Turboturisme i de lange reisers land

Munker i Mandalay eller trøndere i Trondheim. Folk er folk. Foto: Geir
Munker i Mandalay eller trøndere i Trondheim. Folk er folk. Foto: Geir

14 dager går skremmende fort, og når du prøver å harve over tre land og fire storbyer på denne tiden – samtidig som du skal synke inn i landene – så blir det hakka feil.

Hva har vi rukket?

  • Bangkok/Kuala Lumpur
  • Mandalay
  • Bagan
  • Yangon
  • Phnom Penh
  • Saigon
  • Mekongdeltaet

Det blir rakkern meg mye på kort tid, og er det noe jeg anbefaler? Ikke i det hele tatt. Hver av disse stedene fortjener ei uke av din tid for at du skal kunne si at du har sett det. Å stikke innom slik vi har gjort er bare å smake på saltet på kanten av et Tequila-glass, og yter verken deg selv eller stedet rettferdighet.

Hva får du ut av sånne reiser?

  • Essensen av de tingene som er verd å se.
  • Et stempel i passet eller enda en prikk på kartet på Tripadvisor (jeg er nå oppe i 334 byer og steder, men har selvsagt utelatt mange).
  • En anelse om hva et sted har å by på.
  • Gnagsår.

Hva du mister?

  • Timer til å vandre bakgatene.
  •  Tid til å ditche midt-på-dagen og heller sette seg ned på en takrestaurant, en kafé på en sidegate eller ved bassenget på et skammelig billig hotell og la inntrykkene fra hver dag synke inn, eller lese litt mer i ro og mak i den deilige boka du har med.
  • Muligheten til å vende tilbake til de stedene du syns er mer interessante.
  • Sjangsen til å utforske randsonene – de områdene det tar litt for lang tid å sjekke ut på en halv formiddag eller en hel ettermiddag.

Er det verd det?
Ja, ærrugæren. Du får uansett kjent på smaken av salt på Tequilaglasset, og vet om du vil ha mer eller ikke. Noen ganger vet du at det ikke er vits i å bestille et ekstra glass, andre ganger vil du tilbake og utforske mer. Her ler vi av gruppeturistene fra Korea, Kina og Japan som ruller inn med busser, tilbringer fjorten minutter med å ta selfier og groupfier før de ruller videre til neste severdighet. Men så gjør vi strengt tatt ikke så mye annet selv – bare at vi reiser i en gruppe som er så liten som en gruppe kan være (bror min og jeg)

Vil jeg tilbake til Mandalay, Bagan, Yangon, Phnom Penh, Can Tho og Saigon? Ja. Nei. Kanskje. Turen er ikke over enda, og svaret får jeg vel hjemme igjen. Noe virker oppskrytt, noe har jeg opplevd så mange ganger før at det begynner å holde nå. Men det aller meste er uansett et adrenalinkick til reisefibrene, og når man vil gape høyt og av og til gaper så kjeften revner, så er det vel bare et uttrykk for at mye vil ha mer og at man ikke evner kunsten å begrense seg.

Munker i Mandalay og andre folk

Munker i Mandalay eller trøndere i Trondheim. Folk er folk. Foto: Geir
Munker i Mandalay eller trøndere i Trondheim. Folk er folk. Foto: Geir

Det bor mennesker i Mandalay. Folk har det som sitt hjem, de kjenner aldri frysningene på ryggen eller lengselen i blikket når de snakker om byen ved enden av veien. Den veien som Rudyard Kipling satt og kikket på da han drømte opp sitt dikt om  The Road to Mandalay den gang for 150 år siden i Moulein, kystbyen han besøkte da han fikk oss til å begynne å drømme om dette fjerne stedet med sukker på tungen.

