Ertzgaard på nett

Blogg

  • Nominamnam

    Jeg er også med, visst

    Jeg vet det!

    Enkelte er mot bloggekonkurranser og ser ikke poenget i det hele tatt. Ære være deg for det, Vibeke ;-). Andre syns dette er selve meningen med å blogge. Sukk og stønn for det. Men nå er altså Tordenbloggen i gang, og jeg er sikkert blogger nummer 8345 som skriver om denne konkurransen denne uka. La det være klart med en gang: Jeg tar ikke stilling til om bloggekonkurranser er teite eller ikke. Jeg bare konstaterer at de er der. Bare jeg treffstatistikken(e) min(e) ser bra ut, så er jeg fornøyd jeg.

    Tordenbloggen er en bloggekonkurranse som i følge seg selv er:

    Norges mest omfattende bloggkåring. Den er lagt opp som en cup, der deltagerene først er delt opp i grupper, der publikum stemmer på hvem de vil ha videre. Deretter er det cup hele veien til finalen, to blogger mot hverandre, en går videre, en ryker ut, helt til vi står igjen med en vinner.

    Den er basert på et nominasjonssystem, omtrent på samme måte som den norske valgkampen. Man nominerer altså ikke seg selv, men må meldes inn av andre bloggere. Det er jo en slags kvalitetsstempel, eller kanskje et stempel på hvor mange venner du har? Ikke veit jeg. Men i disse valgtider hadde det jo vært litt morro å kunne stilt seg opp på bloggebalkongen sin og ropt ut til bloggeverden:

    I hereby declare my candidacy for the Tordenbloggen.

    Jeg ser det for meg: De virtuelle blitslampene, spørsmålene fra bloggejournalistene, og deklarasjoner om verdier og visjoner. Tju hei!!! Men sånn er altså ikke Tordenbloggen. Hmmm, kanskje jeg skal starte min egen bloggekåring basert på den amerikanske modellen? Så kan vi starte to partier: Elitebloggerne (Republikanerne) og e-Lite-bloggerne (Demokratene), så kan folk melde seg inn i hvert sitt parti, som leder opp til en durabelig valgkamp og valgdag om ca. et år?

    Ja, ikke sant? Kjempeidé? Takk.

    Det hadde f.eks. vært fint for en fyr som Jan Ivar, som akkurat i skrivende øyeblikk syns det var litt trist at ikke han ble nominert i år. I min amerikanske bloggekonkurranse hadde han garantert vært med i nominasjonsprosessen hos det ene eller det andre partiet. Han skriver:

    Siden jeg ikke er nominert, og dermed ble ganske snurt, tuslet jeg bort fra denne siden uten å nominere. Dermed er det min feil at ikke Neglecta er nominert, noe hun absolutt burde være.

    Er det stort å være nominert? Jo, ja, hmm, joda. Jeg må jo innrømme at det er’ke noen ripe i wordpresslakken min å ikke bare bli nominert, men faktisk å ha bli trukket ut som direkte kvalifisert i 1. runde uten måtte gjennom de ekstremt stressende og humørkrevende kvalifiseringsrundene. Det må jo folk skjønne. Det var mer gøy da Rosenborg var direkte kvalifisert for Mesterligaen enn nå, når de må gjennom en hel tippeligasesong for å se om de kan få være med neste år – og det får de jo ikke.

    Det er hyggelig å bli regnet med i sosiale lag. Men i motsetning til Jan Ivar, så ville nok livet mitt gått videre uten tilstedeværelse i denne stormen. Det som virkelig betyr noe, er at det var Trivelige Plundre-Tor som nominerte meg. Plundre-Tor er en av mine gode bloggevenner. Han har en blogg slik en blogg skal være: Personlig, interessant, meningsfull og upretensiøs. I tillegg: Han har ikke markeringsbehov, han tråkker ikke folk på tærne, men er (stort sett) bare bli og grei. Han våger å stå for noe, men samtidig våger han å være menneske. Han er verken úberkul eller manisk selvopptatt.

    I tillegg til at han liker de samme tingene som jeg liker…

    Plundre-Tor er en god bloggevenn, og jeg tror faktisk jeg kunne vært kompis med ham i den virkelige verden også, selv om han er mye eldre enn meg og kommer fra Toten

    – Så Tor, denne pludringen er en hyllest til deg!

