5. aug 2008
Khaled Hosseini: The Kite Runner
The Kite Runner er historien om to unggutter som vokser opp i samme his i Wazir Akba Khan-distriktet i Kabul. Amir er sønn av husets eier og Hassan tjenersønn. Det er et nært forhold mellom de to og mellom de to alenefedrene som begge har mistet sine koner i forbindelse med guttenes fødsler. Amirs mor døde og Hassans dro sin kos.
Hassan tilhører Hazarafolket, Afghanistans «underdogs», mens Amir er av Pashtunslekt. Denne etniske tilhørigheten har mye å si for de to guttenes liv. Men boken er likevel først og fremst historien om de to guttenes samhold i barndommen og bruddet dem imellom en vakker vinterdag etter en drageflygerkonkurranse.
Selv om forholdet de to imellom alltid har vært preget av at den ene var tjener og den andre herre, hadde de to guttene delt sorger og gleder, lekt sammen og vært nære venner. Hassan hadde forsvart den noe mer puslete Amir ved slåsskamper og konflikter, mens Amir hadde lest og fortalt historier til sin analfabet-venn. I deres vennskap har de to fyllt ut hverandre.
Desto mer hjerteskjærende er bruddet mellom de to, et brudd som først og fremst bunner i den enes kronisk dårlige samvittighet overfor den andre etter at de begge ble satt i en uforskyldt umulig situasjon.
Khaled Hosseinis fortelling gir et gripende innblikk i de to guttenes liv og i de omfattende og tragiske endringene som har styrtet Afghanistan ut i det kaoset landet enda ikke er kommet seg ut av. Vi får et innblikk i landet historie, kultur og samfunn. The Kite Runner er sånn sett en rørende og interessant innfallsport til å forstå mere av dette landet som har vært hjemsøkt av krig og ødeleggelse siden slutten av 1970-tallet.
Khaled Hosseini skriver vakkert og drar leseren inn i en ukjent kultur på en underlig og vidunderlig måte. Han vever sin fortelling sammen med historien om Afghanistan på en naturlig – nesten selvfølgelig måte. Skildringer av samfunnsforhold, stemninger, landskap og byer slik at en nesten føler seg som en del av landet med den rike kulturen.
The Kite Runner har stått noen måneder i min bokhylle. Etter at jeg var ferdig med siste side, lurte jeg fælt på hvorfor jeg ikke hadde tatt den fram tidligere.
Sidetall: 324
Forlag: Bloomsbury
ISBN: 978-0-7475-8894-8
Utgivelsesår: 2006
| Forrige artikkel: Iain Pears: The Immaculate Deception |
Neste innlegg: Iain Pears: The Portrait |
25 kommentarer på “Khaled Hosseini: The Kite Runner”
Enig, det er en god bok. Og en bok om hvor ufattelig annerledes det er å vokse opp i vår del av verden kontra andre deler!
Siden dette var Khaled Hosseini’s debut bok, skal jeg ærlig innrømme at jeg var skeptisk til hans neste, A Thousand Splendid Suns som kom i 2007. Den er noe i samme gate men samtidig svært annerledes, og med kvinner i hovedrollene denne gangen.
Har du ikke lest den har du noe å glede deg til 🙂
randis siste bloggpost..Hva graven kan fortelle….
Takk for kommentar, Randi. Enig i bøker av denne typen får meg til å reflektere over hvor ulikt livet arter seg forskjellige steder i verden. Det behøver ikke være så langt mellom de store ulikhetene heller…
Jeg har allerede plukket fram A Thousand Splendid Suns, men ikke fått begynt på den enda. Jeg holder på å telle ned til ferie (omsider), så dagene går med til en del annet enn det jeg egentlig liker å holde på med.
Jeg deler denne kommentaren inn i to: Først før jeg leser hva du har skrevet, og så etter å ha helst din anmeldelse. Vil ikke farges av det du skriver, skjønner du:
Før jeg leser anmeldelsen din: Dette er en av de mest oppskrytte bøkene jeg har vært borte i. Språklig sett er den middelmådigm kompositorisk så åpenlyst preget av skrivekurs at det neste gjør vondt, og i forhold til Afghanistan fins det flere bøker som langt overgår det som beskrives her. For å si det sterkt: Dette er sentinmentalt vås på verste amerikansk vis. Åsne Seierstads bok er flere hav bedre enn dette rælet.
