Blogg

  • Om kunsten å hjelpe – Søren Kierkegaard som pedagogisk inspirasjonskilde

    Om kunsten å hjelpe – Søren Kierkegaard som pedagogisk inspirasjonskilde

    Pedagogiske inspirasjonskilder

    Et personlig forhold

    Som for mange andre begynte min interesse for Søren Kierkegaard i studietiden. Der de fleste filosofer og teologer vi fordypet oss i var opptatt av å tenke system, møtte jeg her for første gang – etter Sokrates – en som var opptatt av «Hiin enkelte» i det store systemet, for å bruke et begrep Kierkegaard selv brukte mye.

    På det første hvite arket i min hebraisk-grammatikk skrev jeg et sitat av Kierkegaard som satte mine studier og min språkforvillelse i perspektiv: «Gi meg et fast punkt, og jeg skal bevege verden». Nybåren i den akademiske verden var jeg ikke klar over at det egentlige sitatet var en avlegger av Arkimedes og at Kierkegaards versjon lød omtrent som følger:

    «Hav ikke travelt med at forandre Verdens Skikkelse, eller dit Vilkaar…nei, tilegn Dig det Christelige, og da skal det vise Dig et Punkt udenfor verden, ved Hjælp af dette skal du bevæge Himmel og Jord..»

    Kierkegaard var den filosofen som mange av oss klamret oss til når livet (les; studiene) ble vanskelig og timene på lesesalen ble oppfattet som en vandring i Dødsskyggens dal. Men så var studiet over, det kom grønne enger utenfor lesesalene, og behovet for Søren ble mindre – helt til jeg ble folkehøgskolelærer og igjen kjente på et visst eksistensielt mørke: Jeg oppdaget jeg igjen at Kierkegaards individualfilosofi var en fin knagg å henge en uro på som jeg hadde: At jeg som lærer representerte et system som på tross av sin gode vilje kunne være en bisk venn for mennesker i utvikling. Behovet for å fordype meg grundigere i Søren Kierkegaard var lagt, og gjennom det fant jeg inspirasjonen til grunnstemmen i min egen pedagogiske filosofi.

    Et levd liv

    De sier om hans liv at hvis man skulle skrive en biografi om Kierkegaard, ville den bare knapt fylt en A4-side. I løpet av de 42 årene han levde, reiset han en gang til Jylland, besøkte broren Peder Kristen på Sjæland noen få ganger, reiste til Sverige én gang, og til Berlin tre ganger. Ellers tilbrakte han dagene i København med å rusle rundt i gatene på formiddagen, og lese og studere på ettermiddagen og om natten.

    I wish I was Søren – sometimes. Foto: Ragnhild Hasselgård Morland

    Men det som skjedde inne i hodet derimot…

    Da han var ung, hadde faren til Søren bannet Gud rett i ansiktet under et tordenvær. Etterpå fikk så dårlig samvittighet at han bebreidet seg selv resten av livet og levde med et svart tungsinn. Faren var ikke i stand til å holde tungsinnet for seg selv, og snakket mye med Søren om de tingene han bar på. Dårlig oppdragelses-pedagogikk etter dagens målestokk.

    Gud må ha straffet Sørens pappa. Tre av fem barn døde mens de var unge; døtrene i barsel omtrent samtidig som kona døde og etterlot et tomrom. Farens tungsinn smittet over på Søren. Han reagerte på en måte som ikke er ukjent for det moderne menneske: Ironi, løs humor og utagerende festing.

    Etter en fest skriver han:

    «Jeg kommer nettopp fra et selskap hvor jeg var sjelen; vittigheter strømmet ut av min munn, alle lo, beundret meg – men jeg gikk, ja den tankestreken bør være like lang som jordban––––––––––––––––––––––– hen og ville skyte meg selv.

    Et annet sted skriver han:

    «Død og helvete. Jeg kan abstrahere fra alt, men ikke fra meg selv; Jeg kan ikke en gang glemme meg selv når jeg sover.»

