Jeg skal innrømme at jeg hadde fordommer da jeg satte meg på flyet sammen med Colin Thubron og gav meg ut på reise til Kina. Jeg hadde prøvd å dra på samme reise med ham for ti år siden, men hoppet av i en unisex-badstue i Beijing. Da var jeg overveldet av alle ordene og det jeg fornemmet som en sutrete og arrogant holdning til alt ubehagelig og kinesisk. Men jeg har den uvanen at når en bok først står i bokhylla mi, så skal jeg lese den. Derfor måtte Thubron få en second chance, jeg bordet flyet igjen og satte meg ved siden av ham på reisen over Sentralasia og inn i Kina, holdt ut de første famlende dagene i Beijing, og overlevde det dampende og grå fellesbadet der jeg datt ut forrige gang, og fortsette på reisen sammen med Thubron. Som en del andre ganger; jeg er glad jeg ikke gav meg, det var langt mer spennende enn jeg fryktet å reise sammen med Thubron gjennom Midtens rike.
Visstnok skal Colin Thubron være en av de beste britiske reiseforfatterne, noen sier at han er blant de tre beste. Hvordan man måler sånne ting vet jeg ikke. Men han tilhører hvertfall skolen som finner et påskudd for å dra et sted, reiser på sin egen måte, møter mennesker og observerer de, føler seg ensom og alene og syns de andre er kuriøse og merkelige, og skriver hjem om det slik at du som leser innbiller deg at du har vært med på noe enestående. Sann meg, det har du ikke. Det rare er at reisene deres egentlig ikke er så veldig mye mer interessante enn våre egne. Det er bare det at de faktisk reiser og skriver om det, mens jeg sitter her hjemme og nører på drømmene som disse bøkene skaper.

Hva består så reisen i? Tog, buss, sykkel rundt omkring i Kina. Noen av stedene han besøker er essensielle, noen er perifere. Vi er innom Shanghai, en by som har forandret seg imenst siden Thubron var der i 1985-86, altså en god stønd før det Kina vi ser i dag vokste fram av den gammelkommunistiske asken. Vi drar til Mao Zedongs fødested over fjellpass og på skremmende dårlige veier, drar til den kinesiske mur, men ikke den som turistene besøker, reiser med skip til Guangzhou, tog innover til Shaolin og Chengdu og ur-Kina, før reisen avsluttes ved den kinesiske murs begynnelse. Etappene består av snurrige møter med tilfeldige reisende på et eller annet tog, mennesker som ser på forfatteren som veien ut av Kina og en åpen dør til Vesten.

Det kan være vanskelig å skille forskjellige reiseforfattere fra hverandre. De har hver sin fortellerstil, legger vekt på fine forskjeller, men gjør egentlig det samme: Reiser for oss. Det som preger Colin Thubrons stil, er at han er utpreget ordrik, liker å velte seg i fargerike formuleringer, ikke er redd for å karakterisere verken den ene, den andre eller seg selv. Det er ikke alltid like snill lesing, og det er ikke alltid jeg klarer å synes så veldig synd på ham. For hvordan skal man synes synd på en som får betalt for å reise og så skrive om det.  Jeg tar den jobben hvilken dag som helst. Men det er mye triveligere lesing enn det jeg kanskje klarer å formilde nå. Boken inneholder mange fine episoder, men det tydeligste eksempelet var tidlig i reisen da han i stedet for å gi seg ut på den vanlige turistvandringen dro til en av byene ved foten av fjellene den østlige delen av den kinesiske mur smyger seg langs. Bare så enkelt som å minne meg på at det går an å se den kinesiske mur fra et risjorde ute på landsbygda kan være en a-haopplevelse, lik de opplevelsene man selv får når man kommer til et sted og plutselig skjønner at her er det jo helt annerledes enn det jeg trodde. Slike opplevelser er det mange av i boken.

Det Thubron lykkes med, er å bekrefte noen av mine bilder av dette kontinentet innen et kontinent, men også å vise meg at Kina er så langt mye  mer enn det jeg klarer å innbille meg, uansett hvor belest og belærd jeg føler meg. Verdien av dette ligger i at jeg må passe meg for ikke å bli for forutinntatt, og samtidig sette pris på at noen kan reise i mitt sted – for når det kommer til stykket: Jeg kan umulig rekke å besøke alle de stedene jeg har lyst til å besøke før jeg må snøre av meg reiseskoa. Ja, jeg anbefaler faktisk Colin Thubrons bok, selv om den er litt utdatert, på tross av at han er så ordrik at det av og til er vanskelig å finne ut hvilken rekkefølge ordene skal stå, og uavhengig av at han ofte er like arrogant og sentripetal som en britisk reiseklubb.

Herved anbefalt.

Sidetall: 302
Forlag: Penguin
ISBN:0-14-010991-9
Utgivelsesår: 1987