En liten utfordring og påminnelse på morrakvisten. I dag er det Blog Action Day . Jeg skrev om dette forrige uke, så det er ingen grunn til å gjenta det jeg skrev da. Men utfordringen er herved gitt, og jeg minner om at temaet for årets Blog Actin Day er Fattigdom.
This post is part of Blog Action Day 08 – Poverty
Joakim har vært en ivrig pådriver med sine fotoutfordringer. Denne gangen har han satt i gang en runde rundt temaet «kunnskap», og er en av tre som ble utfordra på akkurat dette. Ettersom jeg driver med undervisning, skulle jo det være nok av ting å ta fra i hverdagen.
Men jeg velger å ta turen til Kambodsja. Denne kvinnen er 75 år gammel enke som alene oppdrar tre barn i en liten landsby utenfor Phnom Penh. Hun har overlevd sult, fattigdom og folkemord, sett familiemedlemmer bli drept i krig eller dø av HIV/AIDS. Nå har hun aleneansvaret for tre små barn, uten støtte fra andre enn godhjertede bistandsarbeidere. I landsbyen er det nemlig ingen som stoler på hverandre, sårene etter Røde Khmer-perioden er fremdeles for dype. Ingen vet hvem som er venn eller fiende. Når hun dør, er det ingen til å overta anvaret for de små barna.
Kunnskap kan måles i karakterer og leste bøker. Kunnskap kan også måles i øynene til vise mennesker som har sett mye – slik som denne modige kvinnen i en liten kambodsjansk landsby.
Jeg sender stafettpinnen videre til Inger Johanne, Simen og Selsius, som alle er faste gjester på min fotoblogg, og som både tar gode bilder og vet en god del om kunnskap.
[singlepic=177,320,240,,]Jeg blir så lei av fine bilder!
Alle sammen tar fine bilder. Det er jo ikke så rart, med alt det fine utstyret du nå har som overflødiggjør fotografen. Det er bare å knipse, og Steve McCurry kan bare gå hjem og legge seg. Jeg leser en del fotoblogger. Folk tar utrolig fine bilder. Men hva er poenget? Å nei du. Hør her:
I går dro min bror fotografen og jeg på enda en tur for å vise fram for omverdenen at vi har fint fotoutstyr. Ingen ting var mer naturlig enn å velge Stavangers hjertepuls, Mosvannet, for der er det mange folk som kan se oss mens vi står krokete rundt et kamerastativ eller med hodet i bagen på jakt etter enda et av våre fine og svæææææære objektiver. Drit i bildene, bare utstyret er i orden, sier nå jeg.
Nå pleier min bror fotografen å være flinkere til å rapportere fra disse turene enn det jeg er. Jeg syns det er en tilfredsstillelse i seg selv at jeg tar svært så gode bilder uten at andre må se de. Det viktige er som sagt at utstyret er i orden. Min bror fotografen, derimot, trenger nok å kompensere litt med å vise fram bildene sine. Han har nemlig ikke så fint og svææært utstyr som jeg har.
Så hvordan gikk safarien? Joda, det ble fort mørkt, og noe jeg ikke var klar over, var sammenhengen mellom lys (sollys) og farge. Skal man fotografere høstblader på trærne, er det lurt å gjøre det mens det fremdeles er lyst. En annen ting som kan være greit å vite, er hvordan teknikken fungerer på det fine kameraet ditt. Eller hvordan et avansert fotostativ med makrofunksjoner fungerer.
Visste du for eksempel at hvis du har kameraet stående på stativ for å ta bilde i svarte natta, så vil billedstabiliseringsfunksjonen faktisk bevege kameraet, slik at bilder ikke blir skarpe? Ja, faktisk kan det være en god ide å slå av billedstabilisering når du bruker lang lukker og kameraet står på stativ.