  • Obama in Africa

    Det som alle har fått med seg

    Det er ingen grunn til å legge skjul på det. Som alle andre lar jeg meg gripe av god retorikk, og god retorikk har det vært i overflod av det siste døgnet. Ikke bare leverer Barak Obama taler som betegnes som klassiske før han er ferdig med å si amen, men John McCain klarer med en tapertale fra en annen verden å få meg til å tro på at verden vil bli et bedre sted – allerede i morra. Men også Viggo Johansens Redaksjon EN med Lundestad, Støre og flere til benytter den lille timen de har til å kommentere det amerikanske valget til å bli revet med i den grad at de selv blir småretorikere med svulstige ord og klump i halsen. Så sterkt blir det at jeg til og med begynner å tro på at NRK vil bli et bedre sted.

    Det er gildt med amerikanske valg.

    Vi har fått troa tilbake. Bush er fullstendig glemt – det har han jo vært siden valgkampen startet for et år siden, Clinton en fotnote noen måneder tilbake i tiden, og vi er alle enige om at vi ser fram mot en ny tid.

    Obama bringer forsoning. Han er en brobygger, han snakker om enhet og fellesskap. Europeiske statsledere som i åtte år har følt seg overkjørt av brumlebassene fra Washintgon øyner et håp om dialog og fellestenkning. Afro-amerikanere som har opplevd både underrepresentasjon og rasisme siden konstitusjonen ble undertegnet i 1773 har endelig opplevd makt. Dette er gjennombruddet for det multikulturelle USA, Palins og Bush’ Amerika med de hvite middelklasseverdiene er på vei til å bli en del av fortiden. Framtiden er fargerik og grensesprengende.

    Selvsagt er det skjær i sjøen: Obama overtar en uhåndterlig finanskrise som selv ikke Alan Greenspan kan gi en god forklaring på (jf. Geir Lundestad i Redaksjon EN). Dette er det første og viktigste han må ta tak i når han begynner jobben den 20. januar. Han har et par kriger som trenger en helt ny innfallsvinkel, med vanskelige relasjoner til Irak, Iran, Afghanistan og Israel som ikke bare skjær, men svære titaniske isfjell for baugen. Et individualistisk orientert samfunn skal overtales om at det trengs en helsereform og en utdanningsreform, som er en langt større utfordring enn det vi er stand til å forstå her på Bjerget.

    Men selv med et USA i tilsynelatende fritt fall er det lett å sitte her og skrive at jeg tror på Obamas «Yes, we can». Det er noe ved ham som gir oss troa, og nøkkelen er den mandelanske vending: I stedet for å klage over det som har vært, så ser han framover og han ser på mulighetene.

    Det som virkelig er spennende

    Med alle de fine ordene på en viktig dag for oss som elsker Amerika, er det likevel et helt annet tema som jeg er mest spent på. Jeg sitter med TV-bildene fra Nairobi i Kenya i minnet. Dansende, jublende folkemengder i en eller annen utendørs forsamling. President Kibaki har erklært torsdag 6. november som nasjonal fridag i ren jubel over at Kenyas største sønn utenfor Kenya nå er valgt til sjef over verdens viktigste land.

    Jeg leser en del afrikanske bloggere, både hvite og svarte, hovedsaklig fra Sør-Afrika og Kenya, men også fra andre steder på kontinentet. Deres oppslag i dag handler også om valget i USA, om Obama og fremtidshåp.

    Khamerad Mhambi skriver et fantastisk innlegg om Obama, der han sammenligner ham med Mandela og viser ham hvilke signaler det amerikanske valget gir til Mhambis hjemland Sør-Afrika.

    Dette valget er ikke bare et gjennombrudd mot rasismen i USA. Det er også en anerkjennelse av alle svarte verden over, som alltid har bært med seg den bevisste og ubevisste fordømmelsen som tilsidesatte har opplevd gjennom århundrene. Samtidig ser noen på det som en advarsel til egne politiske ledere som i stedet for å ha vist veien framover har gått seg vill i lederskap, byrårakti og partipolitikk.

    Noe av det aller mest spennende med valget av Obama som president, er hvilken betydning det får for Vestens forhold til Afrika. Dette forholdet har jo vært iskaldt de siste 20 årene. Afrikanske ledere har sagt seg lei av vestlige pekefingre, Verdensbankens krav og vår tidige og utidige innblanding i økonomi, politikk og ressursbruk. De har opplved mangel på støtte og reell dialog, Vesten har blitt sett på som en plagsom stebror som har misbrukt sin posisjon og diskvalifisert seg som samtalepartner. I stedet har de vendt seg mot Kina – eller Kina har vendt seg mot de, med lån og bistand uten andre krav enn tilgang til de afrikanske markeder og til de enorme naturressursene som er nødvendige for å drive fram den industrielle veksten i Kina.