    Tungsinnet ligger på lur hele tiden. Samtidig kjemper han for å finne meningen med livet. Han høres nesten ut som en av våre elever. Sommeren 1835 er på han på sommerferie og ser ut over havet midt i et stormvær. Da slår det han som et lynnedslag hvor ubetydelig han er i den store sammenhengen. Han skriver etter opplevelsen:

    «Det jeg egentlig mangler er å komme på det rene med meg selv om hva jeg skal gjøre, ikke om hva jeg skal erkjenne, bortset fra at erkjennelsen for så vidt alltid må gå forut for enhver handling. Det kommer an på å forstå min bestemmelse, å se hva Guddommen egentlig vil at jeg skal gjøre; det gjelder å finne en sannhet som er sannhet for meg, å finne den ide for hvilken jeg vil leve og dø.»

    En aha-opplevelse forunt ungdommen?

    «Hva gavner det meg at sannheten sto der for meg kald og naken, likegyldig ved om jeg anerkjente den eller ikke, og snarere fremkalte engstelige gys enn tillitsfull hengivelse? Jeg vil ikke nekte at jeg fremdeles antar et erkjennelsens imperativ; og at det gjennom det også lar seg virke på menneskene, men da må den levende opptas i meg, og det er det jeg nå anerkjenner som hovedsaken. Det er derfor min sjel tørster, som Afrikas ørkener etter vann. Det er det jeg mangler, og derfor står jeg som en mann som samlet innbo og hadde leid værelser, men ennå ikke hadde funnet den elskede som skulle dele livets med- og motgang med ham.»

    Det levde liv! Filosofien hans handler om hans egen eksistens, og dette blir hans sentrale begrep: – Hiin enkelte. Av alt som eksisterer er ingenting viktigere enn det enkelte menneske og dets forståelse av seg selv.

    Hva lærer hans liv oss?

    Å beskrive en 18 binds filosofi på noen få ord er en umulig oppgave, og jeg skal ikke en gang prøve på det. Mange tilgjengelige bøker gjør det bedre. Men det jeg vil si noe om, er hvilke pedagogiske momenter jeg henter ut av dette:

    1. Kierkegaad er mulig å kjenne seg igjen i

    Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at Kierkegaard er akkurat som meg og deg, og som elevene våre. Hans eksistensielle krise er vår eksistensielle krise, hans angst er min angst, hans drømmer mine drømmer. Samtidig er mine erfaringer bare mine erfaringer, elevens erfaringer er elevens alene. Sannheten ligger i inderligheten sier Kierkegaard et sted. Inderlighet er en eksistensiell erfaring, og den er individuell – eid av hver enkelte.

    2. Respekten for den enkelte

    Alle vet hvor lett fristelsen er for at man kjører over eleven i behovet for å være med og forme det. I rusen over å være den gode lærer havner raskt fokuset på en selv og ikke på den man er der for. Man har en visjon – gjerne et kall – for sin virksomhet, og lærervisjonen som vi møter bl.a. i filmer som «Dagen er din», «Lean on me» og «Dangerous Mínds» er fulle av formative lærer. Men så var det dette med elevens integritet da.

    3. Noen måter å kommunisere på er bedre enn andre

    Selv om våre erfaringer er like og samtidig ulike, er troen på at jeg kan overføre mine erfaringer og verdier til eleven en vel optimistisk tanke. Kierkegaard skriver disse etterhvert svært så velkjente ordene:

    «Vitenskap og approksimasjonsviten», kunnskap om tørre kjensgjerninger, kan meddeles direkte, men ikke «hva det er å eksistere og hva inderlighet har å bety». «Da jeg hadde fattet dette…ble det også tydelig for meg at dersom jeg ville meddele noe angående disse spørsmål, måtte det formentlig gjelde om at min fremstilling ble den indirekte form. Dersom nemlig inderligheten er sannheten, så er resultat …bare skramleri man ikke skal besvære hverandre med, og det å ville meddele resultatet er unaturlig omgang mellom menneske og menneske, for så vidt ethvert menneske er ånd og sannheten nettopp tilegnelsens selvvirksomhet, noe et resultat forhindrer.»

