Verdens klokeste mann?

Identity: Contemporary Identity Politics and the Struggle for RecognitionIdentity: Contemporary Identity Politics and the Struggle for Recognition by Francis Fukuyama
My rating: 4 of 5 stars

Verdens klokeste mann?

Neida, og dette er dette definitivt ikke et litterært mesterverk. Den er ikke lett å lese, heller ikke tung, den gjør deg bare litt klokere og mer forstandig om de tingene som former den verden vi lever i i dag. Boken fikk mye omtale og masse oppmerksomhet for cirka halvannet år siden, og det med god grunn. Identitet er grunnleggende viktig, samtidig er den grunnleggende problematisk når vi ønsker å leve i et liberalt demokrati som har større ting å håndtere enn bare katere for enkeltgruppers identiteter. Vi er mer enn jeg, vi er mer enn oss. Les den fordi den forklarer deg ting du kanskje har tenkt på før, men syns det er vanskelig å forholde deg til.

View all my reviews

En gylden tid for drømmer og planer

 Fellesmail oppleves ofte som spam, men det hender jeg blir minnet på hvorfor jeg meldte meg på de i utgangspunktet. Som i dag da det kom inn en fra Monocle som jeg leste med store og nysgjerrige øyne. I sin faste spalte | THE FASTER LINE | skriver Tyler Brûlé om hvordan stedet du befinner deg påvirker måten du opplever krisen vi er inne i akkurat nå. (Sa jeg #Corona?).

Det er én ting å befinne seg på en vingård på Tasmania, en annen å bo midt i New York City. Selv fant jeg gjenkjennelse i denne beskrivelsen av hvordan det må være hvis du bor i en bygård midt i Paris. Det kunne vært Oslo, det kan være i et boligstrøk i Stavanger, selv om vi er velsigna med et stort og flott turområde rett i nærheten. Ja, det kan fort bli hele Norge.

If you’re in the heart of Paris, in a well-decorated but rather small apartment, then you’re likely hatching some kind of escape plan and dreaming about heading south as soon as possible.

Det er bare å tenke seg et lite portforbud fra Regjeringshovedkvarteret i Parkveien, og så er vi der.

Men Tyler har et budskap å komme med. Nå er en unik mulighet til å handle, tid for drømmer og planer. Når vi ikke har noen steder å dra, bare har de adspredelsene som vi klarer å skape oss selv, ingen andre forstyrrelser enn de som strømmer inn via Zoom og Teams og Discord og Facebook og Google this and that, og alt som å nå er tilgjengelig for oss på en helt annen måte enn tidligere (Selv skal jeg på konsert med Elton John i kveld, blir stuekonsert i min egen stue), nå når alt som forstyrrer kan settes til side ved et tastetrykk, er det tid for å tenke på neste skritt. De tingene vi og du og jeg kan finne på den dagen dørene åpnes og verden kan pustes inn trygt og godt igjen, og vi har b e v e g e l s e s f r i h e t.

Så jeg akter å gjøre som Tyler anbefaler: Jeg skal planlegge å endelig få sett Vestlandskysten, reise sakte opp til Trøndelag der min bror og min mor og min datter bor, sveipe innom Storebø og Askvoll, drikke kaffe på Knarvik, hilse på kjentfolk i Florø, slå opp telt ved ei strand på Stadtlandet, se hvordan det ser ut i Måløy og Selje og Larsnes og Fosnavågen, se Frøya og Hitra og Smøla bare fordi det er mulig. Å se vårt vakre lille land på en måte jeg aldri har sett det før, fordi jeg har jeg hatt det så travelt med å komme meg gjennom de lange tunnelene og over Stryn og Dovrefjell, eller unngå fartsbøter langs E39 og E18 og E6. Når jeg slipper fri skal jeg ta den sakte ruta og stoppe når jeg vil.

Jeg akter å gjøre som jeg innbiller meg at Chris Isaak gjorde før han spilte inn Baja Sessions, skaffe meg en bil og kjøre ned Baja Californa mens Wicked Games og South of the Border gjaller i høyttalerne, oppsøke haziendas og pueblos og lagunas surfe med delfiner og danse på bølgetoppen med hvaler, og bare la Stillehavsvindene blåse i håret.