    Nå har Afrika med ett fått en av sine egne inn i verdens viktigste lederstol. Obama kjenner Afrika. Afrika kan bli oversett som det glemte kontinent når halve sjelen til USAs president ligger i en av de viktigste landene.

    Personlig tror jeg dette blir en av målestokkene på Obama. På samme måte som han sier «Yes we can» for USA, har jeg enorme forventninger til hvilken tiltro han viser for Afrika. Derfor er gledesscenene fra Nairobi og bloggpostene fra Johannesburg og Lagos så viktige å få med seg. Afrika kommer til å spille en viktigere og viktigere rolle de årene Obama får sitte ved roret. Og jeg tror at vi andre trenger å lytte til det budskapet Obama har å komme med om og til sin fars kontinent.

    Hva mener så du?

  • …du har berre 200/300 bøker igjen aa lesa i livet ditt.

    Jarle sitter på internett-kafé i Jericoacoara og diskuterer bøker med meg. De neste tre bøkene på lista hans er L av Erlend Loe, Markends Grøde av han Knut Hamsun, og The New Leaders of the World av en John Pilger. Han har nemlig tid til å lese, der han reiser rundt i Sør-Amerika et halvt år. Jeg skriver til ham at jeg nok hadde valgt sistnevnte, skulle jeg først lest en av de tre.

    Geir

    Høres jo interessant ut. Kanskje noe å lese i løpet av vinteren?

    15.34

    Jarle
    eg veit ikkje, du har berre 200/300 bQker igjen aa lesa i livet ditt.

    Jeg syns tanken er interessant, og jeg begynner å telle etter: Med 15 bøker i året (jeg pleide å være oppe i femti) og med 33 år igjen i følge Statistisk Sentralbyrå (Jeg lurer forresten på hva gjennomsnittlig levealder for folk ved navn Geir egentlig er) skulle jeg ha nøyaktig 495 bøker igjen på lista. Nå er det et ganske høyt tall egentlig, på tross av at jeg i min storhetstid som lesehest nådde 52 bøker på ett år, i tillegg til fagbøker. Tiden før kone og barn, m.a.o. Men la oss si ti bøker i året da, 33 år. Det blir som Jarle sier i overkant av 300 bøker.

    Jeg har jo teknt denne tanken før. Men når Jarle sier det, så blir det en småfrekk liten vekker og en påminnelse at selv for meg fins det en avslutning et sted der fremme. Tanken på at jeg bare har et bestemt antall bøker igjen å lese har en sobering effect, som de sier på engelsk. Det blir naturlig å spørre seg om det faktisk er på tide å bli mer bevisst på hvilke bøker jeg skal lese og hvilke jeg godt kan ta ut av bokkhylla.

    Jeg nevner det for min bror seniorrådgiveren. og han fnyser av tanken. Jeg bare leser det jeg har lyst til å lese, sier fyren. Men så har han ikke passert 45 enda heller, og vet ikke at alt har en utgang.

    Jeg bestemmer meg for å ta en titt i bokhylla. Der står det en 7-800 bøker, en god del tung faglitteratur og oppslagsverk, men ca. 400 er skjønnlitteratur og populærfaglige ting. Jeg er av den typen som bare må ha de bøkene jeg har lest. Å kvitte seg med de er helt uaktuelt. Men i rekken av bøker står også de bøkene jeg har tenkt å lese. Noen har stått der i 20 år og ventet på meg, noen har jeg skaffet inn de siste ukene.

    Jeg tenker:

    Hvilke bøker er verd å lese, for meg som «berre har 200/300 bQker igjen aa lesa i livet» mitt.

    Det er på tide å ta den unge frekkasen Jarle på alvor og foreta en vareopptelling. Er det noen av bøkene mine som står der og venter på meg som fortjener en annen leser enn meg? Hvilke bøker fortjener plassen sin i min dyrebare hylle?

