23. jan 2011
Carlos Ruiz Zafón: The Prince of Mist
Året er 1943. Krigen herjer Europa. Maximillian (Max til vanlig) Carvers far, urmaker og altmuligmann, bestemmer seg for å flytte familien på fem fra krigen og storbyen til et fredelig landsens trehus utenfor en liten bygd ved havet. Men så snart familien stiger av toget begynner det å skje mystiske ting rundt dem.
Yngstesøster Irina overtaler foreldrene til å la henne ta med seg en herreløs katt til familiens nye hjem, en katt bare hun ser sjarmen med. Familiens andre medlemmer syns den er skummel. Max oppdager en overgrodd hage med noen uhyggelige statuer, og en av dem synes å følge han med øynene. Og så kommer han over den skrekkinngydende historien om The Prince of Mist.
The Prince of Mist er Zafóns aller første publiserte bok, og var begynnelsen på en hel serie av tilsvarende «ungdomsbøker» – som endte opp med «voksenromanen» The Shadow of the WInd (Vindens skygge).
Er det flere enn meg som med glede minnes de herlige stundene med spenningslesing som barn og tenåring? Under et pledd med Fem-serien til Enid Blyton, de mange serieproduserte Hardyguttbøkene som ble skrevet under psevdonymet «Franklin W. Dixon og andre mer eller mindre skumle fortellinger som det var umulig å legge fra seg og som bedrevitende voksne mente var for dårlig litteratur for ungdommen? Zafóns The Prince of Mist tok meg ti tilbake til denne opplevelsen av skrekkblandet fryd som jeg sant å si knapt har opplevd siden den gang da.
Det kan sikkert argumenteres for at dette ikke er det de lærde kaller «god litteratur», men hva gjør nå det? Det er sjelden kost at jeg leser noe som jeg dels nesten ikke tør å snu om til neste side av og dels ikke klarer å la være. Jeg trives med Zafóns stil, og språket har noe av den samme magi og ordlek som jeg til fulle nøt i The Shadow of the Wind, men i en mer ungdomstilpasset form.
Jeg storkoste meg med turen tilbake til barndommens leseopplevelse, og kan ikke annet enn å håpe at også andre kan få hjelp av Zafón til å finne tilbake dit.
Sidetall: 202
Forlag: Phoenix
ISBN: 978-0-7538-2764-2
Utgivelsesår: 2010
| Forrige artikkel: Isaac Asimov: Pebble In the Sky |
Neste innlegg: Uke 4: Sitatet – The Titian Committee |
8 kommentarer på “Carlos Ruiz Zafón: The Prince of Mist”
Eg høyrer for tia «Vindens skygge», men kan godt tenke meg å lese fleire Zafon-bøker 🙂
Er helt enig med deg, Elida. Vindens skygge er den type bok som gir mersmak. Engelens spill, oppfølgeren, er også god, men ikke like fengslende. Denne lille ungdomsboka, derimot, har mye av den samme fascinasjonen som Zafóns mest kjente 🙂
Noen ganger overbeviser du meg om at det er noen bøker jeg bare må få lest. Denne gangen klarte du det. Boken er ført opp på lista over «må leses!
Goody. Og denne tar deg bare noen få timer å pløye gjennom. Herlig liten bok, deilig gjensyn med et mer «ukomplisert» forhold til litteratur 🙂
Jeg likte «Vindens Skygge» mens jeg leste den, men ikke nok til at den gjorde særlig inntrykk i ettertid. Fort lest, fort glemt. «The Prince of Mist», derimot, gjorde sterkt inntrykk. Jeg har nettopp lest den ferdig, men føler meg sikker i min sak når jeg skriver at den ikke vil bli fort glemt, og den vil nok også bli gjenlest med jevne mellomrom. Jeg storkoste meg mens jeg leste den, og opplevde akkurat den «skrekkblandede fryden» som du kalte det. Jeg sier meg enig i alt du skrev om den. Dette var en perle, uansett hvilke litterære kvaliteter den måtte mangle =)
Da er vi enige om tåkeprinsen, Labben! 🙂 Jeg likte nok Vindens skygge bedre enn deg, men at en reagerer ulikt på bøker er jo nesten en selvfølge. The Prince of Mist er likevel kanskje den jeg har likt best av Zaf´n til nå. Herlig skummelt og lettlest. Håper de gir ut resten av ungdomsbøkene hans.
Jeg har lest alt av Zafon, og selv om The Prince of Mist var bra, syns jeg Engeles spill er den desidert beste boka han har skrevet.
Hei Henrik, og velkommen hit!
Jeg har vel også lest det som har gitt ut av Zafons bøker på engelsk til nå, og likte nok aller best Vindens kygge. Engelens spill er den som traff meg minst. En god bok, men, etter min smak, ikke på høyde med den første. The Prince of Mist er en litt annen type bok, så jeg har ikke egentlig så lett for å sammenligne dem, men jeg var satte nok rent umiddelbart mere pris på den enn Engelens spill. Men er det ikke derfor vi bokblogger da? For å bryne opplevelsene og inntrykkene våre mot hverandre? Hva er grunnen til at du likte Engelsn spill bedre enn de to andre? SKulle gjerne hørt mer om det. Kanskje jeg har gått glipp av noe da jeg leste den.