Det hellige Napa

Kypros mest populære forfatter heter Jo Nesbø, og den hyppigst observerte boken ved bassengkantene og i sandstolene heter «Politi» – i skarp konkurranse med en eller annen versjon av en Marian Keyes- eller Dan Brown-bok. Det fins ingen ordentlig bokhandel i Protaras, og så vidt jeg har sett heller ikke i Aya Napa, og bøkene som selges sammen med strandmadrasserog solbriller er Nobellitteratur fra språkvirtuoser som Lee Child og Clive Cussler, bøker som ikke hadde truffet meg i en meteorstorm. Fortsett å lese «Det hellige Napa»

Jakten på Kypros’ sjel

Kypros, eller Protarás, med trykk på siste stavelse, dag to og jakten på landets sjel i en turistmaskin som en gang var en liten fiskerlandsby, men som etter 1974 utviklet seg til å bli selve hjertet av kypriotisk turistindustri. I konkurransen om å se den første skyen har vi enda ikke kåret en vinner. Nå har den svalende vestavinden også gitt seg, og i morra er det meldt 37 grader.

Sjel? Man lykkes ikke i en så stor oppgave allerede første dagen, men 200 meter fra Lantiana Gardens Aparthotel ligger en Liedl-butikk. Tyskerne har lagt sine økonomiske fangarmer rundt dette stedet også, og butikken er det eneste stedet jeg har sett til nå som ikke har med turisme å gjøre, selv om det valfarter leilighetsturister dit som ikke vil at ferien skal bli for dyr. Det jobber en del kyprioter der, de snakket det som  for en som har  litt koinégresk i registeret hørtes ut som gresk. Men man finner ikke så mye kypriotisk sjel ved bassengkanten, der alle snakker et skandinavisk språk, og vannet er like blått som det er alle steder i Syden hvor man har hotellbasseng. Det er en turistmaskin . Alle slike har solsenger og parasoller som dekker hver kvadratmeter med sand. I dag er det en av ukens tre fridager (kypriotene har visst fri på onsdag også) og da er ikke bare Fig Tree Bay-stranda full av solsenger, hver solseng er  okkupert av soltilbedere.
Fortsett å lese «Jakten på Kypros’ sjel»

Charterlykke på kjærlighetens øy

Du finner ikke mye om Afrodites øy på norske reiseblogger –  hvis ikke du ser bort fra firmabloggene til Startour og Ving, og ærlig talt: Firmablogger gjelder ikke. Samtidig: Det sitter litt langt inne å charterblogge fra en reisebloggsoss som meg. Med mine fordommer virker det å tro at en kan få noe uvanlig ut av ei uke i Syden  som litt søkt. Men hva er forskjellen på å skrive fra en backpackertur til Sabah og en soltur til Kypros? At jeg blir plukka opp på flyplassen og at noen sier hei til meg på norsk på hotellet? Kanskje det. Nå reiser jeg til Kypros og plutselig et nytt land på skrytelista – et land og ikke et feriested. Det fortjener vel et reiseblogginnlegg eler sju, gjør det ikke?
Fortsett å lese «Charterlykke på kjærlighetens øy»

Concerto

Concerto
Concerto ©2011 Geir Ertzgaard
Doing things I ordinarily don’t do is a good thing. It freshens up things turning stale, like shooting pictures from a concert when I prefer portrait or street, or editing in Lightroom when Aperture is my opus. This image, for instance, was captured in a sports hall, and the edits were done in a software I barely know, but now know has functions I only can dream about in Aperture. Like creating this cartoonish version of a concert with a big American band in a small Norwegian outpost.

Picture friendly guy

One for the future
One for the future ©2011 Geir Ertzgaard
They weren’t all monks, the youth surrounding us at Wat Preypadoav. This kind face followed us throughout our walk around the compound, and didn’t mind me taking some pictures of him. Somehow I thnk he was used to people visiting the pagoda taking pictures of the people there. But he never asked for money or other services the way you would expect young people to do at places like Angkor. But maybe I should bring him this picture when I return next year?

Apple iPad og Olympus E-PL2: Den optimale reisekombinasjonen?