Sånne ting kan jeg drømme om og planlegge nå. Om den dagen jeg slipper ut og kan slå ut vingene, med frisk Coronafri og CO2-balansert luft i lungene. Ja, det er på tide å handle.

Grønn faste? Kul idé, verd å teste ut!

Grønn faste er den kuleste ideen jeg har kommet borti på flere uker.

Jeg kom over – eller dvs. jeg leser fast bloggen til Ida Jackson. Det ferskeste innlegget fra henne handler om miljøet og om den tiden i kirkeåret (kirkeår, kirken har et eget årshjul der de legger inn faste innholdspunkter, tenk jul, påske, pinse, landstreffet for russen osv. osv. ). Nå er vi inne i fasten, en periode der vi skal legge vekk de ytre tingene som tar oppmerksomheten vår, og fokusere på det som vi syns er viktigere in life, som livsgrunnlaget vårt, miljøet, de vilkårene som gjør at vi mennesker ér mennesker. Det Ida ønsker seg, er at vi kan bruke denne fastetiden til å fokusere nettopp på det grønne, på miljø og bærekraft, god et syns jeg er en god idé. Jeg syns idéen hennes er så god at jeg stjeler massivt fra det hun skriver om hvordan en grønn faste kan foregå i praksis.

Hun skriver (og jeg gir min fulle tilslutning):

Regler for grønn faste

Seriøst, jeg er EN person med EN BLOGG, faste er en eldgammel høytid med lange tradisjoner, og alle høytider er personlige. Jeg har ingen rett til å lage noen regler, men jeg gjør det likevel. Følg dem gjerne (eller skriv dem om i en enda lurere variant.)

  • Du må gi opp noe for 40 dager (isj). Det kan være stort eller smått, men hvis du typ har vært veganer i ti år, kan du ikke “gi opp kjøtt” i fasten.
  • Det er ikke sånn at det du gir opp i fasten, må du gi opp for alltid. Du får lov å vende tilbake til det. Du får lov å overraske deg selv med å gi det opp helt. La det være åpent.
  • Ingen har lov til å kritisere det du gir opp, og ingen kan bestemme hva du skal gi opp. Du må gi opp noe du selv opplever som meningsfullt å ogrealistisk å gi opp.
  • Du må engasjere deg politisk. Ikke ved å brase ut i debattene på nett eller å kjefte på naboen for å bruke engangsbestikk, men ved å melde deg inn i det partiet du er mest enig med, finne ut hva lokalpolitikerne dine heter, hva miljøverndepartementet jobber med, lese deg opp på miljøorganisasjonene rundt deg, utforske et standpunkt du er usikker på. Et nytt partimedlem er verdt mer enn 10 000 likes.
  • Du må fjerne fokuset ditt fra en distraksjon og gi det fokuset til jorda vår. Kan du gi opp litt Instagram-stalking eller en TV-serie-episode for å lese noe du ikke har lyst til å lese? Jeg har nesten aldri mentalt overskudd til å sette meg inn i hvordan ståa er når det kommer til miljøødeleggelser. Men dét skal jeg gjøre i fasten: Tenne et lys og ta inn informasjon jeg ikke har lyst til å ta inn. Snakk om oppstandelse!
  • Hvis du er en dreven aktivist: Hjelp, ikke skryt. Er det noe jeg lengter etter, så er det anerkjennelse for at jeg har ikke har brukt en engangstampong siden 2009. Når folk snakker om hva de vil begynne å gjøre på forbruksendringssiden, får jeg behov for å fortelle dem hvor flink jeg har vært det siste tiåret. Jeg vet jeg ikke er den eneste som primært resirkulerer for å føle meg moralsk overlegen. Men denne impulsen er gift for å bygge en folkebevegelse. Derfor er fasten en høytid for å la vær å skryte, og heller fokusere på å hjelpe og lære bort. Ikke si: “Jeg kjøper alltid alt brukt”, si heller: “Lyst til å prøve noen fine bruktklær sammen?”
  • Husk at alle lever veldig ulike liv. Det er veldig lett å tenke at ting er lett fordi det er lett for deg. Jeg blir sur og tverr når folk foreslår at mannen og jeg burde ta toget til Bergen istedenfor å fly, fordi det er mye mindre sannsynlig at noe går galt når du flyr med rullestol enn når du tar tog med rullestol. Jeg tipper at andre føler det samme når jeg sier selvfornøyd at jeg “går overalt”. Jeg bor på Grünerløkka. Nesten hele Norge bor lenger unna alt enn jeg gjør. La oss ha som utgangspunkt at alle gjør så godt de kan.