    • Tore Renberg – Mannen som elsket Yngve
    • Marshall McLuhan – War and Peace in the Global Village
    • Brian Steidle – The Devil came on Horseback
    • Alexandra Fuller – Scribling the Cat/Don’t let’s go to the Dogs Tonight
    • Nicholas Drayson – A Guide to the Birds of East Africa
    • Noreena Herz – I.O.U
    • Philip Zimbardo – The Lucifer Effect
    • Isak Dinesen – Letters from Africa
    • William Boyd – Bamboo
    • André Brink – Looking on Darkness/Rumours of Rain/The Other Side of Silence
    • Hari Kunzru – The Impressionist
    • Bill Bryson – Mother Tongue
    • J.M. Coetzee – Boyhood
    • Gil Courtemanche – A Snday by the Pool in Kigali
    • Jonathan Safran Foer – Everything is Illuminated
    • Ken Follett – Jackdaws
    • Erneste Guevara – The Motorcycle Diaries
    • Mark Haddon – The curious incident of the dog in the night-time
    • Carl Hiaasen – Nature Girl
    • V. S. Naipaul – Between Father and Son
    • James A. Michener – Texas/Mexico/Alaska
    • Milan Kundera – The Book of Laughter and Forgettin
    • Harper Lee – To Kill a Mockingbird
    • Norman Mailer – Ancient Evenings
    • Michael Ondatjee – Amil’s Ghost
    • Jonathan Raban – Arabia
    • Gerald Seymour – The Heart of Danger
    • Vikram Seth – A Suitable Boy

    Dette er de bøkene jeg har i bokhylla og som venter på meg. De vil ta meg to år å lese. Men det er en serie med andre bøker jeg også skal lese. Jeg har ikke fått med meg alt av Theroux enda, heller ikke alle dokumentarbøkene til V. S. Naipaul eller det som står igjen på lista fra Graham Greene, Bruce Chatwin og William Boyd. Tørr jeg nevne at det fremdeles er seks bøker av Wilbur Smith jeg enda ikke har pløyd meg gjennom?

    Jeg har ikke nevnt en eneste klassiker enda. De norske bøkene er fraværende på lista – nesten. Skal jeg f.eks. ut og stjele hester? Eller bli med Erlend Loe på øytur eller villmarksvandring? Eller hva med Gunnar Kopperud, den norske forfatteren som fortjener mest oppmerksomhet uten å ha fått det. For ikke å glemme alle de bøkene jeg enda ikke vet noe om, men som vil komme til å kreve min tid og engasjement.

    Hvilke bøker bør jeg beholde, hva bør strykes? Eller skal jeg bare glemme hele greie og heller lese blogger? Svaret er jo opplagt, men likevel: Hva skal til for at ei bok fortjener å stå på ei endelig liste over lesbare bøker? Hvilke bøker hører ikke med på ei liste som denne? Hvilke bøker ville du hatt med?

    Min bror seniorrådgiveren og jeg leste bege Drageløperen for en stund siden. Seniorrådgiveren skriver følgende om boken:

    The Kite runner har stått noen måneder i min bokhylle. Etter at jeg var ferdig med siste side, lurte jeg fælt på hvorfor jeg ikke hadde tatt den fram tidligere.

    Selv mente jeg at

    Dette er en av de mest oppskrytte bøkene jeg har vært borte i. Språklig sett er den middelmådigm kompositorisk så åpenlyst preget av skrivekurs at det neste gjør vondt, og i forhold til Afghanistan fins det flere bøker som langt overgår det som beskrives her. For å si det sterkt: Dette er sentinmentalt vås på verste amerikansk vis.

    Jeg nevner bare dette som et eksempel. Joda, smaken er som baken. men skal jeg når det kommer til stykket høre på Jarle eller min bror Seniorrådgivere?

    For ordens skyld. Lista over det jeg har lest tidligere – alt sammen – siden jeg var tjue, finner du på min LibraryThing-side. Vel verd en titt hvis du lurer på mine lesevaner, eller ønsker oversikt over kvalitetslitteratur…

  • Seniorrådgiveren uttaler seg

    I følge seniorrådgiver Ståle Ertzgaard i Rogaland fylkesmanns utdanningsavdeling er det de flinkeste elevene som klager mest på karakterene. Og det mest overraskende er at de klager på de praktiske fagene.

    De som har, skal få. Og de som ikke har ressurser senker skuldrene og tusler videre inn i livet.

    Les et mer utfyllende intervju med min bror fotografen i Stavanger Aftenblad.

  • Minner om fotokonkurransen for oktober

    Vil bare minne mine glade lesere om at fristen for å delta i fotokonkurransen min går ut om fem dager, fredag 31. oktober ved midnatt. Om konkurransen, hvordan du slenger deg med og sånt finner du på WhiteZulu.