Det fins noen få plasser i verden hvis navn skaper drømmer. Si #samarkand, #valparaiso, # Ishkaban #Inhambane eller #ulanbatoor eller hva det er som får reisebasillene til å klø, og du vet hvilke forestillinger som dukker opp. Mandalay er det første av disse stedene som har rullet på min tunge som jeg faktisk besøker. Jeg sender en melding hjemover 0g skriver kort at dette er et magisk sted. Mandalay Hill, Irrawaddy, Royal Palace og verdens største bok i steinformat er hver for seg grunner til ta turen hit. U bein-broen, teakpinner i kors over ei stor bukt, er en fotografs drøm. Men om folk som bor her tenker på det – det tviler jeg på? De tenker vel like lite på det som jeg tenker at Ognastranda er en av Europas fineste strender, eller at Preikestolen er grunn i seg selv til å reise halve jordkloden i jakten på det eksotiske.

Folk er folk, hverdag er hverdag, og de som kommer til Mandalay for å vandre i gater av gull og ri på elefanter inn i jungelsolnedgangen blir nok skuffet. De aller fleste av byens langt utstrakte gater er hverdagsgater som kunne vært i en hvilken som helst annen asiatisk by, kanskje bare litt renere og litt mer ordnet. Det slår meg at det er alle hverdagers hverdager som er det mest spektakulære, mennesker smiler til hverandre og sier hei på ymse mål om vi kommer fra Valparaiso eller Ulanbataar.

Jeg lurer på om folk i Mandalay får frysninger på ryggen og lengsel i blikket når jeg sier at jeg kommer fra den fjerne byen på den andre siden av havet som heter Stavanger. De har neppe lest dikt om hjembyen min, men de har sikkert de samme fjerne drømmene som meg om det som er der ved slutten av veien.

Hong Kong uten kronisk nyttårssalg

Hong Kong blir ikke helt det samme som det aldri er når du pakker for en tur til varmere strøk og ender opp med norske høsttemperaturer, og når dollarkursen ødelegger alle forestillinger om at du befinner deg i et kronisk nyttårssalg.

Men det er greia med Hong Kong: Denne miniputten inne i modergiganten Kina er seg selv og aldri seg selv – med ett unntak; smogen som ligger over byen til enhver tid. Jeg har vært i Hong Kong ni ganger, og bare unntaksvis opplevd noe annet enn grå skylag. Kanskje fordi jeg alltid drar dit i mars, kanskje fordi det bare er sånn det er i Hong Kong? Det jeg forventer, derimot, er at temperaturene svinger seg rundt 20 – 25 grader, ikke at jeg skal stå og hakke tenner på Victoria Peak og droppe utsikten over byen bare fordi jeg må gå på klesjakt.

Fortsett å lese «Hong Kong uten kronisk nyttårssalg»

Bilder på vei hjem – seks år forsinket

Manuell arbeidskraft.
Manuell arbeidskraft – ikke effektivt, men det skaper arbeid. Foto: Geir Ertzgaard

Det er seks år siden jeg var i Makumba Village sist. Det var første gang jeg tok med en gruppe elever på overnattingstur til den zambiske landsbygda. Jeg har gjort det noen ganger siden.

Makumba ligger i Kalomo Distrikt, to timer med buss nordover fra Livingstone og tre kvarter på grus- og jordveier innover i det kuperte landskapet. Vi overnattet i to netter i hytter de hadde bygd til oss i anledning besøket. Som man ofte gjør regnet jeg med å komme tilbake snart. Men årene har gått raskt, og selv om minnet fra besøket sitter som spikret dro jeg aldri tilbake.

Fortsett å lese «Bilder på vei hjem – seks år forsinket»

Oppslag på Expedia-bloggen

Har du lest om oss på Expedia-bloggen, Expedia.no sin svært interessante og gode reiseblogg? Da er det kanskje grunnen til at du tok turen hit. Forrige uke tok Anette på blogg.expedia.no kontakt og spurte om vi hadde lyst til å bli intervjuet om våre reiser. Vi er ikke veldig flinke til å si nei, og selv om vi ikke reiser eller tar bilder for oppmerksomhetens skyld er det alltid kjekt å dele av de gledene reisene og fotograferingen har gitt oss.  Vi sa ja.

Hovedoppslag på Expedia-bloggen. Faximilie fra blogg.expedia.no
Hovedoppslag på Expedia-bloggen. Faximilie fra blogg.expedia.no

Hvis du er ny her, håper vi du finner ting av interesse både om reiser og om foto og andre ting, og er du en av våre faste lesere, anbefaler vi at du tar en tur innom blogg.expedia.no – ikke fordi det er skjult reklame, men fordi det ér et veldig bra nettsted.