    4. Majeutikken – jordmorens pedagogikk

    Man kan kommunisere direkte og indirekte. Man kan undervise eleven i objektive sannheter. Man kan også si hva som er rett og hva som er galt i gitte situasjoner. Innetid er innetid – fellesvask er fellesvask. Men dette er bare kunnskap som taler til fornuften. De griper ikke inn i den enkelte elevs eksistens, og da er det bare den indirekte meddelelse som er relevant. Læring skjer gjennom kriser og valgsituasjoner: Læreren skal bidra til at eleven havner i slike situasjoner. Læreren er en jordmor som er til stede ved fødselen og hjelper til at alt går bra. Fødselen må moren gjennom selv. Derav betegnelsen den majeutiske metode.

    5. Hvordan fødselen kan gå galt

    En rektor ved en av våre folkehøgskoler var svært stolt av den påvirkning folkehøgskolen og hadde hatt på mange elever. Særlig glad var han i å fortelle om de av skolens elever som hadde gått videre og gjort det til noe stort i samfunns- og/eller næringsliv. En av disse elevenes historie ble stadig trukket fram. I den tiden han hadde vært ved folkehøgskolen hadde eleven i lengre tid skikket seg svært dårlig. Rektor innkalte han derfor på sitt kontor for en alvorsprat. Eleven bedret sin oppførsel og ble altså senere en av våre ledere i næringslivet.

    Den aktuelle eleven ble senere intervjuet i et velrennomert finansmagasin om sin erfaringer av året ved folkehøgskolen. I dette intervjuet kom det blant annet fram at han opplevde det som det mest bortkastede i sitt liv, og at rektor hadde et særlig ansvar for den negative opplevelsen. I stedet for å være en forløsende og inspirerende skikkelse i skolemiljøet, var rektor dominerende og selvhøytidelig.

    Og så?

    Kanskje bildene av oss selv som den som står foran i klasserommet eller flokken skal revurderes? Muligens mitt bilde av meg selv som eier av kunnskap skal justeres litt? Hva med den nye virkeligheten – der skjermen erstatter rommet som læringsarena? Der eleven har kontrollen, og jeg er mentor mer enn leder? Og i folkehøgskolen er det en lang tradisjon nettopp med å bryte med veggene som omgir klasserommet. Leirbålsklisjeen lever, læring skjer gjennom doing, men det betyr ikke at vi ikke må være bevisste på hvem vi er som autoritetspersoner, som pedagoger og som menneskelige forbilder. Til det syns jeg Kierkegaards tanker passer helt glimrende. Kierkegaard er aktuell, og fortjener en plass i pedagogikkens Mt. Rushmore.

    Litteratur

    Det er tungt å lese Kierkegaard. Det er heller ikke nødvendig. Men heldigvis fins det noen som kan har gjort jobben og fungerer som drahjelp. Her er et par gode tips for deg som vil vite mer:

    Thielst, Peter: Livet forstås baglæns – men må leves forlæns (1997)
    Estrup, Jens: Vælg dig selv – En bog om Søren Kierkegaard til unge (1995)
    Manheimer, Ronald – Kierkegaard as Educator (1977)

  • Facebookfolkehøgskolen

    Facebookfolkehøgskolen

    Jeg skrev denne artikkelen til Frilynt Folkehøgskole i 22.4.2011 (oppdatert 22.05.2017), samt publisert i bladet Folkehøgskolen samme år . Den gang famlet vi av gårde i halvveis blinde, og syns det var vanskelig å vite hvordan vi skulle forholde oss til Facebook. Vi snakket mye om temaet, uten at vi egentlig landet saken. Det mest interessante med problemstillingen jeg tok opp, var muligheten til å utvikle en ny etisk praksis i skjæringspunktet mellom medie-etikk og sosial-etikk. Hvor står vi så i dag, syv år etter at jeg skrev artikkelen? Noen er venner med elevene på Facebook, andre er det ikke, men det som er helt sikkert, er at Facebook er der – på godt og vondt. Men har vi kommet noe lenger? Har vi landet saken – om det er på Facebook, Instagram eller Snapchat?

