Kategori: Hjem

  • En skribent fra Kenya

    Fred er en sosialarbeider og en god venn i Nairobi. Som leder av klubbarbeidet i Maisha Mema opplever han den harde hverdagen i Soweto-slummen på kroppen. Men i disse dager er det ikke snakk om hverdager i Nairobi. Valget har forstyrret balansen, et av hjulene på vogna har falt av. Fred sender meg av og til artikler som jeg har frihet til å gjøre hva jeg vil med. De handler om livet i slummen, om forholdene i Kenya, og om veivalg. De fortjener å bli lest, derfor kommer jeg til å legge de ut både på min egen blogg og på bloggen til Global Village, linja jeg har ansvar for på Solborg. Vi snakker ofte om å la Afrika slippe til med sin egen stemme, uten fortolkninger fra oss i vest. Samtidig er Afrika en konstruksjon, noe som akademikere og lærde i Vesten har definert om én størrelse. Men på samme måte som Norge og Europa ikke er én og samme ting, eller Stavangerog Norge for den saks skyld, så er ikke Kenya og Afrika det samme, heller ikke Nairobi og Kenya. Fred har en stemme, den er hans egen , og den fortjenes å bli lyttet til.

    Fred Oguttu er miljøarbeider i Maisha Mema-stiftelsen i Soweto Township i Nairobi. Han er utdannet arkitekt fra universitet i Nairobi.
    Fred har besøkt Solborg Folkehøgskole i Stavanger flere ganger, og vil komme med jevnlige innspill i «Så var det sagt…»

     

     

    When the smoke finally clears

    As we go through our daily routines, we as a country are writing the pages of history with a title of which the rest of the world will have to apportion. The very ink that dries on the paper is of a wierd mixture of our blood, sweat, tears, and punctuated with sighs.

    Of late there had been an awareness campaign going with a slogan that echoed the words,’I am proud to be a Kenyan!’ The question ringing around our motherland is, ‘are we?’

    As a true story of sorts,the drama continues! The suspense that goes with it has made the otherwise before ignorant non-committal average citizen glued to their screens or radios, desperately itching for the sounding of a truce or a cease-fire. The horrors we have been exposed to in our living rooms, of man-eat-man, where the power of the machete or a sling thrown rock rules.The tragic comedy where a young man sets the country «a laugh» as he makes monkey faces only to be shot dead seconds later. The despair when after the ashes are sorted out, an old lady in a wheelchair disappears in a burnt down church shelter! A one role model who inspired many by beating the odds to prove that her disability was nowhere near inability…

    I voted as a neutral, going against the grain, the obvious stereotypical expectation and chose to watch how matters would unfold. But close to a month later I have clearly been forced to take sides! It beats me why one has to be forcefully evicted from areas they always knew to be home, it hurts why all of a sudden couples engagements were thrown out of the window, all in the name of ethnicity, it’s embarassing to see shops razed down, looted, vandalized in a so called excuse for venting out pent up anger and frustrations…I take sides for the hurting,innocently displaced mourning and grieving Kenyans whose lives will never be the same again.

    How would we explain all this to that family of barefoot children holding on to their only left belongings that what they left behind of their home is not a huge berbaque, where only weeks before they had celebrated Christmaswith a bonfire with grills and roasts everywhere? Will that woman who was sexually molested in the melee ever love again? When the child who was given birth to in the bush and not allowed to cry for fear of exposing their hide-away,grow up to speak out?You tell me.

    Are there lessons to be learned? What do you see? If we here do not live to see the next light of day, what will you say of us? What will you pass on to your children and generations after you?

    Of the countless lessons learnt, one going round as a result of the youth who gawked at a cop was, «never nyeff nyeff (make monkey faces or dare) at a cop, and that,especially so, if you are on the wrong end of the gun»

    Truth too can never be hidden. its sole destiny is always to be released and set free, otherwise it erupts into a very costly and an unexplainably expensive aftermath…why is it so difficult for the truth to be told?