Og så var det dette med stativet da. Det er utrolig gøy å ha et stativ som er så avansert at du kan ha beina stående midt på stien, mens makroarmen på stativet kan gjøre at kameraet henger i lufta ca. en halvmeter inne i en mørk busk sånn at du kan ta bilder av kronblader i skyggen av et tre etter solnedgang ca en time etter mørkets frembrudd. En morsom ting med avansserte stativ, er f.eks. å finne ut hvordan du endrer vinkel, eller hever eller senker kameraets høyde. Eller finner ut hvilken knapp som gjør hva, og hvor den hersens knotten som ramla av da du skrudde for langt ut havna – også det i mørke uten lommelykt med månen gjemt bak en sky i tillegg.
Det ble en strålende fotosafari ved Mosvannet. Så mens Broderen kasta bort tiden med å ta bilder, brukte jeg den på å tukle med utstyret.
Jeg sier det igjen: Hvem bryr seg om fine bilder, bare utstyret er i orden? Hvem bryr seg om sånne bilder som broderen tar, når du kan få fram ting som disse?
Er det ikke dette man kaller perler for svin, eller svin for perler eller noe i den durumen?
Har du lyst til å følge med på hva som skjer i mer eksotiske hjørner av verden, er BBC sin nyhetstjeneste på nett en nødvendighet å få med seg. Spesielt god er Afrika-dekningen deres, og denne gangen har jeg lyst til å følge opp tråden fra 24 Nairobi.
På samme måte som 24 Nairobi prøver å vise den kenyanske hovedstaden fra innbyggernes synsvinkel, har BBC både en ukentlig og en daglig serie som de kaller Africa in pictures . Her oppfordrer de lesere fra hele Afrika å sende inn sine bilder fra uken som gikk. Enda et eksempel på den gode tanken at er vi virkelig interessert i folk, så vil vi høre deres egne historier, ikke fortelle de for dem.
Facimilie fra BBC sitt nettsted, bilder fra Afrika denne uken.
Jeg har det ikke med å diskutere vanlig politikk her, og grunnen til det er veldig enkel: Jeg har ikke snøring. Jeg har en del verdier jeg står for, og noen saker jeg kan tenke meg å kjempe for. Men å sette det inn i et politisk system har jeg aldri vært spesielt dyktig til. Oppmøtene foran valgurnene oppigjennom har stort sett bestått av å lete etter en grønn eller rød eller aller helst en grønnrød knapp å trykke på, gjerne med et islett av gult i seg, og satse på det beste. Som regel har stemmen min vært bortkastet, siden de aller fleste andre på stedet der jeg bor leter etter blå knapper.
Politisk blond som jeg er (eller la oss si grå), har jeg likevel noen saker jeg tenner på:
Bare for å nevne noen saker med utopiske ideer som jeg sitter og ruger på.
Men jeg har faktisk en sak som jeg syns er viktigere enn noen annen, og som får det til å knitre skikkelig i sikringsboksen:
Demokratisk deltagelse og ansvarliggjøring, eller empowerment som det heter på fint. Demokrati handler om makt, og makt må ikke få lov til å segmenteres. Jeg har et helt konkret eksempel på hva jeg mener fra den hverdagen jeg befinner meg i: I årtusener har mennene fått styre butikken, kvinner har blitt holdt passive. Når elevene på min skole skal velge elevrådsleder, har de nesten alltid valgt gutter, selv om 80% av de som stemmer er jenter. Empowerment of women! er et fint slagord.
Et annet fint slagord er åremål. Hvor hadde USA vært hvis de hadde tillatt lengre presidentperioder? Ingen må få sitte i ledende posisjoner i mer enn fast angitte perioder. Makt gjør noe med deg, uansett hvor bevisst du er på å ikke la den ta overhånd. Makt blender og korrumperer. Dette gjelder uansett hvor det er, om det er bedriftslederen, politikeren, lærerrådslederen eller statsministeren.
Nå? Hvorfor knitra det i sikringsboksen i dag da?