Likevel var det ting som fikk meg til å lese. Boka er lettlest, selv om storyen er forutsigbar, må jeg finne ut hva som skjer. Og enkelte vendinger er ok. Beste delen var uten tvil de første femti sidene og returen til Kabul. Historien er desverre i mine øyne veldig lite troverdig, og troverdighet er en forutsetning for at jeg skal like en bok.
La meg ta et eksempel. Slåsskampen mellom Samri og han talibanfyren: Hvordan i huleste en slik kamp kan oppstå er jo et mysterium, sekundært hvordan Talibanfyren har en mor og far i Australia som oser penger og sender av gårde når han har lyst, at han løper rundt med John Lennon-solbriller, samtidig som han har sett lyset..
Jeg har ettuhundreogsju lignende eksempler.
Jeg lurer på om jeg skal skrive litt om hva det er som får folk til å gå i flokk for å lese bøker, og hva det er som gjør at det ofte er lettleste, middelmådige bøker som havner høyest på bestselgerlistene.
Denne gangen tror jeg filmen blir bedre enn boka…
Nå har jeg lest anmeldelsen din: Sånn, nå har jeg lest hva du skriver. Jeg er uenig. Og det er jo helt greit. Det eneste jeg kan si meg enig i, er «beskrivelsene av samfunnsforhold, stemninger, landskap og byer».. Tydelig han vet hvor han kommer fra, forfatteren. Også den første beskrivelsen av relasjonen mellom guttene er mer enn godkjent.
Men summa sumarum er jeg nok ikke den rette fyren for å lese denne type bøker.
Jaja, brodern. Tror jeg kan leve med uenighet her 😉 Jeg syns ikke dette er en middelmådighet av en bok på noe vis.
OK, han er ikke Mahfouz, men jeg syns han formidler et miljø og en stemning som treffer meg. Og jeg antar at mannen ikke skriver sprøyt om forholdene i Afghanistan. Uansett er ikke jeg rette mannen til komme med kritikk av beskrivelsen av Taliban & co. Til det kjenner jeg for lite til dem. Men jeg antar at de er/var like korrupte og maktgale som de fleste andre diktatorer. Et sett leveregler for dem – et annet for befolkningen forøvrig…
Jeg syns dette er en utrolig god bok, jeg 🙂
Hovedkritikken min går på strukturen og det rent skrivetekniske. Innholdsmessig er det mye bra her. Men for min del blir det noe konstruert over hele boken, kanskje skyldes det at forfatteren ikke skriver på morsmålet?
Geirs siste bloggpost..Hyllest til en fin fyr
Da får vi være enige om å være uenige om denne boka, da… 🙂
Det var jo et fint utspill for videre diskusjon… 😛
Geirs siste bloggpost..Sjekk ut fotokonkurransen min
Visst kan vi diskutere videre, men jeg har uansett ingen intensjoner om å bli enig med deg. Jeg likte boka meget godt, mens du har bestemt deg for at det er ei dårlig bok. Og ikke tror jeg du ønsker å bli overtalt om noe annet, heller, kjenner jeg deg rett 😉
Hm. Interessant debatt mellom brødre.
Jeg har denne boka liggende og skal starte på den snart. «Tusen stråler» har jeg derimot lest. Og ja – jeg synes den var nydelig.
Jeg liker bøker med dufter og farger. Jeg hadde begynt å tro at Drageløperen var i samme kategori.
Men hvis annen afghansk litteratur kan anbefales, så tar jeg gjerne i mot.
Hei Vibeke.
Jo da, brødrene brothers kan være uenige også. Det som for brodern er amatørenkelt språk, er for meg kanskje det som gjør at boka fungerer.
Har nettopp begynt på A Thousand Splendid Suns, og hittil er jeg ikke skuffet. Kanskje et språk som er litt mer i broderns gate, men boka virker god likevel 🙂
He he, alltid gøy med en diskusjon bare jeg vinner ;-).
Jeg kan ikke si at boken er god eller ikke god, men den fungerte bare ikke for meg, desverre.
Broderen bemerket det med miljø. Jeg tror jeg skal spissformulere litt her: Når jeg får følelsen av at denne miljebeskrivelsen kunne jeg laget på bakgrunn av Google Earth og noen timer på Wikipedia, så holder det ikke.
Og med det var spissformuleringen over, og enten setter diskusjonen fart med dette, eller så dør den hen fullstendig, slik det gjerne gjør når folk tar i sterkere enn de egentlig mener ;-).
Nyt boka, Vibeke!