    Utfordringen som er gitt er tittelen «St. Anger», og tar utgangspunkt i sangen ved samme navn av Metallica. Det behøver ikke å bety at temaet må være direkte knyttet til sangen, men at begrepet sinne kanskje har en sentral del i billedfortolkningen.

    Jeg ser fram til mange gode bidrag og lover akseptabel premie.

  • De beste reisebøkene

    World Hum forteller i dag at Condé Nast Traveller har utfodrert tretti kjente forfattere til å kåre

    Wolrd Hums liste over de beste reisebøkene.

    http://www.worldhum.com/books/item/world_hums_top_30_travel_books_20060610/

    Ikke overraskende er det ingen norske bøker på listen, selv om noen gjerne hadde sett Thor Heyerdahls Kontiki-bok der.

  • CS4 eller Elements?

    cse.jpg

    Kanskje ikke den overskriften som vekker mest engasjement hos den vanlige leser, kanskje. Men for folk med normal interesse for digital fotografering og en spesiell interesse for etterbehandling, så er det nok av større interesse, tenker jeg.

    Arbeidsflyt

    I det store og det hele dekker programmer som Lightroom og Aperture mine daglige behov for såkalt digital arbeidsflyt. Fra jeg har tatt bildet og overfører det til datamaskinen til jeg er ferdig med bildet og gjort det klar for verden, er det disse to programmene jeg stort sett alltid benytter. Bildene importeres ved hjelp av Lightroom, katalogiseres, tagges og gis navn ved hjelp av batch-funksjoner i dette programmet. Når det er gjort, importerer jeg versjoner av de bildene jeg vil arbeide med til Aperture, legges inn i prosjekter, bearbeides og arkiveres der. Lightroom holder altså styr på billedbasen min, Aperture med prosjekter.

    Hvorfor jeg ikke benytter bare den ene av verktøyene? Lightroom fungerer veldig godt til filhåndtering, og arbeider direkte mot filstrukturen i min iMacs Finder. Programmet lager en egen database for å holde styr på dette, men den tar ikke store plassen. Og skulle jeg gjøre endringer utenfor programmet, oppdateres dette automatisk i Lightroom. Aperture håndterer på sin side dette ikke så bra, og lager dessuten en gedigen database for å holde styr på dette som tar mye harddiskplass i tillegg til den plassen bildene tar.

    Lightroom har på sin side et brukergrensesnitt som ikke er så bra som Aperture, og jeg opplever mulighetene til å bearbeide bildene som bedre og klarere i Aperture, og da spesielt ting som skarping av bilder, vignettering og fargehåndtering. Programmet arbeider også betydelig raskere enn Lightroom.

    Men det er altså situasjoner der behovet for å gå til et dedikert bearbeidingsprogram som Photoshop dukker opp. For min del skjer det veldig sjelden. Jeg foretrekker bilder slik de er, driver ikke med kunstfotografering, og ser sjelden behovet for å arbeide med fiffige ting som Layers, «lokal» bearbeiding av bildet, og detaljert fargestyring. Men enkelte ganger vil jeg altså ha noe mer.

    Problemstilling

    Og det er her jeg kommer inn på det som er den egentlige problemstillingen, og hvor jeg har lyst til å høre hva andre tenker:

    Uansett om Lightroom og Aperture dekker 99% av behovet, er det situasjoner der noe mer trengs. Derfor trenger både jeg og mine elever noe mer installert på maskinen. Spørsmålet er «hva» dette «mer» skal være for noe. Og jeg må gi elevene mine en anbefaling av hva de bør skaffe seg. Mitt råd til elevene er: Har du Windows, så kjøper du Lightroom, har du Mac, velger du Aperture, og hvis du har god råd også Lightroom. Men hvis du trenger mer, trenger du det skikkelige proff-verktøyet, eller holder det med programvaren for den glade amatør? Feinshmekerne, de som har en viss faglig stolthet og som hevder at du er ikke fotograf uten å bruke CS3/4, påstår at dette er den eneste løsningen. De som ikke er så kravstore, går for lillebroren. Mens storebroren koster minst 2000 kroner for en student, koster lillebroren 500 for samme.

    Hva da med funksjonene? Du kan bruke et helt liv på å bli kjent med storebroren. Lillebroren blir du fortrolig med på langt kortere tid. Mens førstemann har svært mange detaljerte og varierte måter å løse utfordringer på, komprimerer minstemann antall metoder og verktøy, og gir en større oversikt.