Dagens Stavanger Aftenblad hadde som forsidesak den store lokale nyheten at hvite borgere av italiensk herkomst i New York
«vender seg mot republikanerne fordi de ikke vil ha en neger som president»
Sitat fra dagens avis – ikke gjengitt i nett-utgaven
Godt gjemt i del 2 av dagens avis etter brennbare saker som «Ein svimlande fargepalett venta hyttegjestene som kom til Suldal i haustferien» (Forsiden) og «Fylkes-Tvedt vil auka bompengane», kommer den perifere overskriften
– Demokratiet forvitrar i Stavanger
Del 2, side 4, 10. oktober 2008
FrP-politiker Trond Birkedal og SV-politiker Marcela Molina mener at demokratiet forvitrer med storkoalisjonen og konsensuskulturen i Stavanger-politikken. De to påstår at det ikke fins noen reell debatt i bystyresalen. Vel fins det meningsytringer, men det fins ingen muligheter for å forandre vedtak eller flytte posisjoner. Enighet blir viktigere enn politikk. Bakgrunnen er at Høyre, AP og sentrumspartiene høsten 2007 inngikk en storkoalisjon. AP skulle i følge Lars Anders Myhre innta en «klar opposisjonell» rolle. I to saker i 2008 har partiet kommet med alternative forslag, det ene gjaldt skjenking, det andre gjaldt representasjon i administrasjonsutvalget. Den viktigste konsekvensen av dette, er i følge Marcella Molina:
– I den bejaande og bejublande stemninga her i byen er dei svake gruppene taparane. Når me påpeiker dette i bystyret, er tilbakemeldinga at me må slutta å svartmale. I Stavanger bystyre er det konsensusen som skal råda.
(Marcella Molina i Stavanger Aftenblad 10. oktober, del 2, side 4)
Stavanger går så det suser. Likevel skal det kuttes 100 millioner kroner «i sykehjemsplasser, fritidsklubber og andre gode tiltak». Med en storkoalisjon som håndterer dette, vil prosessen foregå i lukkede rom uten at opposisjon har verken anledning eller mulighet til innsyn i prosessen. Og når det kommer til vedtak, ingen innflytelse. Lukkede demoraktiske prosesser er ikke sunne prosesser. Det som kjennetegner et sunt demokrati er gjennomsiktighet, ikke hysj hysj-taktikk og begrensende avtaler. På toppen av det hele sitter Leif Johan Sevland, Stavangers høyt elskede og smildene Høyre-ordfører i periodene 1995-99, 1999-2003, 2003-2007 og altså nå fra 2007 – . I forbindelse med at Sandnes kommune skal bygge ut 50 000 boligtomter i et nyutviklet område, har Sandnes sin ordfører utfordret Stavanger til å være med på å dele noe av kostnadene, siden dette også har betydning for Stavanger. For Sandnes innebærer utbygginge svære kostnader, og prosjektet kommer Stavanger til gode.
Ordfører i Stavanger, Leif Johan Sevland, er ikke på bølgelengde med sin partifelle i Sandnes.
– Så lenge vi har dagens kommunestruktur, må kommunene være forberedt på å ta veksten selv.
Stavanger skal også vokse med flere titalls tusen, sier han.
– Så du avviser et bidrag fra Stavanger?
– Ja, jeg ser ikke det som naturlig. Sandnes må være forberedt på at veksten i øst blir dyr. Kostnadene må de nok ta selv. Det gjelder alle kommuner på Nord-Jæren. Alle håndterer sin egen vekst. Det må gjelde også for Sandnes, sier Sevland.
Slik taler en maktpolitiker. Det er enkelt å drive konsensuspolitikk når du har makt. Det er på tide at noen begynner å ta et kritisk blikk på Leif Johan Sevland.
Det sier vel også sitt at regionens største avis fører opp demokratikritikken blant løvtrær, bilannonser og lokalnyheter fra Dalane, og ikke som det den fortjener: Et forsideoppslag. Men også media kan også korrumperes av makt.
Hvilken vei fører til Rom?
Jeg har tenkt en del på det Tornerose skrev i et innlegg for ikkje så lenge sia om bloggetidsklemma . Det viser seg etter hvert at Tornerose ikke er den eneste som opplever den for tiden. Uten å utlevere min bror Fotografen , så nevnte han at han vurderte å ta en bloggepause
«…fordi det tok så mye tid.»
«Jammen du kan da bare lese og kommentere, du behøver jo ikke skrive…»
Sa jeg.