Geirs siste bloggpost..Den gyldne Q (Dette var jeg ikke klar over…)
P.S. Ser at broderen sier:
Man bestemmer seg ikke for noe som helst, man bare refererer den opplevelsen man faktisk har hatt. Og da handler det om noe helt annet enn uenighet, selv om det var jeg som brakte ordet «uenighet» på bane.
Det handler om helt forskjellige opplevelser av et lesestykke, og det er en fin ting, fordi det hadde vært trist om alle opplevde verden på samme måte.
Kanskje min opplevelse av boka henger sammen med at jeg hadde skyhøye forventninger etter at den har stått på min leseliste i et par år nå?
Geirs siste bloggpost..Den gyldne Q (Dette var jeg ikke klar over…)
Du har helt rett, Geir. Man har forskjellige opplevelser. Min mor har hyllet denne Dinatrilogien til Wassmo opp i skyene, det samme med Ragde sin Berlinerpoplertrilogi. Jeg holdt på å dø halveis inni Dina, men leste den ferdig for syns skyld. Berlinerpoplene var så enkel at den egentlig ikke var noe mer. Ikke kjedelig, men heller ikke noe å rope hurra for. Livet er for kort til å lese kjedelige bøker, og finner man ut at leseopplevelsen ikke er der, så er det vel bare å legge fra seg boka.
vibekes siste bloggpost..Leketøy for voksne
Når det gjelder miljøskildringer, så har jo ikke jeg vært i Afghanistan, så om det er en Wikpedia-beskrivelse, så ser jo ikke jeg det 🙂
vibekes siste bloggpost..Leketøy for voksne
Hmmm. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal følge opp denne diskusjonen. Men det behøver jeg vel egentlig ikke heller.
Jeg kan nå uansett si meg enig med brodern i at vi tydeligvis har hatt ulike leseopplevelser av The Kite Runner, og ikke vet jeg egentlig hvorfor.
Jeg vet heller ikke hva mine forventninger var før jeg begynte å lese, og derfor heller ikke om de ble innfridd eller ei. Jeg syns miljøskildringene var gode, som jeg har skrevet tidligere, men det var ikke derfor boka ble stor for meg. Det ble den fordi jeg klarte å leve meg inn i historien som ble fortalt, i forholdene som ble skildret. Og da fungerer boka for min del, uansett om den objektivt sett er «godt» skrevet eller ei. Jeg tror faktisk at det enkle språket bidro til å heve min leseopplevelse. Men sikker er jeg ikke, for det var ikke det jeg tenkte på i det sidene gikk unna.
Jeg likte definitivt boka 🙂 Absolutt!
grøftekantens siste bloggpost..Norvegia F45
Å nei, å nei å nei.
Jeg tror jeg gir meg. Boka var kjempebra…… :'(
😛
Geirs siste bloggpost..Afrika i bilder
Stakkars broder Ertzgaard, sier nu jeg. Han ga seg tils lutt. Det skulle bare en grøftekant til 😀
😀
Geirs siste bloggpost..CS4 eller Elements?
[…] Min bror seniorrådgiveren og jeg leste bege Drageløperen for en stund siden. Seniorrådgiveren skriver følgende om boken: […]
Eg må faktisk seie meg delvis samd med begge brørne, eg. Eg likte boka ganske godt, sjølv om eg og tykte språket halta, men eg tykte at ho var FORFERDELEG oppskrytt i forhold til kor god ho eigentleg var. Altså: Ei bok vert ikkje betre av at det overalt der det står om boka også er sitat frå ulike meir eller mindre kjende personar som forkynner at «Dette er den beste boka eg nokon gong har lese!». Kva veit vel eg om kor mange bøker denne/desse personane eigentleg har lese på førehand? Eg heldt på å la vere å lese boka «Hundehode» av Morten Ramsland, fordi forlaget hadde plassert eit idiotisk sitat av Anne B. Ragde på utsida. Eg liker bøkene til Anne B. Ragde (i alle fall dei eg har lese til no), men det er ikkje sikkert vi har same lesesmak av den grunn.
Til noko anna: Fin blogg du har, Ståle! 🙂
Toves siste bloggpost..Spennande, spennande
Hei Tove, og velkommen hit!
Til det siste først: Tusen takk. Hyggelig at du liker deg her 🙂 Skal forsøke å bli noen hakk mer aktiv her framover…
Og så må jeg få si at dette er noe av det jeg liker aller best: når bloggen min kan bli utgangspunkt formeningsbrytninger. Hjertelig takk for at du hiver deg på 🙂
Når det gjelder «The Kite Runner», ser jeg at det er mange synspunkt. Noe av årsaken til at jeg likte denne boka så godt at den nok har havnet blant mine favoritter, er at jeg ikke har gidda bry meg så fælt om at den er oppskrytt. Jeg ventet med å lese den til en god stund etter at all støyen rundt den ga seg – og til jeg hadde fått lyst til å lese den uten å føle at jeg «måtte». Dermed hadde jeg ikke så mye forventninger. Og det hjelper på.
