, og de andre kameraprodusentene følger på.
For den som gjerne vil holde seg oppdatert på fotoutstyr, og er opptatt av at man har tilgang til best mulig teknologi for minst mulig penger, så er dette spennende. For noen er spørsmålet om man skal velge Olympus eller Nikon, om man har satset på rett heste mellom Canon og Pentax eller Sony, om man skal skifte fra det ene merket til det andre, og og frykten for bominvesteringer viktig.
Derfor syns jeg det er et interessant signal «Scapula Memory» fra den britiske Olympus-brukergruppen sender når han skriver om Nikons nye kamera D90 i artikkelen Bye Oly, here I come. For oss som er opptatt av slike spørsmål, er dette en artikkel til grundig ettertanke med masse informasjon om hva dagens kamerateknologi er i stand til å gjøre for oss fotointeresserte.
Me e så heldige her i Stavanger, for me e så dejlige her i denne byen.
Me feire oss sjøl, for ikkje sei at me tilber oss sjøl, her i denne deilige byen.
Me e best i denne byen. Me e faktisk ein suksess-historia her i Stavanger, for me e de rigaste i landet, og det tatte til og med i det rigaste landet i verden. Så me feire ko dyktige me e, og kor goe me e.
Me e den byen i landet med flest husstandar som tjene meir enn ein million i året. Drid i de som bur aleina og som ikkje får ver me på dansen, så lenge som eg og kånå har råd t eit hus og ein bil, og kan investera overskuddet i enda ein bil og eit hus og ei leilighed som me kan leia ud te studentane. Ska sjå, me betalte jo 5,7 milllioånar kronar for kåken, det va ei goe investering, tjente godt på den ja.
Me e jo kulturhovedstad for heile Europa i år, og Bob Dyllan va på besøk og Oljemessa va jo ein suksess som me feira med enda eit fyrverkeri, og har du sett stadion, den beste i landet.
Og så e det jo så deiligt med adle dei internationelle forbindelsene, så eg og kånå kan dra til Shanghai på weekendshopping t helgjå, og neste helgj ska me t Nev Yårk på konsert, for d fortjene me. Så ska me roa’n litt, og dra på hyttå, om det bli den på fjelle eller den ved sjøen veit eg ikkje endå, men då ska me planleggja førjulsturen til Mauritius – elle va det Sekskhellane?
Så me må ta å feira oss sjøl me eit durabeli fyrverkeri, for me fortjene det her i denne deilige byen.
Enda eit fyrverkeri.
E det forresten nogen som har sett gollkalven? Me sku ha dansa rundt an.
Bilde: Afrikansk storby som snart forsvinner i havet. Bildet er hentet fra African Loft.
Klimadebatten er død som en sur sild.
Joda, de som var interessert i den for halvannet år siden er interessert i den fremdeles. Men de som plutselig mistet nattesøvnen, tok klimatester og lovte bot og bedring for barn og evig framtid har gått samme leia som de som gikk med røde skjorter mot regimet i Burma for et år siden. Rett vest, og ut i glemselens hav.
Jeg vet ikke helt hvor det skjedde, men i min sammenheng var det plutselig veldig vanskelig kjempe fram et engasjement når skoleslagets ledelse inne i Oslo ikke så poenget med å betale miljøavgift for flybilletter fordi de ikke kunne være sikre på at pengene kom til nytte?
Eller fordi folk vurderte sin egen kompetanse i klimaspørsmålet etter å ha lest et par artikler på Wikipedia og i Morgenbladet som større enn 90% av alle klimaforskere.
Kanskje da vi vente oss til tanken og oppdaget at den ikke rammet oss selv så veldig, og at vi kunne klare å leve med framtiden likevel, og vente tilbake til å sortere melkekartonger fra plastposer og uspiste poteter?
Ja, og for all del, det har jo vært 1 % kaldere i sommer enn sommeren i fjor – forstå det den som kan.
Til saken: De kommer nok til å takke oss i Vest-Afrika fra Nouakchout i nordvest til Douala i Sørøst når store deler av Vest-Afrikas kyst forsvinner i havet. På African Loft siterer de Stefan Carter, som sier:
“The coastline [as it is now] will be completely changed by the end of this century because the sea level is rising along the coast at around two centimetres every year,” said Stefan Cramer, Nigeria director of Heinrich Boll Stiftung, a German environmental NGO.
http://www.africanloft.com/west-african-coastline-will-be-submerged-by-2099/
Innen 2099 vil hele dette enorme kystområdet ligge under vann som en direkte konsekvens av klimaendringene. Dvs. at gedigne byer som Lagos, Douala, Accra, Port Harcourt, Abidjan, samt alle som bor langs stripa enten må lære seg å svømme, eller å trekke innover mot det klimavennlige og vannrike Sahel.
