3. mai 2008
Iain Pears: The Raphael Affair
Kunstkjenneren Jonathan Argyll har gjennom nitidige undersøkelser funnet ut at et hittil ukjent maleri av den kjente renessansekunstneren Rafael befinner seg under et maleri av den langt mindre kjente Mantini. Bildet befinner seg i en fattig og forsagt kirke i Roma. Men før Argyll rekker å offentliggjøre sitt funn forsvinner kunsthandleren Sir Edward Byrnes. Bildet havner tilbake i Italia etter mye om og men. På det italienske nasjonalgalleri. Men er dette nå et ekte Rafael-maleri?
Dette er røfft fortalt rammene rundt historien i The Raphael Affair. Og det er en artig liten historie med masse underfundig humor, deilige personkarakteristikker og miljøskildringer. Pears kjenner trolig kunstmiljøet godt, noe jeg ikke gjør, for han har den riktige snert enten han velger ramsalte spydigheter eller godmodige portretteringer.
Selve plottet i boka er artig og bygget rundt et temmelig uvanlig miljø i forhold til de fleste andre krimbøker. Men det er ikke krimfortellingen som er det som virkelig gjør dette til en lesverdig opplevelse. Det er heller beretningen om samspillet mellom Jonathan Argyll og Fiona di Stefano, og mellom henne og hennes sjef General Bottando, som virkelig løfter disse drøye 226 sidene over den «menige» krimroman.
Argyll er en distre engelskmann med et godt hjerte og dårlige forretningsevner. Han er således alt for godtroende og lite kynisk til å gjøre det helt stort innenfor kunstverdenen. En kyndig kjenner, men en elendig strateg. Lett klønete roter han seg borti den stilsikre, intelligente og yndige di Stefano, en no-nonsense-kvinne med bein i nesen og orden i sakene. Et umake par som altså finner tonen. Bottando er en gammel general som har funnet sin rettmessige hylle i livet. En drømmejobb i sitt elskede Roma, en by han elsker å vandre gatelangs i og oppleve årtusener med historie på annethvert gatehjørne. I likhet med Argyll er han svak for Fionas sjarm. Men også for hennes dyktighet.
Disse tre danner altså ryggraden i en sjarmerende, passelig spennende bok som er aldeles fortryllende skrevet.
Forlag: Berkley Prime Crime
ISBN: 0-425-16613-9
Utgivelsesår: 1998
226 sider
Forrige artikkel: Maj Sjöwall & Per Wahlöö: Udyret fra Säffle |
Neste innlegg: Maria Finn Dominguez: Cuba In Mind |
Hei, interessant å lese bokkommentarene dine. Pears er en fantastisk forfatter, og jeg er særlig begeistret når det gjelder de enkeltstående romanene hans- instance of the fingerpost og dream of scipio. Ser at han skal ha gitt ut en roman til – kalt the portrait. Vet du noe om denne?
Hei Anders
Takk for hyggelig kommentar! Jo da, jeg vet noe om The Portrait. Det er en veldig annerledes bok, fortalt i 2. person. Et par hundre sider om et varslet mord. Og morderen er fortelleren. Nært knyttet opp mot kunstverdenen i London på 17- eller 1800-tallet, hvis jeg husker rett. Syns The Portrait er et hakk mer fengende enn The Dream of Scipio, som jeg ikke fikk helt taket på. Men ikke så bra som An Instance of the Fingerpost. Jeg er faktisk usikker på om jeg noen gang har lest noe bedre enn An Instance…
Men altså, The Portrait er veldig vel verd et «besøk» 🙂
Gleder meg! Og takker for tilbakemelding. Er forøvrig enig at det er vanskelig å finne en bedre bok enn «Korsveien». Genial på alle mulige måter!
Heia Anders!
Da sier jeg «bon apetit» eller hva det nå enn er en skal si for å ønske andre god lesning 🙂