«Det er all lesingen og kommenteringen som tar tid»
Svarte min bror Fotografen.
Nå er vel Tornerose fremdeles ute på date, for ingen har hørt fra henne siden. Hun har nok skjønt at det fins et liv utenfor bloggeverden. Og det er kanskje det jeg burde skjønt, jeg også, her jeg har glodd på dataskjermen og klaget over hvor lite produktiv bloggen min hadde blitt.
Men Min bror fotografen og Tornerose har rett. Skal du henge med på alt sammen, må du enten være kynisk og flink til å luke vekk eller ha uvanlig god tid. Mitt problem er at jeg verken framstår som skremmende kynisk eller har et Stillehav av tid til rådighet. Så her sitter jeg og vil og vil, men får det ikke til, det jeg helst ønsker Å følge opp de gode kontaktene mine i Simens bloggelandsby, både å lese og å kommentere, og samtidig skrive og legge ut bilder som jeg har lyst til. Alternativet, som broderen skisserer, å kutte ut eller ta pause, er ikke en mulighet. Til det liker jeg dette for godt.
Altså: Være kynisk? Ha god tid? Kutte ut og få meg et liv? Hva skal jeg velge
En fjerde vei
Det er da jeg setter meg ned og drømmer om en fjerde vei, eller i alle fall en måte å gjøre det på som i hvertfall hjelper meg.
Jeg er innom en tyve – tredve blogger om dagen. Noen av de glir som fot i hose, det er raskt å lese, raskt å kommentere, raskt å komme seg videre. Andre derimot, tar evigheter å laste opp (ja, tre sekunder er en evighet i denne sammenheng, ikke sant 😉 … ).Jeg har fundert på hva jeg liker og hva jeg ikke liker. Og her er lista som sparer meg masse tid som kan brukes til å lese og kommentere i stedet for å bla meg fram og tilbake og gjette på hvor jeg sist var inne og slapp en bombe.
Sånn bør en blogg være
Og de tingene en blogg bør være for god til
«For en fillesak å skrive om!»
tenker du kanskje.
Men i den mangfoldige og usigelig spennende bloggehverdagen vi lever nå, er alle slags grep for å gjøre lesehverdagen enklere for oss et gode. Alt som kan gi oss mer tid til å kommentere, skrive og ta bilder, og mindre tid til å manøvrere oss i hjel, vil være en svær gevinst. Vi vil jo skåne Tornerose for bloggetidsklemmen, og hindre min bror fotografen i å kutte ut bloggingen. VIl vi ikke?
Så til dagens PollDaddy:
*:Akkurat her synder spesielt en del av fotobloggene, særlig de som benytter seg av Blogspot/Blogger-oppsettet. Desverre bruker jeg som regel mindre tid på en Blogger/Blogspot-fotoblogg enn på andre fotoblogger av den enkle grunn at det er så tungvindt å finne fram i de. Jeg ser gjerne på ett bilde, men jeg tar meg ikke bryet med å gå fram og tilbake i tid. Så oppfordringen til de som kjører den plattformen: Jeg anbefaler dere å se på en annen løsning asap. Konvertering fra f.eks. Blogger til WordPress er relativt smertefritt.
Jf. saken her og her … osv. om oppdatering og rydding av blogg, så har jeg gleden av å fortelle at jeg er ferdig!
I denne omgang, ja!
kommer til å være første kommentar fra Broderen. Men det er faktisk sant. Endelig har jeg klart å lande på et design som jeg tror jeg kan leve med en lang stund. Mye er egensnekret med den, men sjelettet heter Statement og er hentet Blog Oh Blog!, og greie som de er, er temaet helt gratis.
Hvorfor dette temaet?
Jadda!)
Og mange grunner til.
Men nå er det din tur. Hvor levedyktig tror du dette designet er? Beste måten å finne ut det på, er gjennom en avstemning. Vi elsker jo avstemninger, gjør vi ikke…?
Så får vi se hvor mange timer det tar før jeg finner fram et nytt design som jeg heller vil ha….