Et lystig scenario de trekker opp, forskere fra Afrika. Men det er jo ikke noe vi behøver å ta så veldig på alvor, er det vel?
Jeg tror jeg får forberede mine barn på at de må forberede sine barn på å smake steken etter den leken jeg er med på, mens politikerne snakker seg vekk og skeptikerne vinner gjennom med sin sunn fornuft og common sense-approach til vår framtid.
Jau Jau.
Jeg har bare lyst til å dele noe fint med dere.
Jeg har oppretta fotoblogg, og det er morro gett. Noe av det som er fint med det, er at jeg kommer i kontakt med folk som syns fotoblogger er en fin ting. En annen fin ting med fotoblogger, er at de er språkuavhengige. Det går å an å sette pris på sider om publikanten skriver på gassisk. mongolsk, gregoriansk og til og med svensk. Det er nemlig bildet som utgjør fortellingen.
Og jeg har lyst til å dele én av de fine fortellingene som blir fortalt, nemlig fotobloggen til Ichiro. Ichiro er japaner fra Japan, skriver ikke så mye om bildene han tar, og konsentrerer seg om rolige bilder i svart/hvitt.
Har du hørt historien om det trankvile Asia? Om fred og harmoni og Yin og Yang, Zen og sjel? Ichiros bilder oser av alt som kan få et bankende hjerte til å roe seg, en bevende streng til å stå stille, og gi bivåneren, som i dette tilfelle er meg, men som snart bør bli deg, til å chille ned.
Anbefalt så det ljomer!
Stor i ord…
Stor i ord, liten på jord sier alle snusfornuftige mennesker som på død og liv skal plassere folk i bås og fortelle de vår puslete og små de egentlig er.
Men denne gangen stemmer i hvertfall første del. Var det ikke jeg som lovte dyrt og hellig for halvannen uke siden at bloggen snart skulle våkne opp fra sommerdvalen og forgylle bloggosfæren med vise ord og kloke betraktninger?
Joda, jeg var jo tilbake med kraft i utspranget 18. august for å hylde min bror fotografen. Men et fislete forsøk to dager senere på å analysere amerikansk politikk og norsk journalistikk i et harselerende og ironisk innlegg om McCain og VG er siste krampeaktige livstegn fra vestkysten.
Og alle spør: Hva er det som skjer der borte i Stavanger?
Sirup
Har du noen gang sittet (suttet?) en sen kveld med en deadline hengende over deg, stilen som skal leveres til Lektor Andersen morgenen etter, oppgaven som professoren skal slakte på neste kollokvie, bokmanuset som skulle vært klart to dager før, og forlaget venter på mailen din med det banebrytende manuset.
Problemet er bare at det kommer ingen ting ut av hodet. Fingeren er limt fast i tastaturet, pennen henger fast i sirupen, hjernen er tom som en amerikansk filmpremiere, formuleringene sitter ikke, og innholdet du gjerne skulle tynt fram befinner seg på den andre siden av et svart høl. Det som proffene kaller for «skrivesperre».
Egentlig skulle sommeren gitt masse tanker og overskudd, skrivelyst og lek med ord. For det er jo overskudd som gir skrivelyst, og uthvilt hjerne som får ideene til å boble fram. Men det gjør de altså ikke, på tross av tre måneder der jeg kunne sove så lenge jeg ville, drikke så mye kaffe som magen orket, trekke så mye frisk luft og suge inn gode inntrykk som skrotten har plass til.
Men det står altså bom stille.
Et Sargossahav av ålsaker
Det kan jo være mange grunner til denne fatale tilstanden:
Hva søren skal jeg skrive om…
Men kanskje den egentlige årsaken er så enkelt som dette: Etterhvert som bloggen utvikler seg, blir den også mer personlig. Og ærlig talt så fins det grenser for hvor personlig jeg har lyst til å være overfor verdens befolkning, som i dette øyeblikk sitter og venter på at denne artikkelen skal publiseres. En personlig vinkling på ting er alltid bra, men hvor interessant er det egentlig om jeg foretrekker brunost eller gulost til salamien når jeg lager ostesmørbrød?
Og hvor mange ganger skal jeg fortelle at jeg syns det er fælt at VG misbruker bloggologien, eller at Bush er en busk og at for mye vei er en trussel mot strandsoden på Sri Lanka?
Kort sagt: Hva søren skal jeg skrive om?