Jeg snakker lengre om disse reglene på den nye podcasten min, Pinlig pilgrimsreise. Du kan høre på den på Spotify og alle andre steder du hører på podcast. Det kommer en ny episode hver fredag.

Mulige fasteforsetter

  • Spise tom fryseboksen og kjøkkenskapene. Den mest miljøvennlige maten er den du allerede har kjøpt. Billig, og krever ingen bestemt diett.
  • Kutte ut kjøtt. (Tradisjonelt)
  • Kutte ut kjøtt, fisk, egg og meieriprodukter (du kan kalle det vegansk, men det er også slik den ortodokse faste-tradisjonen ser ut)
  • Kutte ut et måltid eller to hver dag (hvis du er voksen og ikke har noen grunner som forhindrer deg fra å faste. Veldig vanlig praksis i mange religioner. Veldig billig og krever lite planlegging, men fører også til at du ikke lærer deg noen nye oppskrifter.)
  • Ikke kjøpe noe nytt i fasten (shoppestopp).
  • Redusere bilkjøring gjennom å sykle, kjøre kollektivt eller sitte på med andre.
  • Engangsproduktfaste of choice (velg noe du bruker ofte og tror på å gi opp). Min personlige favoritt er å bestille all kaffe til å drikke på kaféen. Da trenger du ikke gruble på hva du skal erstatte engangskoppen med.
  • Tyggisfaste (det er et miljøproblem!)
  • Distraksjonsfaste for å kunne engasjere deg/lese om vanskelige, politiske temaer.

Hvis du googler “Hvordan leve mer miljøvennlig” finner du masse lister med tips. Men helt ærlig: Jeg her helt sikker på at du har tenkt på en ting eller fem helt av deg selv.

Og for å ha sagt det: Dette er ikke noe for spesielt interesserte. Jeg kjenner høyrefolk som kjører forbruksmessig lavprofil og som til og med sykler på jobben, jeg kjenner folk som stemmer på Miljøpartiet de grønne som går god for dette, Audun Lysbakken syns garantert at dette er veldig stilig, og det tror jeg også Erna gjør – selv om hun ikke ville sagt det på akkurat den måten. Poenget mitt: Dette handler ikke om å være på høyresiden eller venstresiden, for eller mot klima, kapitalist eller kommunist: Dette handler om å endre fokuset, og det tror jeg Ida får oss til å gjøre.

Og jeg liker spesielt punktet om tyggisfaste – det er forresten sammen med snus en faste vi godt kunne hatt hele året. Og så syns jeg du skal ta turen over til Ida Jackson og lese hva hun selv skriver.

Inspirasjon i alle retninger

«Hold oss oppdatert på livet ditt a!»

sa klassen min til meg da de slutta i går. Og dermed hadde jeg et påskudd for å få i gang bloggen igjen.

Jobben min består i å inspirere kidza, prøve å gi de et løft, få de til å tenke noen tanker de ikke har tenkt før eller sette sammen de gamle tankene de har tenkt i en annen rekkefølge enn tidligere. Det er mange oppdagelser og a ha-opplevelser i det å vri litt om på virkeligheten og snu litt om på setninger. 

 

Klassen min. Foto: Fransisco Soler

Men jeg har ikke mye inspirasjon å gi hvis jeg ikke får litt av det også. «Hold oss oppdatert» er en liten setning jeg aldri har tenkt før – ha det bra, kjenner jeg til. Hold kontakten er en gammel traver. Men at jeg skal holde de oppdatert på ting gjennom å skrive og bildefortelle – det har jeg liksom aldri tenkt kunne vært interessant.Men jeg ble inspirert av tanken, og innser at inspirasjon er noe som går i alle retninger. Takk for det, klassen min, for å ha inspirert meg. Også famlede ulker med påbegynt svalestup bør få kunne prøve seg med en liten svanesang, så her er jeg altså og holder dere oppdatert.

