Ertzgaard på nett

Blogg

  • Når elevene er de beste lærerne

    Vi er i Nairobi, på plenen utenfor Scripture Mission Conference Center. Et kjent sted for mange folkehøgskolere etter utallige besøk fra utallige folkehøgskoler. Det er lørdag formiddag, skyene henger lavt over byen, men likevel er plenen gul av tørke. Det har ikke regnet i hovedstaden på to år.

    Elevene sitter under et slitent Jackarandatre som tviholder på sine siste lilla blomsterblad. Vi har pakka og er straks klare til å reise hjem etter to flotte uker i Kenya. Jeg har lagt opp til at vi skal komme oss avgårde til flypassen rundt kl 18. Vi må komme oss av gårde litt tidligere enn nødvendig. Etter oss kommer nemlig Fredtun, Jeniffer vil ikke ha for mye kaos, og selv syns jeg det er greit at ikke at elevene våre skal møte østlendingene fra den konkurrerende folkehøgskolen. Får elvene våre høre at Fredtun skal være her i Kenya en uke lenger enn oss, og at de skal overnatte i landsbyer og oppleve mer direkte menneskemøter enn det vi klarer å få til på våre to uker i Kenya, kan de fort bli misfornøyde – og det vil vi jo ikke ha noe av. Så det er like greit at vi bare kommer oss av gårde. Tenker jeg.

    Men neida, er du gal? Klart vi vil treffe våre medsøstre og medbrødre fra Stavern, hilse på de som har valgt en annen folkehøgskole enn oss, kanskje vi kjenner noen av de, kanskje vi kan fortelle hvor flott de selv har hatt det i Kenya: Dessuten er det jo folkehøgskoleelever! De er ikke konkurrenter. De skal bare oppleve noe annet enn oss. Så hva er problemet?

    Jeg har tatt med elevene til Afrika for at de skal lære. Jeg blir litt flau, og akkurat denne dagen er det nok jeg som har mer å lære av «mine» elever enn de har å lære av meg.

    Hjemme i Stavanger noen måneder senere. Vi har vært ute og prøvd oss på HDR-fotografering. Oppgaven er ganske klar. Kom dere ut og ta bilder av Rica-hotellet med tre ulike eksponeringer. Jeg har holdt på et halvt år med dette, forklart og tegnet, åpnet kameraet, vist menyene og latt de prøve seg. Nesten ferdig med opplegget sier bryter en av elevene ut:

    Hva er egentlig eksponering?

    Jeg river meg i håret og lurer på hva vi egentlig har brukt det første halvåret til.

    Senere på kvelden får jeg se hva de har holdt på med uten at jeg har vært til stede. I studio har de lekt seg med mulighetene som kunstlig lys gjør.

    Det ser ganske bra ut, og jeg spørr: Hvordan gjorde dere det? Svaret er rett på sak: Nei, det vet jeg ikke, men det ble ganske fint.

    Jeg blir litt flau igjen, og akkurat denne dagen har de nok lært mer av hverandre enn de har lært av meg.

    Det er en tanke jeg har tenkt mye på i det siste. Kanskje er elevene er de beste lærerne. Men foreløpig er det ingen som slår meg som tilrettelegger.

  • Rooftops

    The most photographed place in Oslo the last couple of years must undoubtedly be the new Opera House. The reason? The large spaces, the very characteristic shape and color. Opera houses are places where dreams are created and manifested. I think this candid shot says just as much about the essence of dreams as a full scale image of the wonderful new Oslo landmark.

  • On Ice


    Panning and movement is a fun way of using the camera. But what is the value of these kinds of images? From the previous attempt and from discussions in other places this is a type of photography that has it’s fans but also it’s opponents. I’ve tried to follow Jan Ivars advice here, and do something with the colors, but that aside: Do you like images where the main point of interest isn’t sharp or in focus? What’s your stand on panned images?

    This image is the last of my series from the Mos Pond (Mosvannet) for now, and what you see are two children skating back and forth in front of me. They were having a lovely time, and that’s what I’m trying to portray.
    Notice: My camera was full of sensor dust. I’m aware of this specific weakness in the image thanks to the well grounded comments by Jan Ivar. Where do you think the limit is for publishing a ready image? Can sensor dust be accepted, or should one do as much as one can to remove it – something I have done here.

