3. mar 2010
Gavin Young: Eye On the World
Gavin Young, erfaren krigsreporter, forfatter og reiseglad – nesten -avhengig – har i Eye On the World samlet bilder og minner fra et langt liv rundt omkring i Arabia, Asia og Afrika – og med en liten avstikker til Alaska. resultatet er ikke blitt et mesterverk av en bok, men noe som de av oss som gjerne skulle ha kjent mannen koser oss med.
Gavin Young begynte så smått å smake på «verdenseplet» da en kamerat inviterte han med som dekksgutt ombord i et skip som reiste fra Hull til Antwerpen. En annen, mer spennende, verden ga han slik en smakebit som bare gjorde reiselysten større. Unge Gavin holdt på å bli arrestert på vei hjem. Politiet mente han hadde vært skjødesløs i å reise ut av landet i det tidsrommet han kunne bli innkalt til å avtjene militærtjenesten. Men han slapp unna med en advarsel.
Militærtjenesten ble stort sett avtjent i Palestina. Her møtte han Wilfred Thesiger, en annen velkjent reisende engelskmann, som inviterte han til å besøke sump-araberne , en invitasjon han tok imot med begge hendene.
Mot slutten av femtitallet tok Young jobb som krigsreporter etter å ha blitt anbefalt av Ian Fleming (Jepp, James Bonds «pappa») å søke en ledig stilling i The Observer. Hans første oppdrag gikk ut på å dekke frigjøringskrigen i Tunisia. Etter dette førte jobben han til Sentral-Afrika, Nagaland i India, Kurdistan, Jemen, Zambia, Zimbabwe, Vietnam, Kambodsja og Iran.
Bildene og minnene fra disse oppdragene er til dels sterk kost, og opplevelsene han hadde gjorde at han til slutt valgte å slutte i jobben. Krigen hadde påvirket han for mye. Han hadde sett for mye elendighet.
Men reiselysten – trangen – varte ved,?Inspirert av Paul Theroux’ bok The Great Railway Bazaar, satte han ut for å oppdage verden på sitt vis. Ikke med tog, men med skip. Denne reisen har han fortalt om i bøkene Slow Boats to China og Slow Boats Home. Og det er gjennom disse deilige reiseskildringene brødrene Ertzgaard først ble kjent med Gavin Young.
Gavin Young døde i begynnelsen av 2001. Eye On the World er sånn sett en mulighet til å få et litt annet inntrykk av denne spennende mannen og hans liv enn det som gis i reiseskildringer og andre bøker. Det er hjertevarmende lesning for en som har blitt glad i reiselegenden Gavin Young. For de som ikke kjenner han enda, vil jeg heller anbefale bøkene fra sirkumnavigasjonen hans – og så plukke med deg denne etterpå.
Forlag: Penguin Books Ltd.
ISBN: 0-140-25116-2
Utgivelsesår: 191998
176 sider
| Forrige artikkel: Ferdinand Protzman: Wide Angle |
Neste innlegg: Carlos Ruiz Zafón: The Angel’s Game |
4 kommentarer på “Gavin Young: Eye On the World”
Jeg syns dette er en nydelig bok. Og først og fremst viser det hvor sterkt enkle bilder kan virke. Det er ikke alltid de sterke komposisjoner og teknik ekvibiliranse som betyr noe, men nærheten til menneskene du møter. Jeg syns det er en fantastisk fin bok, og jeg storkoste meg med den da jeg leste den, og koser meg like mye med den når jeg av og til kikker gjennom den nå.
Og jeg er helt enig: Gavin Young er en reiselegende. Synd han er så lite kjent, for de beste tekstene hans overgår det beste fra. f.eks. Theroux.
Enig med deg, brodern, i at det beste fra Young er bedre enn det alller meste annet av reiselitteratur. Jeg gleder meg til å lese meg inn i hans verden igjen gjennom nyanskaffelsene «Worlds Apart», «A Wavering Grace», «Beyond Lion Rodk» og «Return To the Marshes». Snart!
Jeg tok kanskje litt sterkt når jeg sier ingen ved siden, for de beste bøkene til Theroux og Naipaul er ikke så verst.
En annen sak er at jeg nesten fikk lyst til å kjøpe meg et Pentax-kamera bare av å lese denne boken. Young reiste nemlig verden rundt på disse turene sine med et Pentax-kamera, og Pentax K-x ser ut til å være et uvanlig bra reisespeilrefleks. Lite med saken å gjøre, men likevel litt;-)
Hehe. Pentax K hører hjemme i selskap med andre gode minner, ja. Jeg sikla etter sånne kameraer i ungdommen, husker jeg, og endte opp med Pentax K-fatning, om ikke annet 🙂 Kanskje jeg skal lete etter en billig tapning av det kameraet jeg aldri fikk kjøpt?
Og, jo da, Theroux og Naipaul er vel ikke så helt elendige 😉