Om kunsten å hjelpe – Søren Kierkegaard som pedagogisk inspirasjonskilde

Pedagogiske inspirasjonskilder

Et personlig forhold

Som for mange andre begynte min interesse for Søren Kierkegaard i studietiden. Der de fleste filosofer og teologer vi fordypet oss i var opptatt av å tenke system, møtte jeg her for første gang – etter Sokrates – en som var opptatt av «Hiin enkelte» i det store systemet, for å bruke et begrep Kierkegaard selv brukte mye.

På det første hvite arket i min hebraisk-grammatikk skrev jeg et sitat av Kierkegaard som satte mine studier og min språkforvillelse i perspektiv: «Gi meg et fast punkt, og jeg skal bevege verden». Nybåren i den akademiske verden var jeg ikke klar over at det egentlige sitatet var en avlegger av Arkimedes og at Kierkegaards versjon lød omtrent som følger:

«Hav ikke travelt med at forandre Verdens Skikkelse, eller dit Vilkaar…nei, tilegn Dig det Christelige, og da skal det vise Dig et Punkt udenfor verden, ved Hjælp af dette skal du bevæge Himmel og Jord..»

Kierkegaard var den filosofen som mange av oss klamret oss til når livet (les; studiene) ble vanskelig og timene på lesesalen ble oppfattet som en vandring i Dødsskyggens dal. Men så var studiet over, det kom grønne enger utenfor lesesalene, og behovet for Søren ble mindre – helt til jeg ble folkehøgskolelærer og igjen kjente på et visst eksistensielt mørke: Jeg oppdaget jeg igjen at Kierkegaards individualfilosofi var en fin knagg å henge en uro på som jeg hadde: At jeg som lærer representerte et system som på tross av sin gode vilje kunne være en bisk venn for mennesker i utvikling. Behovet for å fordype meg grundigere i Søren Kierkegaard var lagt, og gjennom det fant jeg inspirasjonen til grunnstemmen i min egen pedagogiske filosofi.

Et levd liv

De sier om hans liv at hvis man skulle skrive en biografi om Kierkegaard, ville den bare knapt fylt en A4-side. I løpet av de 42 årene han levde, reiset han en gang til Jylland, besøkte broren Peder Kristen på Sjæland noen få ganger, reiste til Sverige én gang, og til Berlin tre ganger. Ellers tilbrakte han dagene i København med å rusle rundt i gatene på formiddagen, og lese og studere på ettermiddagen og om natten.

I wish I was Søren – sometimes. Foto: Ragnhild Hasselgård Morland

Men det som skjedde inne i hodet derimot…

Da han var ung, hadde faren til Søren bannet Gud rett i ansiktet under et tordenvær. Etterpå fikk så dårlig samvittighet at han bebreidet seg selv resten av livet og levde med et svart tungsinn. Faren var ikke i stand til å holde tungsinnet for seg selv, og snakket mye med Søren om de tingene han bar på. Dårlig oppdragelses-pedagogikk etter dagens målestokk.

Gud må ha straffet Sørens pappa. Tre av fem barn døde mens de var unge; døtrene i barsel omtrent samtidig som kona døde og etterlot et tomrom. Farens tungsinn smittet over på Søren. Han reagerte på en måte som ikke er ukjent for det moderne menneske: Ironi, løs humor og utagerende festing.

Etter en fest skriver han:

«Jeg kommer nettopp fra et selskap hvor jeg var sjelen; vittigheter strømmet ut av min munn, alle lo, beundret meg – men jeg gikk, ja den tankestreken bør være like lang som jordban––––––––––––––––––––––– hen og ville skyte meg selv.

Et annet sted skriver han:

«Død og helvete. Jeg kan abstrahere fra alt, men ikke fra meg selv; Jeg kan ikke en gang glemme meg selv når jeg sover.»

