I Den hvite dampbåten møter vi en liten foreldreløs gutt som lever sammen med sin bestefar og stebestemor inne i de dype skogene i Kirgisistan i Sentral-Asia. Hans liv kretser om Ulven, Hvilende Kamel, Salen og Stridsvogna oppdiktede venner som egentlig er store kampesteiner. På plassen bor også guttens tante og onkel. Onkelen er forfyllet skogvokter som mishandler kona, svigerfaren og til dels også gutten for å vise at han er «et skikkelig mannfolk» og for å få ut frustrasjonen over at han selv er barnløs.
Foruten kampesteinene er bestefaren guttens eneste støtte i det tøffe livet dypt inne i de enorme skogene. Pjokkens fantasiliv er utrolig rikt, og handler i stor grad om hva han skal gjøre for at livet skal bli bedre, enten dette er å skape seg om til en fisk og svømme ut til den hvite dampbåten som en sjelden gang krysser fjorden for å treffe sin kjødelige far, eller hans eget heltemot for å redde sitt folkeslags mytologiske beskytter, «Hjortemor». Hans omsorg for og kjærlighet for og tillit til de som viser han en antydning av vennlighet er rørende stor.

Den hvite dampbåten er en lavmælt fortelling som bare sjelden fikk meg til å trekke på smilebåndet. Langt oftere var det melankoli som fulgte etter å ha lest noen kapitler, for historien er i all hovedsak mollstemt.

Men godt skrevet er denne lille boka. Språkføringen er uvant og mangler til dels flyt. Men likevel flyter historien framover med sine små krumspring og sidesprang. Guttens navn får vi aldri vite, men hans innerste tanker er åpne. Alt blir sett utenfra av en forteller – som også ser alt innefra hver enkelt person.

Jeg ble således ikke helt klok på boka, men likte den veldig godt. Den anbefales ikke hvis du ønsker deg en god latter, men hvis ettertanke er noe du ikke har noe imot…

Sidetall: 167
Forlag: Tiden Norsk Forlag
ISBN: 82-10-03652-1
Utgivelsesår: 1993