21. nov 2010
Aina Basso: Fange 59. Taterpige
Ungjenta Maria er av vandrerslekt. En kveld under et besøk i stiftsbyen Trondheim kommer hun bort fra familien sin og blir satt på tukthus. Livet innenfor de stengte veggene skiller seg drastisk fra det hun hittil har kjent. I stedet for den åpne veien og samværet med de hun kjenner, må hun finne ut av hverdager med tvang og rutiner som fangenskapet bringer. Dette i et miljø hvor hun, på grunn av den slekten hun kommer fra, er blant de laveste på rangstigen.
Fange 59. Taterpige forteller Annes historie, fra den stunden hun kommer bort fra sin familie til hun blir satt i tukthuset og, etter hvert, kommer i tvungen tjeneste hos stiftsprosten i Trondheim. Samtidig får leseren glimt av vandrerlivet, om Annas oppvekst sammen med sin familie og slekt, om tradisjoner og verdier som er fundamentalt annerledes enn de hun møter etter at hun havner på tukthuset. Lengselen og drømmen om frihet kveles aldri.
Aina Basso er historiker, noe som tydelig skinner igjennom i fortellingens mange detaljer, både av miljø, samfunn, verdisyn og kultur. Som relativt nyinnflyttet «trondhjemmer» er det fascinerende å følge med i Annas bevegeler gjennom Stiftsbyen, fra Skansen, noen få hundre meter fra der jeg nå bor og gjennom gatene i en by som har forandret seg voldsomt på de 260 årene som har gått siden den tiden handlingen er lagt til.
Dette er Aina Bassos andre roman, og den er like vakker som hennes første, Ingen må vite. Begge bøkene forteller historien til unge jenter, om skjebner det nå kan være vanskelig å forestille seg, om å bli dømt av samfunnet uten selv å ha gjort noe galt, om å være uforskyldte ofre for strenge lover gitt av menn som knapt ser kvinner som mennesker. Men det er også bøker som viser at medmenneskelighet og kjærlighet er evige verdier.
Som i Ingen må vite, er språket ufattelig vart, enkelt og lyrisk vakkert. Det er nesten som å lese et langt dikt, som om Basso veier hvert eneste ord på gullvekt før de passerer sensuren. Det er en bok som er så alt for lettlest, og med sine drøye 250 sider, varer den så kort. Den er vanskelig å legge fra seg, og dermed er det nesten umulig å «drøye den ut», slik jeg så gjerne hadde ønsket å kunne gjøre.
Skulle jeg være «petimeterkaill» og finne noe jeg ikke nødvendigvis satte pris på med boka, er det at slutten kommer så brått og uventet. Det er nesten som om historien går tom for sider før den er avsluttet. Men på den annen side, gjør dette at tankene mine fortsetter å gå etter at siste side er ferdiglest.
Sidetall: 254
Forlag: Det norske Samlaget
ISBN: 978-82-521-7553-0
Utgivelsesår: 2010
| Forrige artikkel: Gregory David Roberts: Shantaram |
Neste innlegg: Jo Nesbø: Sorgenfri |
8 kommentarer på “Aina Basso: Fange 59. Taterpige”
Hei Ståle. Jeg heter Magne og jobber på VG Nett. Nå har jeg lagt anmeldelsen din inn som en av dagens anbefalinger under Lesernes VG på VG-forsiden.
Takk for det. Det var da overraskende og veldig hyggelig gjort. Ser at det er en del som finner veien hit på grunn av linken din 🙂
Da er det vel bare å vente på at forlagene overøser oss med bøker som skal anmeldes. Jeg kan ta de utenlandske, så kan du ta deg av de norske (bøkene altså, tviler på at det er mange utenlandske forlag som twitrer)
Brodern:
Tror vi dreit på draget her. Tenk å ikke følge opp en slik gylden anledning, da gitt! Da kan vi bare takke oss sjæl for at bloggen ikke får mer og jevnligere besøk – og forlagene gidder jo ikke bry seg om noen som blogger om ei til to bøker i måneden. Kanskje like greit – så slipper vi presset 🙂
Janke:
Ja, skamme seg! Aina Basso er en veldig dyktig forfatter. Og hun skriver så lekende lett og vakkert at bøkene er slukt på null komma svisj. Det er kanskje litt leit, for jeg skulle gjerne sett at de «varte» litt lenger 🙂
Liv:
Enig i at den første var veldig god. Håper du liker denne oppfølgeren like godt. Jeg gjorde det. Mye felles, syns jeg. Men best av alt er hvor vakkert de er skrevet.
Jeg må lese Aina Basso! Shame on me. Jeg har aldri kommet så langt, men det betyr at heldige meg har to gode titler ¨glede meg til!
Nå har jeg tatt med meg denne boka hjem. Gleder meg til å lese den. Forrige boka Basso skrev var valdig god!
Å, jeg vil lese den. Jeg har ikke en gang lest ‘Ingen må vite’. Har tenkt på det kjempelenge at jeg har lyst til å lese den, men hver gang jeg er på biblio og har let etter den, er den aldri der.
Jeg kan ikke annet enn å anbefale begge bøkene hennes. De er vel verd å ha i egen bokhylle også – hvis biblioteket ikke klarer å skaffe deg dem. Vakre leseopplevelser med sterkt innhold.
Velkommen hit, forresten 🙂