    I det stille går diskusjonene høylydt på folkehøgskolene. Skal vi være venner med våre elever? Selvsagt skal vi være det, men hvor skal vi være venner med de? Holder Facebook? Eller holder det ikke?

    Faksimile fra Folkehøgskolenes side på Facebook.

    Det fins ingen felles kjøreregler for bruk av sosiale medier i folkehøgskolen, og i hvertfall ikke for Facebook. Til det er fenomenet fremdeles enda for nytt, og verken vi eller samfunnet har klart å utvikle et felles sett av standarder som skal guide oss gjennom en virkelighet som mange av oss rett og slett ikke forstår oss på, og som ingen av oss kan hevde at vi forstår konsekvensene av. Omtrent som livet, er det ikke?

    Det fins to svar på dette spørsmålet: Ja og nei. Og der svarene er polære, oppstår også leirene. På den ene siden de progressive og nytenkende som ser på all utvikling som en forbedring og en mulighet. På den andre de reaksjonære, de som velger den sikreste løsningen: å ikke prøve noe før man er sikker på at man gjør det riktig. To skritt fram og ett tilbake. Nå vil du vil si at jeg karrikerer, og ja, det gjør jeg. Mellom polene fins det en hel verden av variasjoner, og det kan være lurt å huske at det er på polene man fryser mest.

    Spør du om begrunnelsen til å velge avholdenhet (nei, man skal ikke være venner med sine egne elever) henvises en til vår status som rollemodeller. I den rollen vi spiller som folkehøgskoleansatte, er det ikke plass til Facebook-vennskap. Men hva det ligger i å være rollemodeller akkurat på dette området er ikke så lett å få tak i. Ligger det i vår rolle som autoriteter? Kan man ikke være autoritet og venn samtidig? Skal ikke folkehøgskole-ansatte være venner med sine elever? Og hva vil det si å være «venn», i klasserommet og i den sosialpedagogiske sfære, og det å være «venn» på Facebook. Samtidig som man sier at folkehøgskolens styrke er vennskapet mellom personale og elever?

    Men hva når du får vite ting du ikke vil vite? Bilder fra internatene, meldinger elever imellom som du ikke vil ha del i? Det er jo også en mulighet, er det ikke? Hvordan forholder man seg til slike ting? Skal man glatt overse det som autoritet, og dermed utviske sin egen rolle som veileder og grensesetter i vår jobb som reiseguider gjennom et år av et liv?

    Hva sier så elevene? Du får begge svarene fra de også, om enn kanskje i mindre velformulerte ordelag: Den ene som sier at, nei, det venter jeg med til skoleslutt. fjesboka mi er en personlig greie, eller den andre som bryter ut: «hæ? De vet jo ikke hva de snakker om. Klart vi skal være venner».

    I denne situasjonen prøver noen å meisle ut kjøreregler. Noen er restriktive, andre appellerer til folkeskikk og sunn fornuft.

    Hva sier jeg? Jeg har vært på Facebook nesten siden opprettelsen i USA for seks-sju år siden? Jeg vet ikke om jeg vil gi et ordentlig svar på det enda, annet enn at det er mye lettere for å gehør for forsiktighet og avstand enn det er for nytenkning og involvering – og kanskje også for det å være med og bidra til en utvikling.

    Det spesielle med sosiale medier generelt og Facebook spesielt er at to verdener møtes og utvikler noe nytt. Kontinentene mellom polene hadde ikke blitt oppdaget hvis vi ikke hadde vært nysgjerrige, utforskende, og prøvd å finne ut hva som lå der ute.

    Et konkret dilemma: Man sier at lærere ikke skal være venner med foreldrene på Facebook. Men hva sier man til en lærer i et lokalsamfunn der alle kjenner alle, og sladra går fra nabo til nabo med lydens hastighet, hvor vennskap mellom lærer og foreldre ikke bare er en mulighet, men en naturlig del av det sosiale livet. Det én vet, vet alle, men i et mindre format.