Språket er kanskje ikke det mest avanserte, men jeg syns det passer til fortellingen. Har nettopp lest ferdig «A Thousand Splendid Suns», og den er nok noen hakk bedre i språket. Også den likte jeg uforskammet godt, men det kommer i en egen bloggpost om ikke så lenge… Uansett så syns jeg historien om de to guttene var så sterk at jeg ikke kunne annet enn å la meg rive med. Når det er resultatet, funker en bok for meg. Uansett om språket er gullgodt eller ei.
Jeg er mest enig med broderen, jeg. Etter å ha hørt så mye om boka, i etterkant av filmen, lånte jeg den endelig på biblioteket og håpet på at de store ordene skulle være fortjente.
Dessverre ble jeg skuffet. Hosseini beskriver USA og Afghanistan som absolutte motsetninger, men ingen av bildene er særlig sympatiske. Spesielt Afghanistan er tegnet som en samling hjerteløse kulturer i et nådeløst landskap der den sterkestes rett er den eneste rett. Etter den vakre, om enn svært forsiktige, kjærlighetshistorien i starten blir kontrasten veldig stor til råskapen i og rundt Kabul. Jakten på barndomsminnene er nesten gripende, men alle avbruddene med all sin voldelighet gjorde det vanskelig for meg å forholde meg til selve historien. Jeg VET allerede at det er fælt å mobbe folk, skyte dem eller steine dem til døde, og jeg skjønner ikke helt hvorfor det er så viktig å ha med å mye av det med i denne historien. Det skaper jo ingen balanse i og med at det er såpass lite varhet, varme og kjærlighet.
For meg var boka best under de to fluktscenene, spesielt minnet om fortellerens egen flukt som barn. Her fungerte de korte setningene og det enkle språket som spenningsdrivere. Men dette er jo bare en liten del av boka, og i resten gjør språket bare at det blir så lettlest at jeg fikk et distansert forhold til det som ble fortalt.
Mine vansker med å relatere til boka kan nok i stor grad skyldes at jeg er kvinne mens boka er skrevet fra et svært maskulint synspunkt og med et fokus jeg fant fryktelig frustrerende (det jeg ville høre mer om ble nedtiet, mens det jeg ikke var interessert i ble hausset opp noe voldsomt).
Venner anbefalte at jeg burde lese «A Thousand Splendid Suns» for å få kvinneperspektivet, så det gjorde jeg. Dessverre, igjen.
Maken til gloom-and-doom historie! Absolutt alt går jo galt for den stakkars hovedpersonen, og ingen i hele boka er gode mennesker. Igjen hardte, iskalde personer i en nådeløs verden, og denne har ikke engang en happy ending. Sukk!
Jeg kommer nok ikke til å lese flere bøker av Khaled Hosseini.
Dette er kanskje det jeg liker aller mest med bokblogging – når det fungerer. Å få ulike synspunkt på bøker, gir større utbytte av lesingen. Du og brodern har tydeligvis en helt annen leseopplevelse av Hosseinis to bøker enn det jeg har hatt. Og dere argumenterer veldig godt for det dere har fått – eller ikke fått – med dere. Det endrer ikke at jeg faktisk syns dette var gode bøker og leseopplevelser, men jeg får nok et mer nyansert bilde av de to bøkene. Hadde jeg lest dem på nytt nå, ville jeg sikkert ha vært mer kritisk. For jeg er enig med deg, i ettertid ihvertfall, i at ingen av Hosseinis to bøker er noen solskinnshistorier. Men jeg opplever, i motsetning til deg, ikke at de bare formidler negative bilder av Afghanistan – selv om dette, naturlig nok, preger fortellingene mest. Slik jeg husker bøkene, og det er noe tid siden jeg leste dem nå, er det også elementer av medmenneskelighet som nyanserer all «dævelskapen». Og det er dette som nok gjør at jeg fortsatt syns at Hosseinis to bøker var vel verd å lese. Så gjenstår det å se om jeg leser flere av han.
Endelig. Trodde lenge det bare var jeg som ikke forsto noen ting som helst. Eirin, du har reddet min litterære selvtillit.