    Men jeg har ikke forutsetning for å si om storebroren inneholder ting jeg ikke klarer meg uten – og ihvertfall ikke som elevene ikke klarer seg uten. Vi skal gi en mest mulig realistisk opplevelse av hva som kreves av en god fotograf, men samtidig vil de aller fleste av dem ha nok med å bli fortrolig med de første trinnene innen fotokunsten.

    Utfordringen er: Hva går jeg glipp av i Elements som jeg får i CS3/4? Er prisforskjellen verd storebroren? Vil Elements gi en realistisk nok opplevelse av billedbehandling for kommende fotografer, eller blir det for enkelt? Skal man i stedet se på billige eller gratis alternativer som Gimp, Seashore (Mac-kloning av Gimp) eller Photoline, som alle alternativer til Photoshop?

    Hva tenker folk selv? Handler dette om å skyte spurv med kanoner, eller trenger man elefantrifle på elefantsafari? Synspynkter mottas med takk.

  • Drømmen om det gode liv

    Når jeg rusler i sentrum og ser en uteligger kikke i en søppelbøtte tenker jeg nesten alltid: Var det dette dine foreldre så for seg på fødeklinikken.

    Når jeg går gjennom slummen i en afrikansk by og ser fireåringene springe rundt alene, skitten, syk og sulten, slår samme tanke meg. Da din mor fødte deg, hadde hun drømmer for deg.

    Men sånn skulle det ikke gå. De hadde drømmer om det gode liv, men drømmen forsvant. 

    På en dag som denne dukker det ofte tall og statistikker opp. Men tall eier ikke sjel, og mangler personlighet. Det er ikke sifre som slår hardest, men møter med enkeltmennesker. Det som slår hardest er når du skjønner at fattigdom er å bli fratatt drømmen om muligheten til et bedre liv.

  • Blog Action Day: Hvem skriver om fattigdom?

    Som nevnt, i dag er det Blog Action Day. For å vise at dette er noe som engasjerer, lager jeg her ei liste over blogginnlegg om temaet som jeg kommer over i løpet av dagen. Kilder er Bloggrevyen, RSS-feeds og tilfeldige blogger jeg kommer over. Skriver du om temaet i dag, men ikke står på lista mi? Legg igjen en kommentar, og jeg skal få deg med!

    Sist oppdatert 16. oktober kl. 18:15

    Vindstille: Mikrofinans mot fattigdom
    Junkfood Junkie: Fattigdom i Norge – fremdeles tabu 
    Laila: Fattigdom i Norge
    Jan Ivar Vik: Life is no game
    Tanketom: Alle monner gjer ein stor å
    Revolusjonært roteloft: Blog Action Day! La oss snakke om fattigdom
    Tor Amundsen: Finanskrisedikt
    Avil: A4-livskompetanse (via Vibeke)
    Hildring: Blog Action Day: Stand up! 
    Graylady: Fattigdom 
    Tors blogg: Fattigdom
    Randi: Rik eller fattig…
    Idas tanketank: Fattigdom
    Cato Halleraker: Blog Action Day 08
    Problematisk: Blog Action Day ‘08: Fattigdom
    GCI Communiques: blog action day 2008 – join us today
    Ting jeg tenker på: Vil ikke være fattig
    Lothiane: Fattigdom i Bloggeland
    Giktbloggen: Kreftmedisinen innabords. Og litt om fattigdom.
    Psykisk: Diagnose: Fattigdom
    White Zulu: Poverty (Mitt eget bidrag)
    Majann: Blog Action Day – Fattigdom..på mange plan?
    Ting jeg tenker på: Vil ikke være fattig
    Whales are hotels: Blog action day ’08
    Aleksander: Trade, not aid
    Sann i Oslo: Blog Action Day
    Thoughts of a Viking: Blog Action Day ’08
    Tankespeil: Blog Action Day ’08
    Distand Daily: O fim da pobreza está nas suas mãos blog action day (portugisisk tekst)
    Kamilla K: BLOG ACTION DAY 2008
    Rescue Me: Flere artikler…?
    Good Indeed: Blog Action Day
    Rabbagast: Blog Action Day: Tre som behøver hjelp
    I fell from the Moon: Technology against Poverty
    My Opera: Blog Action Day today
    Syltegeek: Blog Action Day – Skaff deg et liv
    Indregaard: Fattigdom

    I tillegg er det flere som har registrert seg, men uten å ha skrevet noe.

    Du kan jo forsåvidt svare på denne undersøkelsen:

     

     

    This post is part of Blog Action Day 08 – Poverty