Hildring skrev i sommer artikkelen What’s the point? Om blogging. Der analyserer han sin bloggaktivitet de siste månedene, og konkluderer både med at det stort sett er meningsløs aktivitet og at han ikke har tenkt å gi seg.
Jeg syns Hildring er en av de beste bloggene der ute, uavhengig av språk og tema, og jeg forstår til dels poenget hans. I hvertfall spørsmålet om hva vitsen med det er. Jeg kommenterte ikke innlegget hans, men jeg hadde tenkt å gjøre det. Det jeg hadde tenkt å skrive, var at jeg har tro på blogging som fenomen, og at det er viktig at folk som frr holder i live den gode debatten og viljen til å mene noe om ting. I tillegg driver han ekstrem god folkeopplysning, på tross av han
stort sett (har)vært opptatt av teknikaliteter rundt bloggingen, som videoblogging,layout og denslags. De store eksistensielle blogg-spørsmålene har jeg latt ligge, i alle fall offentlig
Men jeg skjønner hva han skriver om. Jeg skal ikke påstå at min bloggestillhet fra vestkyksten er et kritisk problem, men ordene sitter langt inne for tiden, på tross av at denne artikkelen nå er på snart 750 ord. Jeg har prøvd, skrevet om foto, bokanmeldelser, kommentarer til ting. Men på tross av forsøkene, så har det altså forblitt «all quiet on the western front….»
Og denne artikkelen er å betrakte som et tvangsforsøk på å komme i gang igjen 😉
Til å grine av 1
VG skriver i dag at John McCain leder med 5 prosentpoeng (som ikke må forveksles med 5 prosent) over Barak Obama på amerikanske meningsmålinger. Hvis det virkelig er sånn at amerikanerne velger en kar som McCain til neste president, hva slags håp er det da for amerikanerne og det amerikanske samfunnet, for ikke å si for alle oss andre? Her har vi en fyr som ikke bare støtter USAs politikk i Irak, men som ønsker å være enda tydeligere og aggresiv i sin utenrikspolitikk. I tillegg kaller han kona si (nå ekskone) for F$#$## direkte foran en haug med mediagjøker og tilhørere. En mann med stor vurderingskraft og sterke teatralske evner er akkurat det verden trenger nå.
Til å grine av 2
VG skriver også i dag at hvis jeg skriver et innlegg om denne saken på bloggen min, og linker direkte til VG’s artikkel, så vil det jeg skriver her lenkes inn til VG. De skriver:
Blogg om denne artikkelen
Hvis du kommenterer og kobler til denne artikkelen i bloggen din, opprettes en kobling til innlegget ditt herfra.
Så i stedet for å skrive mer utførlig om saken selv, så håper de å skaffe seg trafikk til nettsiden sin ved å bruke mine skriverier. Jeg tror jeg sender dem skattekortet mitt og et kontonummer, så kan de betale meg for en times arbeid. Billig, eller billig? Det er ikke en sånn type journalistikk verden trenger akkurat nå.
Skikkelig til å grine av-graut altså.
Vi skriver 18. august, og det er den dagen jeg har lovet å være tilbake bloggekjøret. Ut fra tilbakemeldinger å dømme, så har det vært en tung ventetid for mange som nå gleder seg over at det er liv i leiren igjen. Hei til dere, begge to!
Men i dag handler det verken om meg, store livsspørsmål, fotografering eller fjas og mas. Jeg har faktisk mer lyst til å dirigere trafikken i retning min bror, som dere ser i et lykkelig øyeblikk her.
Foto: C’est moi
Det er faktisk 43 år siden denne fyren omtrent med samme mimikk og utstrakte hender sprengte vei nesten to måneder før ønsket ankomsttid og brølte ut:
Hello World!
Det er i hvertfall det jeg ser for meg. Dette kunne vært en anledning til å komme med en rekke gode og mindre hyggelige avsløringer fra et langt og begivenhetsrikt liv, men fyren fyller ikke rundt, så det får da heller vente. Men dette vil jeg si før dere header over til min bror fotografens egne sider og legger igjen hyldningsdikt og digitale gaver:
Heldig er den som har noen man deler nesten alle interesser med, rik den som har noen man alltid føler seg verdsatt av, glad den som har noen som tar en akkurat som en er, innbitt er den som har noen man kan konkurrere med om å være best. Lykkelig den som har Ståle til bror!
Gratulerer med dagen, din gjøk!
Til slutt, før dere forsvinner over til bruttern og gir ham den hyllesten han fortjener, et lite inntrykk av hvordan han aller best liker å få tiden til å gå.
Foto: C’est moi
Stille her fremdeles. Jeg kommer tilbake mer aktivt fra mandag 18. august.