Med iPaden som blogge- og bilderedieringsverktøy. Foto: Geir Ertzgaard
I tre uker har jeg reist i Sørøst-Asia med en Pen og en iPad i sekken. Etter mange år på ryggsekkturer med tungt fotoutstyr i sekken, var ideen å prøve ut hvorvidt denne kombinasjonen kunne erstatte den langt tyngre DSLR/MacBook Pro-løsningen jeg før har brukt. Når du reiser over to kontinenter og flytter på deg annenhver dag i tre uker, er bevegelsesfrihet og lett ryggsekk av stor betydning. En situasjon ikke bare backpackere, men mange som reiser opplever. Men går denne enkel løsningen ut over kvaliteten? Det er på tide å oppsummere.
Fortsett å lese «Apple iPad og Olympus E-PL2: Den optimale reisekombinasjonen?»

Tanksen som forsvant – når værbestandige kamera ikke tåler vær og vind

Værbestandig kamera som ikke tåler vær og vind
Bitter og gretten fotograf prøver ut sitt værbestandige kamera som ikke tåler en skvett regn. Slik blir det når man fotograferer uten autofokus eller fungerende blender. Bildet tatt på et hotellrom i Kota Kinabalu i håp om at alt var blitt bra. Sur fotograf: Geir Ertzgaard
Jeg har har nettopp stavret meg opp fra 1800 til 3200 meter, med en stigningsgrad på 200 høydemeter pr. 500 meter. Jeg kjenner det først og fremst i låra, men ellers er kroppen fin bortsett fra at jeg fryser som ei halvdau katt i piskregn. Fire timer tidligere begynte vi å klatre, eller la oss si trekke, oss oppover mot toppen av Gunung Kinabalu i overskyet men greit vær. Et par timer senere var et optimistisk skylag forandret til regnværsskyer på nivå med det kompakte skylaget som henger nedenfor Fløyen i oktober. Regnjakka er dravas innenfor av svette og utenfor av tropiske regndråper, men som den idioten jeg er henger kameraet på skulderen i vær- og høydeutsatt posisjon. Men det gjør jo ingen ting: Kameraet er jo vær- og støvsikret, kameraets store forse i forhold til andre kameraer i samme segment. Fortsett å lese «Tanksen som forsvant – når værbestandige kamera ikke tåler vær og vind»

Nå er vår tid!

We want peace
We want peace: Plakat fra we-want-peace.com
Hva er den viktigste begivenheten denne uken?
Knut Olsens død rører meg. Han var en av de beste innen sitt felt.
Attentatforsøket på Gabrielle Gifford, som førte til at seks mennesker ble drept påvirker en hel nasjon.
Bussulykken sør for Tromsø som krevde fem menneskeliv og som førte til et massivt krav om forbedring av norske risikostrekninger.
Flommen i Australia med vannstander på fem meter over normalen og evakuering av hele bydeler. Titalls mennesker drukner i vannmassene.

Nei, for meg er ukens store begivenhet noe helt annet, og så mye lengre unna – i bevisstheten. Siden 1983 har befolkningen i Sør-Sudan levd under borgerkrig mellom det muslimske nord og det kristne og animistiske sør. Makten har hele tiden vært i det arabiske nord, mens rikdommen, dvs. oljen, fins i det fruktbare savannebeltet i sør.

Sør-Sudan har ikke hatt myndighet over eget område, området har vært herjet av konflikter mellom nord og sør, og mellom ulike fraksjoner i sør.

De siste fem årene har det eksistert en fredsavtale som skulle munne ut i et valg der befolkningen skulle velge om Sør-Sudan skulle fortsette i Union med den nordlige delen, eller om de skulle bli selvstendige.

I Juba, Kapoeta, Mwaii, har gamle koner, krokete gubber, freshe tenåringer gått hele natten for i løpet av denne uken å stemme. De gamle damene kan ikke lese, men de vet hvor de skal sette fingermerket sitt. «Endelig er vi fri!» sier de. «Endelig kan vi bestemme selv». Hippe ungdommer står i samme kø, klart de skal stemme. «Nå er det vår tur» forteller de. «Vi har stevnemøte med vår skjebne».