    The rest they say is history. What we do with the truth is as important as what we are doing without being accorded the same truth!

    A lot has been uncovered that was previously latent. Stuff that was left unattended to: lack of equity in social stratification,tribal animosity and the disturbing land ownership issues.

    As we write or be part of history, read the story we leave behind…but in your reading be sure to note these few incidences that in spite of what we are going through, make me proud to be a Kenyan: – in one of our hotspot slums members of an opposing ethnic community saved a man from drowning in a fast flowing river. This man was from their rival community. after the ordeal, the saved man’s first statements were, «kenya is okay, let us live as one, there is no need to fight one another…» – in the rift valley, a friend kept his friend hidden until it became precariously dangerous for both. He chose to endanger his life for a friend, but when word started leaking out, he called the police who whisked the friend to safety. – and who said mass action demonstrations are a call for violence, thuggery and destruction? With no police in sight, members of another community took to the streets waving twigs, held a rally peacefully and went back home afterwards once their concerns had been aired! Talk about being civil.

    As I sign off, its good to value freedom, normalsy and love.

  • Min bror fotografen er nå min bror litteraten

    20071230Christmass TreeMin bror fotografen har startet en ny blogg, denne gangen om bøker. Under banneret Skrift publiserer han artikler, anmeldelser og kommentarer til litteratur på et bredt plan. Skrift er også åpen for at andre melder seg på som skribenter. En av de som allerede har meldt sin ankomst er undertegnede.

    Dette er den tredje bloggen min bror fotografen publiserer. Fra før av har han reisebloggen Safari og bloggen Daxiania , som handler om dachshunder generelt, og de tre dachsene hans spesielt.

    Særlig Daxiania har fått en del oppmerksomhet, noe jeg tror og håper Skrift også kommer til å gjøre. Jeg anbefaler at dere tar en titt.

    I forbifarten glemte jeg å nevne at min bror fotografen også tar en del bilder. Ikke blogg akkurat, men ta en titt på Fra Verdal ti Verdas ender .

  • Alltid morro med oppmerksomhet…

    Nå når klokka tikker mot midnatt, og det begynner å ta slutt på SMS-meldinger og Facebookwallposts, kan jeg jo innrømme det for alle at jeg faktisk har bursdag i dag, 25. januar.
    Fin ting, Facebook, hvis du ønsker oppmerksomhet, men jeg hadde ikke ventet at estiske bloggere bosatt i Finland skulle vie den «store» dagen min oppmerksomhet. Men Larko har ikke bare husket bursdagen min som han ikke hadde forutsetninger for å vite noe om, han har laget en det vi muligens kan kalle en hyldest til meg. Den må jeg dele med dere.

    Jeg hotlinker:

    At Larko har tid til sånt sier noe om Larko. Hva det sier må nesten Larko svare på selv.
    Skål!

  • Fattigdommen på vei ned og opp

    pop_fea_dimofpov_fig4.jpg

    I morra skal jeg undervise om fattigdomsåsaker. I det jeg skriver dette. vet jeg enda ikke helt hva det skal bli. For hvordan skal man kunne snakke om et så stort tema på 45 minutter. og hvordan gjøre det på en meningsfull måte kl. halv ti en mandag morran?

    Det som likevel slår meg, er at det er færre fattige i verden i dag enn for 25 år siden. I 1981 var det 1,5 milliarder ekstremt fattige, dvs. mennesker som lever på under 1$ dagen, eller sagt på en annen måte: Ikke er i stand til å sørge for det nødvendigste til daglig oppholdelse. I 2001 var det 1.1 millarder fattige.

    I 1981 var vi fire milliarder mennesker. i dag er vi over 6 milliarder. Både i antall og i proseter er opplever vi altså en drastisk reduksjon av ekstrem fattigdom.

    I Afrika har antall fattige økt fra 150 millioner til 300 millioner. Folketallet i Afrika sør for Sahara har i samme periode vært omtrent på status quo.

