I dag har jeg skrevet/laget/produsert julebrev.
Dette har blitt en tradisjon i hjemmet som sa det så… En jul der vi ikke har sendt av gårde noen dusin med brev til venner og kjente, venners venner og kjentes bekjente, er liksom ikke en skikkelig jul. Men brevets format har forandret seg med årene. Den første tiden, det var vel på begynnelsen av nittitallet, var det snakk om julekort, håndskrevet over tre A5-sider med et eller annet bilde av en nisse eller julenek eller et Jesusbarn som forsidepryd.
Så kom WriteNow og Word og min Macintosh LC inn i bildet, og tilsvarende treskeverk på ulike plattformer inn i de andres hjem, det tok slutt på blekk eller og skrivemaskinsfargebånd, men ikke på ordene. For nå gikk vi inn i en periode med lange, tettskrevne, A4-sider skrevet ut på begge sider med droddler i hjørnene, minst fire ark med detaljerte beskrivelser av livet og Ertzgaardiana i all sin bredde.
Det to et par år, og så fant man ut at det var ganske slitsomt å lese de andre julebrevene – det tok ikke bare en kaffepause å pløye gjennom side på side med selvskryt og detaljerte beskrivelser av ting som på ingen måte var av interesse for meg som leser, og heller ikke for avsenderen som skribent. Og med en snev av selvinnsikt skjønte man hvilken effekt ens egne skriverier hadde i andres hjem, og man ikke bare begynte å korte seg i fatthet, men man begynte å tenke ut andre og mer spennende måter å avlevere disse årlige rapportene.
Inn med humoren, de korte formuleringene, de digitale bildene og en kort, kjapp og postmodernt selvironisk måte å skrive julebrev på der selvskryt og selvironi går hånd i hånd i korte, fragmentariske biter fra et år og på en måte at man klarer å pløye gjennom produktet raskere enn det tar å si «kaffepause».
Så det er alltså det jeg har gjort i dag. Laget julebrev. Det ser omtrent sånn ut med fine farger og friskt brosjyreformat:
Men etter noen timer redaksjonelt og grafisk arbeid var det på tide med neste tanke: Hvem skal jeg sende det til? Jeg er jo selv en glad mottaker av julebrev både fra kjente og fra de jeg burde kjent bedre, men som jeg ikke tar meg tid til å holde kontakten med i løpet av året. Sånt som forlovere, studiekamerater, barndomsvenner, gamle naboer o.l. Det var mens jeg tenkte på dette at jeg gjorde en liten mental reise tilbake i tid og gjorde en kobling mellom julebrevet, bloggen min og min tidligere historie som skribent.
Tre av de som ska få min parafrase over et år var sammen med meg i litteraturklubben Pahtos. Dette var en ambisiøs klubb, der vi alle sammen skulle lese hver vår bok og presentere den for de andre i klubben én gang i måneden. De andre valgte å presentere treige, trauste russiske klassiekere, jeg holdt meg til samtidslitteraturen. De leste bøker i norsk oversettelse, jeg holdt meg til mine samveldesvangre bøker av samtidsforfattere som Timothy Mo, V. S. Naipaul og André Brink.
I tillegg skulle vi skrive minst en skjønnlittertær tekst hver til de samme møtene. Det var dikt, noveller, begynnelser på romaner, romanskisser, avslutninger på romaner, noveletter, novellaer, dialoger og jeg vet ikke hva. Jeg har fremdeles alt det jeg skrevet godt gjemt i en ringperm utilgjengelig for alle inkludert min kommende biograf. Når jeg tenker tilbake på den tiden og de produktene vi leverte, skjønner jeg at et mer riktig navn på klubben vår hadde vært «Los Pathetikos». Å lese igjen tekster som «Stasjonen» og «Stormen» er like smertefullt som å utføre en rotfylling uten bedøvelse. Ja, ja, dette var tider det.
Og nå skal altså mine tre skrivebrødre mottat årets julebrev fra meg, i en form og i en sjanger som hadde blitt angrepet med øks av de høyverdige litterater i Litteraturklubben «Pathos». I julebrevet mitt forteller jeg at jeg har vært ganske aktiv med blogging det siste året, og oppfordrer mine julebrevlesere om å ta seg en tur innom Så var det sagt…
Det var da jeg begynte å lure (og det er nå jeg snart kommer til poenget) på om de i det hele tatt leser bloggen min. Vet de om meg? Hvorfor legger de da aldri igjen kommentarer? Er det så pinlig, det jeg skriver? Og: Tekstlig interesserte som disse herrer er; nå må de vel ta turen hit, nå når jeg har gått ut med den i all julebrevoffentlighet.
Vi hadde én ting til felles i Pathos. Vi drømte alle om å bli forfattere. Vi lo litt beskjedent av oss selv, likevel var vi velvillig innstilt overfor de produktene vi overhøvlet hverandre med en gang i måneden. Drømmen om å bli publisert stod sterkt. Naturlig nok, siden det ikke fantes ting som internett til å dra oss vekk fra drømmene våre. For, ja, hvor ble det av forfatterspirene?
En av de fine tingene med å blogge – eller faktisk den éne, fine tingen som blogging gir meg, er muligheten til å få utløp for min skrivetrang. Men drømmen fra en forfatterspire har forsvunnet som dugg for solen. Og her er endelig poenget: Hvorfor visnet forfatterspiren? Eller lever spiren i denne bloggen? Det blir nok ingen bok gitt ut på et velrennomert britisk forlag, med fast perm og omslagsark. Er det for seint for sånne drømmer? Hva er egentlig poenget med sånne drømmer?
Vi sa til hverandre at «Joda, du kommer helt sikkert til å få publisert». Jeg vet ikke om vi trodde på det, men de sa det også til meg. Og folk har sagt det til meg siden. «Du kommer hvertfall til å gi ut bok». He he, har jeg tenkt, og tatt det som et kompliment. Men trodd på dem har jeg vel ikke gjort på mange år. Men langt inni her et sted kjenner jeg det bor en liten forfatter som våkner litt til liv når gamle drømmer trekkes fram i lyset. Så kanskje en dag…?
Nå, Espen, Håkon og Knut Jarle? Har dere forlatt drømmen, eller er dere klare til en ny runde med pathos og patetikk?