    For meg er dilemmaet i de valgene man gjør at man benytter en medieetikk til å begrunne en etikk som handler om sosiale relasjoner. Der den gamle skolen behandler dette ut fra et ytringsperspektiv og medieperspektiv, vil andre si at dette handler om sosiale relasjoner. Skal prest og lektor unntas fra sosiale relasjoner fordi vedkommende er offentlige personer? I det vanlige livet vi er vant til å leve, kan vi ikke sette slike grenser. Men på Facebook gjør mange det. Hvorfor? Kanskje fordi det i større grad handler om mangel på kunnskap og innsikt, og i mindre grad om fenomenet i seg selv?

    Når er fravær en ressurs og ikke en unnlatelsessynd? Når blir tilstedeværese et overtramp? Uansett, folkehøgskolene må ta tak i dette, sosiale medier bør være fag på timeplanen. Vi må våge å forme en praksis som ivaretar både det faktum at vi er personlige redaktører i et offentlig nytt mediespill, og sosale personer i et nettverk av sosiale relasjoner som på den ene siden er forlengelsen av det som har vært, og samtidig en nyutvikling som utvider grensene og skaper noe annerledes.

    Jeg anbefaler at dere setter av 20 minutter og ser denne YouTube-filmen av Michael Gunnarson. Man behøver ikke være enige med ham i alt, men man utfordres i hvertfall til å reflektere over problemstillingen:

    En ny situasjon fordrer en ny eller tilpasset etikk – ikke i den forstand at etikken må skapes på nytt, men den må formes i møte mellom medie-etikken og den personlige etikken. I hvilken grad kan man bruke en medie- og kommunikasjonsetikk til å forme en etikk som omhandler sosiale relasjoner? I hvilken grad er det fenomenet Facebook som er utfordringen i forhold til den grad det er måten vi bruker det som er problemet?

    Vær modige, folkehøgskolefolk – grip sjangsen til å prege det som nå er vår tid.

    For en annen interessant diskusjon for eller mot Facebook med en litt annen vri:

    http://www.youtube.com/watch?v=8UouP8cRYZ8

    http://www.youtube.com/watch?v=wQPUA4LEcjI

    http://www.youtube.com/watch?v=wQPUA4LEcjI

    En spennende og ny måte å engasjere seg på. Denne diskusjonen ville jeg gått glipp av hvis jeg ikke var venn med en av elevene mine på Facebook 😉

    LagreLagre

    LagreLagre

    LagreLagre

    LagreLagre

  • Hvorfor sover Jeppe? Om ungdom, søvn og folkehøgskole

    Hvorfor sover Jeppe? Om ungdom, søvn og folkehøgskole

    Har publisert en liten sak i den frilynte folkehøgskolens magasin Folkehøgskolen om ungdom og søvnvaner og om oss gamles evne og vilje til å tilpasse oss en annerledes måte å tenke på. Utfordrende for A-mennesker og folk som har passert 25, litt enklere for kidza og for alle verdens B-mennesker. Anbefaler bladet, på samme måte som jeg anbefaler den kristne folkehøgskolebevegelsens magasin «Steg». Dessverre har ikke Steg egen hjemmeside.

     

    https://issuu.com/folkehogskolen/docs/magasinet_org_nett/18

  • Stonetown in the morning

    Stonetown in the morning

    Stonetown fra sjøen. Foto by Ståle

    Dette bildet kan du bare ta fra sjøen, og du kan bare ta det om morran. For å få til det må du enten skaffe deg en båt eller komme med ferga fra fastlandet, nærmere bestemt Dar es Salaam, slik Ståle gjorde i august 2014.

    Stonetown er en magisk by, spesielt de gamle, slitte gatene som viser at Europa og Afrika aldri har vært så langt fra hverandre, for det å rusle rundt i gamlebyen i Barcelona og de gamle steinbyggene i Stonetown på Zanzibar er ikke så ulikt som en skulle tro.

    Dette er et av mange Zanzibar-bilder du kan finne på vårt reisefotogalleri, og vil du se mer kan du ta turen innom Zanzibar-galleriet vårt.