Tungsinnet ligger på lur hele tiden. Samtidig kjemper han for å finne meningen med livet. Han høres nesten ut som en av våre elever. Sommeren 1835 er på han på sommerferie og ser ut over havet midt i et stormvær. Da slår det han som et lynnedslag hvor ubetydelig han er i den store sammenhengen. Han skriver etter opplevelsen:

«Det jeg egentlig mangler er å komme på det rene med meg selv om hva jeg skal gjøre, ikke om hva jeg skal erkjenne, bortset fra at erkjennelsen for så vidt alltid må gå forut for enhver handling. Det kommer an på å forstå min bestemmelse, å se hva Guddommen egentlig vil at jeg skal gjøre; det gjelder å finne en sannhet som er sannhet for meg, å finne den ide for hvilken jeg vil leve og dø.»

En aha-opplevelse forunt ungdommen?

«Hva gavner det meg at sannheten sto der for meg kald og naken, likegyldig ved om jeg anerkjente den eller ikke, og snarere fremkalte engstelige gys enn tillitsfull hengivelse? Jeg vil ikke nekte at jeg fremdeles antar et erkjennelsens imperativ; og at det gjennom det også lar seg virke på menneskene, men da må den levende opptas i meg, og det er det jeg nå anerkjenner som hovedsaken. Det er derfor min sjel tørster, som Afrikas ørkener etter vann. Det er det jeg mangler, og derfor står jeg som en mann som samlet innbo og hadde leid værelser, men ennå ikke hadde funnet den elskede som skulle dele livets med- og motgang med ham.»

Det levde liv! Filosofien hans handler om hans egen eksistens, og dette blir hans sentrale begrep: – Hiin enkelte. Av alt som eksisterer er ingenting viktigere enn det enkelte menneske og dets forståelse av seg selv.

Hva lærer hans liv oss?

Å beskrive en 18 binds filosofi på noen få ord er en umulig oppgave, og jeg skal ikke en gang prøve på det. Mange tilgjengelige bøker gjør det bedre. Men det jeg vil si noe om, er hvilke pedagogiske momenter jeg henter ut av dette:

1. Kierkegaad er mulig å kjenne seg igjen i

Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at Kierkegaard er akkurat som meg og deg, og som elevene våre. Hans eksistensielle krise er vår eksistensielle krise, hans angst er min angst, hans drømmer mine drømmer. Samtidig er mine erfaringer bare mine erfaringer, elevens erfaringer er elevens alene. Sannheten ligger i inderligheten sier Kierkegaard et sted. Inderlighet er en eksistensiell erfaring, og den er individuell – eid av hver enkelte.

2. Respekten for den enkelte

Alle vet hvor lett fristelsen er for at man kjører over eleven i behovet for å være med og forme det. I rusen over å være den gode lærer havner raskt fokuset på en selv og ikke på den man er der for. Man har en visjon – gjerne et kall – for sin virksomhet, og lærervisjonen som vi møter bl.a. i filmer som «Dagen er din», «Lean on me» og «Dangerous Mínds» er fulle av formative lærer. Men så var det dette med elevens integritet da.

3. Noen måter å kommunisere på er bedre enn andre

Selv om våre erfaringer er like og samtidig ulike, er troen på at jeg kan overføre mine erfaringer og verdier til eleven en vel optimistisk tanke. Kierkegaard skriver disse etterhvert svært så velkjente ordene:

«Vitenskap og approksimasjonsviten», kunnskap om tørre kjensgjerninger, kan meddeles direkte, men ikke «hva det er å eksistere og hva inderlighet har å bety». «Da jeg hadde fattet dette…ble det også tydelig for meg at dersom jeg ville meddele noe angående disse spørsmål, måtte det formentlig gjelde om at min fremstilling ble den indirekte form. Dersom nemlig inderligheten er sannheten, så er resultat …bare skramleri man ikke skal besvære hverandre med, og det å ville meddele resultatet er unaturlig omgang mellom menneske og menneske, for så vidt ethvert menneske er ånd og sannheten nettopp tilegnelsens selvvirksomhet, noe et resultat forhindrer.»