Vi har blitt vant til bilder av og fra Afrika gjennom linsene til vestlige fotografer. Om det er glorete turistfremstillinger eller bilder av nød og fattigdom, det er vår fortolkning av virkeligheten som gjenspeiles, sett av vestlige journalister, misjonærer, bistandsarbeidere, turister, diplomater, backpackere. Rekk opp hånden, alle som kan navnet på en afrikansk fotograf som ikke er hvit og kommer fra Sør-Afrika? Neivel, tenkte det, ja!
Vri det hvordan man vil, våre bilder viser en utside-versjon av virkeligheten. Det er vanskelig å komme på innsiden av huden av et hvilket som helst miljø. Det er få mennesker som med hånden på hjertet kan si at de kjenner innsiden av en by som Nairobi, selv om du med vestlig bakgrunn har bodd der i flere år.
Med instant publishing og de raske forbindelser i den globale landsby, er muligheten for å få innsideversjonen plutselig langt større, nettopp fordi folk selv kan gjøre sine historier tilgjengelige. 24 Nairobi, en sammenslutning av kenyanske forfattere og fotografer, har nå tatt tak i muligheten til å komme med sin versjon av storbyen Nairobi i Kenya. De beskriver hensikten med prosjektet på denne måten:
The 24 Nairobi project is intended as a showcase of a modern African city through the eyes of its own photographers. A lot of times cities in Africa are viewed through the narrow lenses and stories of missionaries, career war photographers and aid workers.
24 Nairobi brings together local, regional and international creative professionals to evolve powerful and realistic images and narratives that would reflect the working-life diversity, cultures, energy and dimensions of cities in Africa.
This is an alternative, innovative, realistic and professional African perspective. All the photographers reside in Nairobi and grew up or now call Nairobi “home”. This aesthetic has now been captured.
Et meget spennende prosjekt, som yter den rettmessige fortellingen rettferdighet. Det er også et prosjekt som viser at den teknologiske utviklingen ikke er begrenset til Silicone Valley og norske bredbåndshjem, men at det også skjer svært mye spennende i flere afrikanske sammenhenter. For å sitere Ethan Zuckerman, som er en av grunnleggerne bak Globalvoices, et nettverk jeg er tilsluttet, og som det også kan være interessant å ta en tur innom:
If Africa is surprising, you’re not paying enough attention.
Ethan Zuckerman, på Picnic-konferansen i Amsterdam, september 2008
Zuckerman har også sagt: Hvis det virker i Afrika, vil det virke over alt. 24 Nairobi kan iverksettes i en hvilken som helst by hvor som helst i verden. Så hvorfor ikke i 24 Stavanger eller 24 Raufoss?
Når verden går i mot, og alt håp synes ute har man to muligheter. Enten grave seg ned og håpe at ting går over, eller å prøve å få skikk på sakene.
AfriGadget, en av en rekke svært interessante og oppegående bloggere med Afrika som boltreplass, skriver i dag om kolobusapene på Kenyakysten. På grunn av høy trafikk er denne sjeldne apetypen i fare for å bli utryddet. Så hva gjør man? Jo. i stedet for å tvinne tummer og si ai ai a, mens man ser den ene apen etter den andre forsvinne på vei mot utryddelse under diverse bilhjul på de farefulle og trafikkerte kystveiene, tar man alt man finner av tau og bygger taubroer over veiene.
Derfor skal du ikke bli overrasket hvis du plutselig ser noen hvite og blåsvarte småkryp svinge seg midt over veien uten et tre eller noe annet å holde seg fast i neste gang du kjører langs Diani Beach. Med en enkel ide og tiltakslyst klarer man å motarbeide utryddelsen av disse morsomme dyrene.
Ideen har også spredd seg til Zanzibar, der man har prøvd å redde en annen aperase på samme måte – desverre med mindre hell, siden de zanzibarske apene ikke er så kjappe i svingene som kolobuskompisene på fastlandet. Også i Australia har man prøvd ut metoden, men her for å redde enfolidge koalabjørner, som tror at australsk asfalt er plassert der for å at man kan leke på den.
All ære til afrikansk drivkraft!