LagreLagre

Den litt numne følelsen av flyplass

Den litt numne følelsen av flyplass. Foto: Geir Ertzgaard
Den litt numne følelsen av flyplass.
Foto: Geir Ertzgaard

Doha International Airport har de siste ti årene utviklet seg til å bli en av de flyplassene som har vokst mest. Det fins knapt en flyplass i verden med flere skrikende moderne Boeing 777 enn denne gule ørkenflyplassen på denne blindtarmen av en halvøy som stikker ut fra Saudi-Arabia –  som en moderne tolkning av Arabia Felix. Sjeikene kan ikke sitte på oljerikdommen, og plasserer den i fotball-anlegg, toppklubber i Europa – og i flybransjen.

Fortsett å lese «Den litt numne følelsen av flyplass»

Eye On the World

Gavin Young, erfaren krigsreporter, forfatter og reiseglad – nesten -avhengig – har i Eye On the World samlet bilder og minner fra et langt liv rundt omkring i Arabia, Asia og Afrika – og med en liten avstikker til Alaska. resultatet er ikke blitt et mesterverk av en bok, men noe som de av oss som gjerne skulle ha kjent mannen koser oss med.

Gavin Young begynte så smått å smake på «verdenseplet» da en kamerat inviterte han med som dekksgutt ombord i et skip som reiste fra Hull til Antwerpen. En annen, mer spennende, verden ga han slik en smakebit som bare gjorde reiselysten større. Unge Gavin holdt på å bli arrestert på vei hjem. Politiet mente
han hadde vært skjødesløs i å reise ut av landet i det tidsrommet han kunne bli innkalt til å avtjene militærtjenesten. Men han slapp unna med en advarsel.

Fortsett å lese «Eye On the World»

Om en av de virkelig store – RIP Peter Matthiessen

6975-2Det fins noen forfattere som går utenpå og langt forbi det aller meste annet som fins – spesielt på bestselgerlistene. Forfattere som både gjennom sin egen livshistorie og det de skriver om nesten blir et univers i seg selv, og som har en så stor betydning at vi neppe er helt i stand til å forstå det. Noen av disse er kanskje ikke så mye lest i dag, og mange av dem er godt oppe i åra, om ikke de allerede har avsluttet reisen mot vest, for å snakke Magnus Grønneberg-språk*. Det er ikke så rart, da det tar tid å bygge seg opp en livshistorie og å skrive bøker som rører oss med sin klokskap og livserfaring. Jeg ble minnet på det i dag, da BBC kunne opplyse om at Peter Mathiessen er død. «Peter Matthiessen?» spør du gjerne. Søk på Norli.no og Bokkilden.no viser at det ikke fins noen bøker av ham på norsk for tiden.  Et søk på bokblogger.no gir meg følgende resultat:

We’re sorry, but the page you’re looking for isn’t here.

Fortsett å lese «Om en av de virkelig store – RIP Peter Matthiessen»

Veien til Lefkasia

Hvis du vil ha et eksempel på at makten ikke vil folkets beste, er det bare å taen tur til Kypros, ta turen utenom turststrende og ta en leiebil den drøye timen fra Ptrotaras til Nikosia, den eneste hovedstaden igjen i verden som er delt mellom to nasjoner – eller: Delt mellom nasjonen Kypros og et område som dekker nesten halve øya som bare Tyrkia anerkjenner som egen nasjon. Fram til 2003/04 var det nordlige Kypros hermetisk lukket for besøkende fra sør – også for gresk-kyprioter som fram til 1973 hadde tilbrakt sine liv i nord. De aller fleste kyprioter er selv om de forstår bakgrunnen for den leie av delingen. Over 80% av vil ha et forent Kypros, og ønsket er likt fordelt mellom nordinger og søringer. Men de som styrer klarer altså ikke finne en løsninge. Det preger hele øya.
Fortsett å lese «Veien til Lefkasia»