4. Majeutikken – jordmorens pedagogikk

Man kan kommunisere direkte og indirekte. Man kan undervise eleven i objektive sannheter. Man kan også si hva som er rett og hva som er galt i gitte situasjoner. Innetid er innetid – fellesvask er fellesvask. Men dette er bare kunnskap som taler til fornuften. De griper ikke inn i den enkelte elevs eksistens, og da er det bare den indirekte meddelelse som er relevant. Læring skjer gjennom kriser og valgsituasjoner: Læreren skal bidra til at eleven havner i slike situasjoner. Læreren er en jordmor som er til stede ved fødselen og hjelper til at alt går bra. Fødselen må moren gjennom selv. Derav betegnelsen den majeutiske metode.

5. Hvordan fødselen kan gå galt

En rektor ved en av våre folkehøgskoler var svært stolt av den påvirkning folkehøgskolen og hadde hatt på mange elever. Særlig glad var han i å fortelle om de av skolens elever som hadde gått videre og gjort det til noe stort i samfunns- og/eller næringsliv. En av disse elevenes historie ble stadig trukket fram. I den tiden han hadde vært ved folkehøgskolen hadde eleven i lengre tid skikket seg svært dårlig. Rektor innkalte han derfor på sitt kontor for en alvorsprat. Eleven bedret sin oppførsel og ble altså senere en av våre ledere i næringslivet.

Den aktuelle eleven ble senere intervjuet i et velrennomert finansmagasin om sin erfaringer av året ved folkehøgskolen. I dette intervjuet kom det blant annet fram at han opplevde det som det mest bortkastede i sitt liv, og at rektor hadde et særlig ansvar for den negative opplevelsen. I stedet for å være en forløsende og inspirerende skikkelse i skolemiljøet, var rektor dominerende og selvhøytidelig.

Og så?

Kanskje bildene av oss selv som den som står foran i klasserommet eller flokken skal revurderes? Muligens mitt bilde av meg selv som eier av kunnskap skal justeres litt? Hva med den nye virkeligheten – der skjermen erstatter rommet som læringsarena? Der eleven har kontrollen, og jeg er mentor mer enn leder? Og i folkehøgskolen er det en lang tradisjon nettopp med å bryte med veggene som omgir klasserommet. Leirbålsklisjeen lever, læring skjer gjennom doing, men det betyr ikke at vi ikke må være bevisste på hvem vi er som autoritetspersoner, som pedagoger og som menneskelige forbilder. Til det syns jeg Kierkegaards tanker passer helt glimrende. Kierkegaard er aktuell, og fortjener en plass i pedagogikkens Mt. Rushmore.

Litteratur

Det er tungt å lese Kierkegaard. Det er heller ikke nødvendig. Men heldigvis fins det noen som kan har gjort jobben og fungerer som drahjelp. Her er et par gode tips for deg som vil vite mer:

Thielst, Peter: Livet forstås baglæns – men må leves forlæns (1997)
Estrup, Jens: Vælg dig selv – En bog om Søren Kierkegaard til unge (1995)
Manheimer, Ronald – Kierkegaard as Educator (1977)

Facebookfolkehøgskolen

Jeg skrev denne artikkelen til Frilynt Folkehøgskole i 22.4.2011 (oppdatert 22.05.2017), samt publisert i bladet Folkehøgskolen samme år . Den gang famlet vi av gårde i halvveis blinde, og syns det var vanskelig å vite hvordan vi skulle forholde oss til Facebook. Vi snakket mye om temaet, uten at vi egentlig landet saken. Det mest interessante med problemstillingen jeg tok opp, var muligheten til å utvikle en ny etisk praksis i skjæringspunktet mellom medie-etikk og sosial-etikk. Hvor står vi så i dag, syv år etter at jeg skrev artikkelen? Noen er venner med elevene på Facebook, andre er det ikke, men det som er helt sikkert, er at Facebook er der – på godt og vondt. Men har vi kommet noe lenger? Har vi landet saken – om det er på Facebook, Instagram eller Snapchat?

I det stille går diskusjonene høylydt på folkehøgskolene. Skal vi være venner med våre elever? Selvsagt skal vi være det, men hvor skal vi være venner med de? Holder Facebook? Eller holder det ikke?

