Hvordan ta bedre bilder?
Kanskje et av de mest stilte spørsmål på nettet i 2008. Antall fotoblogger har eksplodert, det samme har antall sider som skal lære deg å bli en bedre fotograf. Ikke så rart, egentlig, for salget av digitale speilrefleks (DSLR) har eksplodert i år. De som lenge har lekt seg med små kompakte kameraer og brukt tiden til å forstå hva digital fotograrering egentlig er, har nå beveget seg over i en ny fase med mer utstyr, flere muligheter, en ny fotoverden. Da er jo spørsmålet nokså naturlig. Hvordan skal jeg få utbytte av alt dette utstyret jeg har investert i?
Fotografskulder?
For en måneds tid siden var jeg i Zambia. I ti dager drasset jeg rundt på en stor fotobag med et ganske tungt speilreflekskamera (Olympus E-3), en vidvinkel, et standardobjektiv, en telezoom og et makroobjektiv. I tillegg lå det en blitz i pakken, i tillegg til alt det andre man finner i slike kamerabager.
Jeg kom hjem igjen til sykmelding og det som ThinkTank kaller fotografskulder. Det er visst et kjent fenomen, dette at folk som reiser rundt og tar bilder ofte ender opp med tendinitis, eller senebetennelse i skulder og øvre arm. (Til dere som ikke har vært borte i det før: Tendinitis er mer plagsomt enn vondt, men du verden så plagsomt det er).
Det er ikke utstyret det kommer an på
Men jeg kom også tilbake fra Zambia med noe mer: Flere fotoerfaringer, og refleksjoner over hva som kreves for å ta de gode bildene.
Når jeg går gjennom bildene mine, ser jeg at de beste bildene ble tatt når jeg hadde med meg minst utstyr, de gangene jeg hadde bestemt meg på forhånd hva slags bilder jeg skulle ta.
[singlepic id=183 w=320 h=240 float=left]En morgen i landsbye Makunda i Kalomo gikk jeg rundt med min ZD 14-54, de andre dronene lå igjen i hytta. Jeg hadde bevisst valgt å begrense mulighetene mine, og kunne konsentrere meg om å bruke det utstyret jeg hadde på best mulig måte. Jeg kom hjem med bilder av mødre og barn plante maisfrø, far og sønn pløye jorda og styre oksen. Det var nok å tenke eksponering og komposisjon. Ingen ting annet distraherte. De bildene jeg er mest fornøyd med. Erfaringen i Chobe Nasjonalpark var helt motsatt. På elvebåten på Chobezi var det mer enn nok av flodhester å ta bilder av. Man skulle være fotografisk amøbe for ikke å ta gode bilder av disse eksepsjonelle dyrene. Det ultimate flodhestbildet er når de stikker hodet opp av vannet og åpner de monumentale gapene sine mot verden. Det skjer ganske ofte, og er like spektakulært hver gang. De som hadde med seg en enkel 70 – 300-linse med Sigma-merke på og nøyde seg med den, kom hjem med blinkskuddene. Jeg, for min del, hadde kameraet rundt halsen, en vidvinkel i den ene hånden, en tele i den andre, og kamera uten objektiv fordi jeg var i ferd med å skifte objektiv hver gang muligheten bød seg. Jeg endte opp med ingen ting. Alt det fine utstyret mitt kom i veien for de gode bildene fra Chobezi.
Det er kanskje de har et poeng, de store gutta. Henri Cartierre-Bresson gikk rundt i Paris’ gater med et Leica-kamera med fast brennvidde (50mm, av og til vidvinkel). Det var ikke antall kamera eller registeret av superlinser som avgjorde, men det at man utnyttet det utstyret man hadde, og heller brukte kroppen til å komponere bildet enn mulighetene som lå i et fleksibelt objektiv eller fem. Sagt med andre ord. Det er du som skal bevege deg, ikke objektivet.
Hvordan ta gode bilder?
Det fins mange gode svar på spørsmålet. Tekniske og komposisjonsmessige, folk lever av og gjør seg rike på å skrive bøker, lage instruksjonsvideoer og nettsider der de fortelle andre om ting de ikke fikser selv. Men for tiden er det et svar som troner høyere enn de andre: Ikke gi deg selv så mange valg. Du kan ikke ta alle slags bilder over alt. Ikke fyll opp kamerabagen din med utstyr du ikke trenger. Det er bra for kreativiteten din.
Jeg merker at jeg har sett meg blind på valgmulighetene, og med det også blind på det som gjør et bilde noe utenom det vanlige: Vinkelen, oppsettet, lyset.
Det er også bra for fotografskulderen din. Aner jeg et fotografisk nyttårsforsett?