    Kartet du ser viser utbredelsen av ekstrem fattigdom. De brune flekkene på kartet er de områdene mest størst utbredelse av fattige. De grå områdene har ikke statistikk. men deler av Afrika hører definitivt med i den brune verden.

    En slags konklusjon er at det går rette veien. Antall fattige reduseres, den ekstreme fattigdommen er konsentrert om relativt få områder. Målet om å nå et av Tusenårsmålene burde være innen rekkevidde – om ikke i 2015, så i hvert fall ikke så veldig senere: En halvering av den ekstreme fattigdommen i verden.

    Det ser ikke så mørkt ut som vi blir fortalt, men det er mørkt nok for de som henger etter.

  • Må Jack Bauer noen gang?

    Min sønn Poden stilte et oppmerksomt spørsmål ved middagen i dag:

    Hvordan klarer Jack Bauer å holde seg i 24 timer?

    Bakgrunnen er den at min sønn og jeg hver torsdag kveld samler oss to foran Sørlandschipsen og Colaen for å trøske oss gjennom alle episodene av 24, fra første til syvende sesong. Det begynte med at min bror fotografen gav meg sesong 2 til jul for to år siden. Den har støvet ned i DVD-hylla. Men så begynte min sønn Poden og jeg å se sesong 7, men det var så lenge å vente en hel uke mellom hver episode at vi måtte finne fram julegaven fra støvet, og dermed var det gjort.

    Så Jack Bauer har blitt en viktig del av livet til min sønn Poden og meg, og vi føler at vi kjenner ganske godt. Ikke bare det at han har saved millions and millions of lives, men han har aldri måttet.

    Jeg prøvde å forklare min sønn at han gjorde det mens vi så hva som skjedde med David Palmer, men da svarte min sønn Poden:

    Ja, men det er jo bare to minutter.

    Og nå lurer også jeg på om Jack Bauer noen gang må, eller om han faktisk klarer seg i 24 timer, eller om han faktisk må. Hvordan løser han dette dilemmaet?

    Så nå lurer jeg på om noen har noe svar…

  • Populært innlegg, gitt!;-)

    Det tok meg 11 timer å for første gang å være øverst på lista over mest populære innlegg på Bloggrevyens populærliste. Jeg delte pr. skrivende øyeblikk plassen med Esquil, men hans innlegg har stått oppført i 18 timer. (Nå leder han forresten, siden jeg trykket på linken hans. Hekkan!)

    Hva tittelen på innlegget var? Hva skal til for å få kommentarer på bloggen?

    Trallala!

  • Hva skal til for å få kommentarer på bloggen?

    En stund har jeg lurt på hvordan man skal få folk til å besøke bloggen min. Svaret på dette spørsmålet viser seg å være ganske så enkelt.

    Skriv et innlegg med ordet «blogg» i tittelen, ping til Bloggrevyen, Sonitus og Technorati og visp, så spretter besøkstallene i været.

    Som eksempel: I sekstiden i kveld hadde jeg 19 treff på siden. Så skrev jeg et innlegg med tittelen «Gro burde blogge«. Jeg gikk på kino og så Arn – Tempelridderen (som var langt bedre enn både fryktet og forventet), og kom hjem akkurat nå. Og der, serru, hadde jeg fått 59 besøkende her.

    Nå lurer jeg altså ikke mer på hvordan man skal få folk til å lese bloggen. Nå er spørsmålet:

    Hvordan få folk til å legge igjen kommentarer?