    LagreLagre

    LagreLagre

  • Smart læring og smarte løsninger

    Smart læring og smarte løsninger

    Først i kveld (vi skriver 30. oktober 2016) skjønte jeg at det jeg har drevet med i klasserommet de siste fem årene har et fagbegrep knyttet til seg: Konnektivisme.

    Jeg deltar i Smart Læring 2.0, et videreutdanningskurs om skole og IT i regi av Arne Krokan og NTNU. Som del av kurset skal jeg skrive et blogginnlegg. Som gammal blogger faller det seg ikke tungt. Verre er det å skulle skrive om et tema som til nå har vært så langt fra bloggen min sin karakter som dette, derimot…
    (mer…)

  • Turboturisme i de lange reisers land

    Turboturisme i de lange reisers land

    Munker i Mandalay eller trøndere i Trondheim. Folk er folk. Foto: Geir
    Munker i Mandalay eller trøndere i Trondheim. Folk er folk. Foto: Geir

    14 dager går skremmende fort, og når du prøver å harve over tre land og fire storbyer på denne tiden – samtidig som du skal synke inn i landene – så blir det hakka feil.

    Hva har vi rukket?

    • Bangkok/Kuala Lumpur
    • Mandalay
    • Bagan
    • Yangon
    • Phnom Penh
    • Saigon
    • Mekongdeltaet

    Det blir rakkern meg mye på kort tid, og er det noe jeg anbefaler? Ikke i det hele tatt. Hver av disse stedene fortjener ei uke av din tid for at du skal kunne si at du har sett det. Å stikke innom slik vi har gjort er bare å smake på saltet på kanten av et Tequila-glass, og yter verken deg selv eller stedet rettferdighet.

    Hva får du ut av sånne reiser?

    • Essensen av de tingene som er verd å se.
    • Et stempel i passet eller enda en prikk på kartet på Tripadvisor (jeg er nå oppe i 334 byer og steder, men har selvsagt utelatt mange).
    • En anelse om hva et sted har å by på.
    • Gnagsår.

    Hva du mister?

    • Timer til å vandre bakgatene.
    •  Tid til å ditche midt-på-dagen og heller sette seg ned på en takrestaurant, en kafé på en sidegate eller ved bassenget på et skammelig billig hotell og la inntrykkene fra hver dag synke inn, eller lese litt mer i ro og mak i den deilige boka du har med.
    • Muligheten til å vende tilbake til de stedene du syns er mer interessante.
    • Sjangsen til å utforske randsonene – de områdene det tar litt for lang tid å sjekke ut på en halv formiddag eller en hel ettermiddag.

    Er det verd det?
    Ja, ærrugæren. Du får uansett kjent på smaken av salt på Tequilaglasset, og vet om du vil ha mer eller ikke. Noen ganger vet du at det ikke er vits i å bestille et ekstra glass, andre ganger vil du tilbake og utforske mer. Her ler vi av gruppeturistene fra Korea, Kina og Japan som ruller inn med busser, tilbringer fjorten minutter med å ta selfier og groupfier før de ruller videre til neste severdighet. Men så gjør vi strengt tatt ikke så mye annet selv – bare at vi reiser i en gruppe som er så liten som en gruppe kan være (bror min og jeg)

    Vil jeg tilbake til Mandalay, Bagan, Yangon, Phnom Penh, Can Tho og Saigon? Ja. Nei. Kanskje. Turen er ikke over enda, og svaret får jeg vel hjemme igjen. Noe virker oppskrytt, noe har jeg opplevd så mange ganger før at det begynner å holde nå. Men det aller meste er uansett et adrenalinkick til reisefibrene, og når man vil gape høyt og av og til gaper så kjeften revner, så er det vel bare et uttrykk for at mye vil ha mer og at man ikke evner kunsten å begrense seg.