Faksimile fra Folkehøgskolenes side på Facebook.

Det fins ingen felles kjøreregler for bruk av sosiale medier i folkehøgskolen, og i hvertfall ikke for Facebook. Til det er fenomenet fremdeles enda for nytt, og verken vi eller samfunnet har klart å utvikle et felles sett av standarder som skal guide oss gjennom en virkelighet som mange av oss rett og slett ikke forstår oss på, og som ingen av oss kan hevde at vi forstår konsekvensene av. Omtrent som livet, er det ikke?

Det fins to svar på dette spørsmålet: Ja og nei. Og der svarene er polære, oppstår også leirene. På den ene siden de progressive og nytenkende som ser på all utvikling som en forbedring og en mulighet. På den andre de reaksjonære, de som velger den sikreste løsningen: å ikke prøve noe før man er sikker på at man gjør det riktig. To skritt fram og ett tilbake. Nå vil du vil si at jeg karrikerer, og ja, det gjør jeg. Mellom polene fins det en hel verden av variasjoner, og det kan være lurt å huske at det er på polene man fryser mest.

Spør du om begrunnelsen til å velge avholdenhet (nei, man skal ikke være venner med sine egne elever) henvises en til vår status som rollemodeller. I den rollen vi spiller som folkehøgskoleansatte, er det ikke plass til Facebook-vennskap. Men hva det ligger i å være rollemodeller akkurat på dette området er ikke så lett å få tak i. Ligger det i vår rolle som autoriteter? Kan man ikke være autoritet og venn samtidig? Skal ikke folkehøgskole-ansatte være venner med sine elever? Og hva vil det si å være «venn», i klasserommet og i den sosialpedagogiske sfære, og det å være «venn» på Facebook. Samtidig som man sier at folkehøgskolens styrke er vennskapet mellom personale og elever?

Men hva når du får vite ting du ikke vil vite? Bilder fra internatene, meldinger elever imellom som du ikke vil ha del i? Det er jo også en mulighet, er det ikke? Hvordan forholder man seg til slike ting? Skal man glatt overse det som autoritet, og dermed utviske sin egen rolle som veileder og grensesetter i vår jobb som reiseguider gjennom et år av et liv?

Hva sier så elevene? Du får begge svarene fra de også, om enn kanskje i mindre velformulerte ordelag: Den ene som sier at, nei, det venter jeg med til skoleslutt. fjesboka mi er en personlig greie, eller den andre som bryter ut: «hæ? De vet jo ikke hva de snakker om. Klart vi skal være venner».

I denne situasjonen prøver noen å meisle ut kjøreregler. Noen er restriktive, andre appellerer til folkeskikk og sunn fornuft.

Hva sier jeg? Jeg har vært på Facebook nesten siden opprettelsen i USA for seks-sju år siden? Jeg vet ikke om jeg vil gi et ordentlig svar på det enda, annet enn at det er mye lettere for å gehør for forsiktighet og avstand enn det er for nytenkning og involvering – og kanskje også for det å være med og bidra til en utvikling.

Det spesielle med sosiale medier generelt og Facebook spesielt er at to verdener møtes og utvikler noe nytt. Kontinentene mellom polene hadde ikke blitt oppdaget hvis vi ikke hadde vært nysgjerrige, utforskende, og prøvd å finne ut hva som lå der ute.

Et konkret dilemma: Man sier at lærere ikke skal være venner med foreldrene på Facebook. Men hva sier man til en lærer i et lokalsamfunn der alle kjenner alle, og sladra går fra nabo til nabo med lydens hastighet, hvor vennskap mellom lærer og foreldre ikke bare er en mulighet, men en naturlig del av det sosiale livet. Det én vet, vet alle, men i et mindre format.

For meg er dilemmaet i de valgene man gjør at man benytter en medieetikk til å begrunne en etikk som handler om sosiale relasjoner. Der den gamle skolen behandler dette ut fra et ytringsperspektiv og medieperspektiv, vil andre si at dette handler om sosiale relasjoner. Skal prest og lektor unntas fra sosiale relasjoner fordi vedkommende er offentlige personer? I det vanlige livet vi er vant til å leve, kan vi ikke sette slike grenser. Men på Facebook gjør mange det. Hvorfor? Kanskje fordi det i større grad handler om mangel på kunnskap og innsikt, og i mindre grad om fenomenet i seg selv?

