Jeg har en del ting jeg gjerne ville skrive om. I kladdemappa mi her inne i WordPress ligger skremmende spennende titler som «Mannen eller maska: Om anonymitet i Bloggarrike», «Tomme tanker ved et årsskifte, del 2: Et bloggeliv», «De beste reisebøkene», «Hvem skal bestemme hva som er fotogent», «Zambia i kortversjon» og «Klassefest i bloggerlandsbyen» – alle sammen eksempler på et kuriøst fenomen: Jeg har en lang rekke artikler som jeg har begynt på, men som ikke kom seg gjennom nåløyet og ut på verdensveven.
Det som slår meg, er at det ofte er de beste ideene mine som ikke når fram, men som blir liggende og samle støv som en god idé i månedsvis for så å ende sitt liv i et kort og brutalt møte med delete-knappen.
Hvorfor når de ikke opp?
Jeg tror det kan samles i et ord:
Ambisjoner!
De beste ideene mine (ihvertfall de jeg selv mener er best) krever tid, de krever system og stayerevne. Refleksjonsevnen bør være på topp i skriveøyeblikket, det må flyte ut fra tastaturet. Og så har jeg merket meg en ting: Det er de lange, «gode» artiklene som gir minst tilbakemeldinger. Folk leser helst de korte parafrasene over et liv på nettet, ting folk kan kjenne seg igjen i – enten i form av faktisk hverdag som «hvor ofte skal man tweete» til «Spotify – the saviour of my life», eller i form av drømmer som «Sailing the Zambezi». De mest besøkte tekstene mine er:
1. Fotosider 644 treff
2. En døråpner til den amerikanske iTunes-butikken 456 treff
3. Koh Lanta – Chill-out Zone 379 treff
Alt sammen enkelt og banalt forbrukerstoff. Men de tekstene som jeg syns virkelig har noe for seg havner langt ned på lista, eller i kladdeskuffen altså. Hvorfor er det sånn? Hvilke tekster har du liggende i kladdeskuffa di?
Så får vi ser hvor denne teksetn havner? Den er i hvertfall ikke preget av de ambisjonene som ligger i alt det arkiverte og ubrukte…. God natt!