Let me take the opportunity to wish all (both) my readers a happy new year, with lots of good photography. What better way to start the year with at least one sharp image from showing the celebrations in the town of Stavanger, the town where I’ve been living temporarily since 1983.
Ikke akkurat grensesprengende innhold i årets første innlegg, men jeg det er vel grensesprengende nok å forlate 2009 til fordel for 2010? Men uansett: Til alle sammen som har et hjerte som banker, hilser jeg med det første skarpe bildet som ble tatt i det nye året:
This is the second take from my short session with my daughter when the snow hit us. This has a different feel, and monotone seemed to suit the capture well.
This really is a student’s idea, but I had to help out doing the camera work. It’s about being left out because you don’t fit in, unfortunately an experience too many people have had with a Churc that states inclusiveness as a trademark of it’s excistence. I don’t blame the Church, but there are too many people representing their own image of the Church, and not the Church in it’s essence.
We were suddenly hit by snow, and my daughter dragged me out at ten in the evening to shoot som pictures for her Facebook. It’s not the easiest of settings, darkness, snow and handheld photoshooting without a flash, but I thought this playing with the camera gave a somewhat artsy feel and works in some way. I know it won’t sell me as a photographer, but hey! What about a little fun in the unexpected cold?
Tor Amundsen gav meg ideen, og når Tor Amundsen gir deg en ide, så følger du’n opp. Han har gjort bloggen sin grønn i forkant av klimakonferansen i København, bare for å markere hva han mener. Jeg markerer akkurat det samme som Tor mener i denne sammenheng. Dermed er bloggen min mindre lesbar, men desto mer markerbar enn for noen minutter siden. Jeg oppfordrer alle å følge i Tors fotspor i akkurat denne saken. Jorda er for viktig at vi kan leke med den.
Noen ganger kan du rive deg i håret og steike av frustrasjon (kristne menn banner som kjent ikke, så det får bli med steikingen).
Et kvarter før flyet letter oppdager jeg at jeg har husket alle bagene, men mangler den viktigste innmaten. Jeg skal på en etterlengtet fotosafari til min barndoms drømmepark, Amboseli ved foten av Kilimanjaro, men tydeligvis uten det livsnødvendige favorittobjektivet, et Zuiko 50-200 f2.8-3.5 i bagasjen.
Men jeg tenker raskt som jeg pleier å gjøre, kommer på at vi skal overnatte i London på veien, og verdensmetropolen er jo et eldorado for folk som tenker raskt og finner kjappe løsninger. Tolv timer senere steiker jeg videre, og ergrer meg over at verken Olympus-spesialister eller de store fotokjedene i og nær Oxford Street lagerfører kvalitetsobjektiver fra andre leverandører enn Canon og Nikon. Den kjappe løsningen går i vasken. Hva den gikk ut på? Kjøpe nytt og selge det til en liten fortjeneste når jeg kom tilbake til Norge.
Heldgivis har jeg med de andre objektivene, bl.a. et Sigma 105mm f.2.8 makro-objektiv. Ikke akkurat drømmeglasset når man skal fotografere dyr på avstand, men sammenlignet med forrige gang jeg besøkte Amboseli for 33 år siden har jeg fått 10mm brennvidde ekstra. Da brukte jeg et Yashica T-L Elextro med 200mm skrupå-objektiv. Så jeg kan jo ikke klage. Eneste ulempen er at autofokus på Sigmaen er som å på ski med klister-Svix i 15 minusgraders føre. Det funker dårlig.
Men jeg det går fint. Uten min fabelaktige telezoom blir jeg tvunget til å ta andre typer bilder, tenke gjennom komposisjonen på en annen måte og bare glemme nærbildene av løver ridende på sebrarygger og andre fantastiske motiver man kan drømme om på safari i Kenya. Motivene blir altså deretter. Jeg får dyr i landskap, jeg får landskap uten dyr, jeg får fjell i alle slags vinkler – det er umulig å ikke få fjell i alle vinkler i Amboseli. Fjellet står 5000 meter opp av bakken fra der vi cruiser over saltsteppene, og uansett hvor langt unna du er, så er bare fjellet der.
Jeg er egentlig ganske godt fornøyd. Selv om drømmebildene forsvant i en kjapp forglemmelse den kvelden jeg pakket kamerabagen, ble det andre drømmebilder. Trodde jeg. Helt til jeg kom hjem, og fikk studert bildene. Til jeg fikk sett nærmere på de og syntes det var mye støv i bildene. Støv som ikke bare kunne forveksles med billedstøy grunnet høy ISO. Det var for høy ISO. I et helt døgn i Amboseli, nasjonalparken fra min barndoms drømmeverden, har jeg tatt bilder på ISO 1600, meget oppmerksom på at det siste jeg sa til elevene før vi kjørte ut den første morgenen på safari at den eneste løsningen i sterkt lys var å stille ISOen på 100.
Det ville seg altså ikke. Feil objektiv. Feil ISO. Men det er vel dette som er velsignelsen ved å ha fotogener i den digitale fototidsalder. Man svitsjer fokus, endrer innstillinger, shopper litt i Photoshop, og så lander man likevel med begge beina på jorda.
Ideen min var å ta bilder av dyr på nært hold, vente på de gode øyeblikkene, og prøve å fange sjelen disse dyrene bestemt må ha. Men jeg landet på noe helt annet. Svarthvite bilder med alt for høy ISO omtolket og foredlet i svarthvitt for å underbygge opplevelsen av det som Amboseli virkelig hadde å by på denne gangen. En tørke verre enn det Øst-Afrika hadde opplevd på tiår. Døde dyr, fravær av grønt i et gulbrunt uttørket landskap, en Edens have i ferd med å bli forvandet til semi-ørken. Her er bildene.
[smugmug url=»http://ertzgaards.smugmug.com/hack/feed.mg?Type=gallery&Data=10404884_7BmVF&format=rss200″ imagecount=»10″ start=»1″ num=»10″ thumbsize=»Th» link=»lightbox» captions=»true» sort=»true» window=»false» smugmug=»false» size=»X2″]
The last image in a series of four on the drought in Amboseli.
The third image in a series of four on the drought in Amboseli.