Når er fravær en ressurs og ikke en unnlatelsessynd? Når blir tilstedeværese et overtramp? Uansett, folkehøgskolene må ta tak i dette, sosiale medier bør være fag på timeplanen. Vi må våge å forme en praksis som ivaretar både det faktum at vi er personlige redaktører i et offentlig nytt mediespill, og sosale personer i et nettverk av sosiale relasjoner som på den ene siden er forlengelsen av det som har vært, og samtidig en nyutvikling som utvider grensene og skaper noe annerledes.

Jeg anbefaler at dere setter av 20 minutter og ser denne YouTube-filmen av Michael Gunnarson. Man behøver ikke være enige med ham i alt, men man utfordres i hvertfall til å reflektere over problemstillingen:

En ny situasjon fordrer en ny eller tilpasset etikk – ikke i den forstand at etikken må skapes på nytt, men den må formes i møte mellom medie-etikken og den personlige etikken. I hvilken grad kan man bruke en medie- og kommunikasjonsetikk til å forme en etikk som omhandler sosiale relasjoner? I hvilken grad er det fenomenet Facebook som er utfordringen i forhold til den grad det er måten vi bruker det som er problemet?

Vær modige, folkehøgskolefolk – grip sjangsen til å prege det som nå er vår tid.

For en annen interessant diskusjon for eller mot Facebook med en litt annen vri:

http://www.youtube.com/watch?v=8UouP8cRYZ8

http://www.youtube.com/watch?v=wQPUA4LEcjI

http://www.youtube.com/watch?v=wQPUA4LEcjI

En spennende og ny måte å engasjere seg på. Denne diskusjonen ville jeg gått glipp av hvis jeg ikke var venn med en av elevene mine på Facebook 😉

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre

Hvorfor sover Jeppe? Om ungdom, søvn og folkehøgskole

Har publisert en liten sak i den frilynte folkehøgskolens magasin Folkehøgskolen om ungdom og søvnvaner og om oss gamles evne og vilje til å tilpasse oss en annerledes måte å tenke på. Utfordrende for A-mennesker og folk som har passert 25, litt enklere for kidza og for alle verdens B-mennesker. Anbefaler bladet, på samme måte som jeg anbefaler den kristne folkehøgskolebevegelsens magasin «Steg». Dessverre har ikke Steg egen hjemmeside.

 

Stonetown in the morning

Stonetown fra sjøen. Foto by Ståle

Dette bildet kan du bare ta fra sjøen, og du kan bare ta det om morran. For å få til det må du enten skaffe deg en båt eller komme med ferga fra fastlandet, nærmere bestemt Dar es Salaam, slik Ståle gjorde i august 2014.

Stonetown er en magisk by, spesielt de gamle, slitte gatene som viser at Europa og Afrika aldri har vært så langt fra hverandre, for det å rusle rundt i gamlebyen i Barcelona og de gamle steinbyggene i Stonetown på Zanzibar er ikke så ulikt som en skulle tro.

Dette er et av mange Zanzibar-bilder du kan finne på vårt reisefotogalleri, og vil du se mer kan du ta turen innom Zanzibar-galleriet vårt.

LagreLagre

LagreLagre

Smart læring og smarte løsninger

Først i kveld (vi skriver 30. oktober 2016) skjønte jeg at det jeg har drevet med i klasserommet de siste fem årene har et fagbegrep knyttet til seg: Konnektivisme.

Jeg deltar i Smart Læring 2.0, et videreutdanningskurs om skole og IT i regi av Arne Krokan og NTNU. Som del av kurset skal jeg skrive et blogginnlegg. Som gammal blogger faller det seg ikke tungt. Verre er det å skulle skrive om et tema som til nå har vært så langt fra bloggen min sin karakter som dette, derimot…
Fortsett å lese «Smart læring og smarte løsninger»