  • Stavanger har sitt Hyde Park – men bare i korte strekk

    Mesteparten av året framstår Stavanger som en provinsby, en spennende sådan med impulser fra det store inn- og utland. Men følelsen av at man er en del av en større verden og et større fellesskap er kanskje noe man mer aner enn opplever her i byen, på tross av sommerfestivaler, konserter og en rekke større næringsbygg som få andre byer kan vise til. Det er først når snøen treffer byen, kuldegradene smyger seg på og isen blir hard og blank på Mosvannet at man føler at byen virkelig lever. Enhver by av format har sin park der folk samles. De ti dagene i året når isen er trygg samles Stavanger på Mosvannet, uten at det er festival eller konserter arrangert og gjort klare for publikum, men at folk samles fordi de har lyst, det er da man får en fornemmelse av hvordan det er å bo ved Hyde Park. Det er rart det ikke skjer resten av året.[smugmug url=»http://ertzgaards.smugmug.com/hack/feed.mg?Type=gallery&Data=10866923_wZZkX&format=rss200″ imagecount=»100″ start=»1″ num=»100″ thumbsize=»Th» link=»lightbox» captions=»true» sort=»true» window=»false» smugmug=»false» size=»X2″]

  • Ice on the pond

    Jan Ivar suggests a blue cast on the image instead of the grey I had chosen. I’d appreciate your opinions.

    Winter floating by, ice on the pond, skaters flashing past, a quick timeless moment, but still a time captured. There is something excotic happening when nature changes it’s face and turn the well known into something new and unexpected.

  • The Path Home

    If you ask the best photographers for advice to get started in Photography, many will tell you:

    Start close to home.

    I sometimes forget that advice. I’ve walked this path past our local church to the bus station or the grocery store hundreds of times, but seldom thought about it as a subject for my photos. Well, I for one think that you should listen to the advice from the best people around.

  • Christmas Tree

    I have no pretentions about being an artist. But I sometimes enjoy images that turn into something abstract when I break all the rules and let the camera move around at its own speed with random settings. This is what how our Christmas Tree turned out by playing around and just fidgeting with

  • Året 2009 i bokform

    For et drøyt år siden begynte jeg å telle ned. Jarle var frekk i kjeften som vanlig, og utfordret meg på hvor mange bøker jeg har å lese igjen før jeg knapper sammen sadelen. Med 15 bøker i året og beregnet levetid på en gjennomsnittlig norsk herremann, hadde jeg den 2. november 2008 bare 296 bøker igjen å leve, forutsatt at jeg leste mine gjennomsnittlige 15 bøker i året. Se «…du har berre 200/300 bøker igjen å lesa i livet ditt«.

    Utfordringen var klar. Jeg måtte ta meg sammen og begynne å prioritere, dvs. legge til side andre ting og gi seg lesingen i vold, og samtidig ikke plukke med meg hvilke som helst bøker, men velge de bøkene jeg faktisk skal lese. Som tenkt, så gjort. Det er med glede jeg kan opplyse at fra 1. januar 2009 til 31. desember 2009 har jeg lest tilsammen 23 bøker. Altså 8 bøker flere enn prognosen, og hvis dette fortsetter har jeg 263 flere bøker å lese enn først antatt. Og det har vært gode bøker, givende bøker og tankevekkende bøker.
    Jeg fører også statistikk på hva jeg leser ved hjelp av den fantastiske tjenesten LibraryThing.com, hvor du kan finne mitt bibiotek til allmen skue.

    En av de fine tingene med LibraryThing er at den holder tritt med lesingen min. Jeg kan registrere når jeg leser bøkene, skrive raske vurderinger, og gi karakterer. Ut av dette kan jeg lage for eksempel såkalte widgets med boklister, som den som følger her: Bøker jeg har lest i 2009 med en rask omtale av hver enkelt, samt en karakterbedømmelse. Hvilke bøker jeg vil anbefale? Det kan du egentlig finne ut ved å lese fellesbokbloggen som Ståle og jeg driver borte på Skrift. Men ved å kikke på widgeten nedenfor får du et lite inntrykk av hva jeg har satt pris på. Jeg skulle tro du vil finne noe interessant her. Og jeg gleder meg over at jeg faktisk har drøyt 500 bøker å se fram til!
    (mer…)

  • Oppsummeringstider

    Tjueti, Totusenogti, Ettusennihundreognitti eller nittennittini. Språkråd og NRK taler, men språket går sin sjeive gang dit det selv vil og vi bruker de ordene vi selv velger på tross av forskrifter, mandater og retningslinjer fra sylfester og språkråd og NRK-ledelser. Selv konsekvenstenkninger må gi seg mot livets sjeve gang.

    Uansett. Det er 2010 – les det som du vil – og tid for oppsummeringer. Oppsummeringer og satsninger. Jeg liker ikke det første så godt, gjort er gjort, fullført er fullført, og som språket så går livet videre. Satsningsområder har jeg derimot tro på. Troen på at det er mulig å bli bedre på noe, og at enkelte ting skal få lov til å være viktigere enn andre. Det er vel her jeg med en gang innser at jeg vil måtte motsi meg selv, siden satsninger forutsetter refleksjon og refleksjon forutsetter erfaringslæring. Og som vi vet, erfaringslæring baserer seg på opssummeringer. Jaja. det skal ikke være enkelt.

    Så altså. Til Tjuenullni.
    (mer…)