Artisten Emmanuel Jal var barnesoldat i Sør-Sudan, levd i flytkningeleirer i Etiopia og deltatt i kamper i det sørlige Sudan før han ble plukket opp som 11-åring fordi bistandsarbeider syntes han var for ung til å være soldat, og gav ham et nytt liv i Kenya. Han slapp ut av det og ble etterhvert en verdenskjent rapper. Emmanuel Jal er en solskinnshistorie. Han engasjerer seg. Han protesterer. Bruker alle sine krefter og sin posisjon til å arbeide for fred, ikke bare i Sør-Sudan, men for Darfur, Rwanda, hele verden. Men nå er det hans mulighet til å sette sitt fingermerke på sin tid.

Hele denne uken summer og bobler det i Sør-Sudan: Nå er det endelig vår tid!

Men hvordan reagerer jeg? Med sunn fornuft? Med skepsis? Med likegyldighet? Av alle verdens avkroker, er vel det sørlige Sudan noe av det minst spennende? Jeg reagerer kynisk, og tenker: La oss vente og se. La oss snakkes om et par år. Vi vet jo hvordan det går.

κυνισμός kommer fra det greske ordet for hund, og ble brukt som et uttryk for at man gav avkall på vanlige normer og skikk og bruk. På godt norsk betyr ordet ufølsomhet eller hensynsløshet. Jeg reagerer med ufølsomhet og hensynsløshet for sørsudanesernes følelser, for deres håp og lengsler. Min magereaksjon er: Det går nok over. En ganske så vanlig reaksjon for folk som begynner å bli grå i håra. Men jeg tror jeg ser noe rart.

Kynisme er ikke et generasjonsfenomen. Det er et kulturfenomen, et tidstrekk. I Sør-sudan velger de for første gang for sitt eget land. I september skal norske 19-åringer stemme for første gang for sitt land, for sin egen nåtid og framtid. Hvor mange av de vil gå hele natten til valgurnene? Hvor mange av de vil vente i timesvis for å avlegge sin stemme for første gang? Hvor mange av de vil se kynisk på det som skjer rundt en?

Emmanuel Jal engasjerer seg. Han skriver sanger, han fronter bevegelser, og han har en latterlig enkel oppfordring: Bli en fredssoldat. En oppfordring det er lett å le av, humre litt og klø seg i skjegget. Men valget i Sør-Sudan er på mange måter ikke så mye annet enn valget til høsten, eller de valgene vi tar hver dag. Og det valget handler litt enkelt sagt om vi vil være hunder eller om vi vil være mennesker. Det er heller ikke et valg bare unge folk må ta, det er et like viktig valg for gamle kynikere. For meg handler ukens viktigste begivenhet om å ta vare på andre og mer menneskelige egenskaper: Ta vare på naiviteten, hold fast på drømmen, tro at forandring er mulig, pass på at du ikke blir en gammel kyniker, en hund ved bordene. Hvis du er det: Pass deg! Hvis ikke! Trykk på knappen på Emmanuel Jals We want peace og bli en fredssoldat. Husk: Nå er vår tid!

(Dette er teksten til morrasamlinga på Solborg 13. januar 2011).

Richard Dowden: Africa – Altered States, Ordinary Miracles

Av og til leser bokbrødrene bøker av en annen karakter som fortjener omtale her på Reiser. Grunnen til det er at denne omfattende populærlittertære versjonen av det moderne Afrikas historie er en reise gjennom noen av de landene og som har hatt den mest dramatiske utviklingen på kontinentet de siste 40 årene, for ikke å si de områdene som har fått mest oppmerksomhet fra oss i Vesten.

I første omgang er dette enda en bok om Afrika slik en vestlig journalist ser det. Altså havner boken i samme kategori som Tomm Kristiansens Afrika-bøker, og den fantastisk velskrevne og vakre Into the House of the Ancestors, erfarne journalister med mer erfaring om Afrika enn vi andre noen gang kan drømme om.
Fortsett å lese «Richard Dowden: Africa – Altered States, Ordinary Miracles»