  • Munker i Mandalay og andre folk

    Munker i Mandalay og andre folk

    Munker i Mandalay eller trøndere i Trondheim. Folk er folk. Foto: Geir
    Munker i Mandalay eller trøndere i Trondheim. Folk er folk. Foto: Geir

    Det bor mennesker i Mandalay. Folk har det som sitt hjem, de kjenner aldri frysningene på ryggen eller lengselen i blikket når de snakker om byen ved enden av veien. Den veien som Rudyard Kipling satt og kikket på da han drømte opp sitt dikt om  The Road to Mandalay den gang for 150 år siden i Moulein, kystbyen han besøkte da han fikk oss til å begynne å drømme om dette fjerne stedet med sukker på tungen.

    Det fins noen få plasser i verden hvis navn skaper drømmer. Si #samarkand, #valparaiso, # Ishkaban #Inhambane eller #ulanbatoor eller hva det er som får reisebasillene til å klø, og du vet hvilke forestillinger som dukker opp. Mandalay er det første av disse stedene som har rullet på min tunge som jeg faktisk besøker. Jeg sender en melding hjemover 0g skriver kort at dette er et magisk sted. Mandalay Hill, Irrawaddy, Royal Palace og verdens største bok i steinformat er hver for seg grunner til ta turen hit. U bein-broen, teakpinner i kors over ei stor bukt, er en fotografs drøm. Men om folk som bor her tenker på det – det tviler jeg på? De tenker vel like lite på det som jeg tenker at Ognastranda er en av Europas fineste strender, eller at Preikestolen er grunn i seg selv til å reise halve jordkloden i jakten på det eksotiske.

    Folk er folk, hverdag er hverdag, og de som kommer til Mandalay for å vandre i gater av gull og ri på elefanter inn i jungelsolnedgangen blir nok skuffet. De aller fleste av byens langt utstrakte gater er hverdagsgater som kunne vært i en hvilken som helst annen asiatisk by, kanskje bare litt renere og litt mer ordnet. Det slår meg at det er alle hverdagers hverdager som er det mest spektakulære, mennesker smiler til hverandre og sier hei på ymse mål om vi kommer fra Valparaiso eller Ulanbataar.

    Jeg lurer på om folk i Mandalay får frysninger på ryggen og lengsel i blikket når jeg sier at jeg kommer fra den fjerne byen på den andre siden av havet som heter Stavanger. De har neppe lest dikt om hjembyen min, men de har sikkert de samme fjerne drømmene som meg om det som er der ved slutten av veien.

  • Hong Kong uten kronisk nyttårssalg

    Hong Kong uten kronisk nyttårssalg

    Hong Kong blir ikke helt det samme som det aldri er når du pakker for en tur til varmere strøk og ender opp med norske høsttemperaturer, og når dollarkursen ødelegger alle forestillinger om at du befinner deg i et kronisk nyttårssalg.

    Men det er greia med Hong Kong: Denne miniputten inne i modergiganten Kina er seg selv og aldri seg selv – med ett unntak; smogen som ligger over byen til enhver tid. Jeg har vært i Hong Kong ni ganger, og bare unntaksvis opplevd noe annet enn grå skylag. Kanskje fordi jeg alltid drar dit i mars, kanskje fordi det bare er sånn det er i Hong Kong? Det jeg forventer, derimot, er at temperaturene svinger seg rundt 20 – 25 grader, ikke at jeg skal stå og hakke tenner på Victoria Peak og droppe utsikten over byen bare fordi jeg må gå på klesjakt.

    (mer…)

  • Bilder på vei hjem – seks år forsinket

    Bilder på vei hjem – seks år forsinket

    Manuell arbeidskraft.
    Manuell arbeidskraft – ikke effektivt, men det skaper arbeid. Foto: Geir Ertzgaard

    Det er seks år siden jeg var i Makumba Village sist. Det var første gang jeg tok med en gruppe elever på overnattingstur til den zambiske landsbygda. Jeg har gjort det noen ganger siden.

    Makumba ligger i Kalomo Distrikt, to timer med buss nordover fra Livingstone og tre kvarter på grus- og jordveier innover i det kuperte landskapet. Vi overnattet i to netter i hytter de hadde bygd til oss i anledning besøket. Som man ofte gjør regnet jeg med å komme tilbake snart. Men årene har gått raskt, og selv om minnet fra besøket sitter som spikret dro jeg aldri tilbake.

    (mer…)