    Jeg er ikke typem misunnelig, men kikker jeg innom Radiohode, Rølerbloggen, XmasB og Martin Bekkelund, (som snart må se å gi oss Mac-brukere tilgang til bloggen din) bare for å nevne noen helt tilfeldige jeg misunner, så flyter jo bloggen over av kommentarer. Hos meg er det stort sett bare jeg selv som kommenterer meg selv. Det blir mange kloke kommentarer av dette, men litt ensomt i lengden :-P

    Jeg prøver alt mulig: Skrive morsomt, skrive aktuelt, skrive viktig, provosere, improvisere, imponere, engasjere – men hjelper det? Det eneste som nytter, er så skrive «blogg» i tittelen. Da hender det at folk spretter innom. Bare ta «Gro burde blogge«. Jammen meg var ikke Vibeke innom på besøk med en kommentar. Kenya-innlegget fra før i dag, Gode nyheter fra Afrika og Tomme tanker om foto medførte 0 flotte kommentarer. Men skriver jeg «Worpdress-plugins» så svømmer kommentarkassa over av meldinger (bare ca halvparten av de 7 kommentarene var mine egne….)

    Så hva gjør man?

  • Gro burde blogge

    Mor Norge er i hardt vær for tiden. Ikke bare sitter hun som rådgiver for Pepsi. Som alle vet er Pepsi en dårlig kopi av Cola, men dessuten inneholder det alt for mye sukker til å være godt for deg på en hverdag.

    I tillegg kommer det for en dag at hun tar flerfoldig hundretusen kroner for å holde foredrag for de menneskene som er så fantasiløse at de gidder betale flerfoldige hundretusenvis av kroner for å høre henne snakke i en time om de tingene hun ellers har fortalt oss før på TV eller skrevet i en av sine laaaaaaaaaange bøker.

    Men nå kommer det også for en dag at hun ikke betaler skatt av de 647 000 kronene hun mottar i pensjon hvert år for å ha markedsført Norge på en fremragende måte i flere tiår, samtidig som hun har vært statsminister og underholdningsartist på høyt nivå gjennom sine kranglerier med Far Norge, Kåre Willoch. At Gro gjør akkurat det samme som alle andre som benytter seg av skatteavtalen mellom Norge og Frankrike og på lovlig vis slipper å betale skatt verken til Norge eller Frankrike – se det har lite med saken å gjøre.

    For nå stemmer hylekoret i. Gro tror hun er bedre enn oss. Solidaritetsdronningen driter i oss som ikke har vett til å ordne oss bedre. Miljødama og åndelig mor til Al Gore bor i et varmere land og slipper ut mindre CO2 enn oss andre gjennom å slippe å varme opp huset sitt i klimabehagelige Nice.

    Gro burde begynne å blogge. Så kunne hun fortalt oss hva hun mener om alle disse tingene uten å måtte stå til rette for enspora journalister i Dagsrevyen, tanketomme nyhetsgribber i VG og Dagbladet, og samfunnstopper som Elisabeth Hartmann og andre som får alt for lite oppmerksomhet selv, og prøver å kompensere med å klage på andre.

    Nei, kom deg inn i bloggosfæren, Gro, så får du en skikkelig dialog med folk som forstår seg på demokrati og meningsfrihet.

    (Får jeg ikke treff eller kommentarer på dette blogginnlegget, kommer jeg aldri til å få det…;-S)

  • Gode linker om krisen i Kenya

    Krisen i Kenya ser ikke ut til å finne en rask løsning enda, på tross av Desmond Tutus helhjertede forsøk på torsdag og fredag.

    Mental Acrobatics støtter Odinga, og rapportene har en høy standard. Sannhetsgehalten i det som blir skrevet er det vanskelig for meg å gå god for, men Mental Acrobatics gir i hvertfall et godt innblikk i konflikten sett fra den ene siden.

    Global Voices – Kenya: Global Voices er en gedigen blogg-dugnad som samler bloggere fra hele verden, og blir ikke drevet ulikt Sonitus, den norske bloggportalen som faktisk ikke er så verst. Global Voices samler blogger etter regioner og land, og linken gir deg en oversikt over en rekke kenyanske bloggere som skriver fra hver side av gjerdet. De ferskeste bloggene fra Kenya finner du forøvrig hvis du kikker i sidepanelet under Global Voices – Kenya.

    Trond Erlang havnet midt oppe i det ved å legge ferien sin til Kenya nå i jula. Interessant å se det fra den siden også.