Surt å miste bider
Det er surt å miste bilder. Jeg har opplevd det selv. Tre måneder med bilder forsvant på mystisk vis uten at jeg helt kan forklare hva som skjedde for noen år siden, og enda går jeg og ergrer meg over bildene som forsvant.

I siste papirutgave av Fotografi skriver Toralf Sandåker om gode rutiner for å sikre at du ikke mister bildene dine, eller god arbeidsflyt for backup av bilder. Dessverre syns jeg artikkelen bommer litt både i form og innhold. Et relativt vanskelig språk prøves gjort enkelt med tanke på hobbyfotografen, mens innholdet er myntet på en gruppe som helt sikkert har dette i orden allerede. Internett florerer av gode og til dels avanserte råd for god arbeidsflyt på dette området, og vi glade amatører lures ofte til å prøve ut løsninger som hører hjemme i en høyoktans fotoindustri der tid er penger, og prisen på utstyret er ditt adelsmerke.

Saken er nemlig den at de aller fleste av oss ikke opererer med terrabytes med bilder. «Produksjonen vår» er relativt begrensa, og behovene våre er langt fra så kompliserte som industrien skal ha det til. Derfor tenkte jeg at en liten tekst om backup for oss andre hadde vært på sin plass.

Det er ikke så mye du trenger å tenke på
Det er to spørsmål en må ta stilling til:
1. Hvordan kan jeg sikre at jeg ikke mister bildene mine?
2. Hvordan kan jeg være sikker på at bildene mine er tilgjengelige om fjorten år?

Det første handler om backup. Hva skjer hvis harddisken din krasjer, alle bildene dine ligger på den, og disken lar  seg ikke gjenopprette? Jeg vet ikke hvor nedslående svaret ditt er, men det er lite som skal til for å unngå at det skjer, og her har jeg etter noen år med pludring kommet fram til følgende minste- (og maksimums-)krav:

Sørg for at du alltid har bildene dine lagret tre steder til enhver tid og sørg for at du har følgende oppsett:

1. Skaff deg en ekstern harddisk hvor du lar originalfilene dine ligge. Noen sier at det må være en dyr disk med mange terrabyte og fikse løsninger med RAID 1 og 2 og supersonisk trådløs og sømløs filoverføring mens du trakter kaffen din. Tull og tøys. Det holder med en rimelig Terrabytedisk fra Western Digital eller LaCie til 700 kroner. Ja, de kan bli ødelagt, men det skjer langt fra så ofte som industrien vil ha det til. Disse her holder i massevis og koster drøyt 600 kroner. Er de raske nok? Ja, til normalt bruk holder de i massevis. Selv har jeg tatt bilder digitalt i ti år, og har enda 500 gigabyte plass tilgjengelig på min bildedisk.

2. Skaff deg en litt større disk til backup med mulighet for arkivering av endringer. De samme modellene som over i litt større utgave (1.5 eller 2 terrabyte) dekker behovet lenge og koster et par hundrelapper mer. På Mac kan du bruke TimeMachine til å sikkerhetskopiere originaldisken. TimeMachine funker enkelt og greit til dette. Men det fins svært gode programmer som f.eks. Chronosync  som lar deg tilpasse sikkerhetskopieringen med så mange alternativer at selv svigermor vil bli fornøyd. Jammen det koster penger, sier du. Ja, fins det noe som ikke koster penger? Jeg er mindre bevandret på Linux og Windows, men det følger som regel med god backup-programvare på harddiskene når du kjøper dem. Ingen grunn til å tvile på at de fungerer etter hensikten. Krasjer originaldisken din, henter du bilder fra backupdisken til en ny originaldisk. Krasjer backupdisken, skaffer du bare en ny en.

Men hvis begge krasjer samtidig da, eller det kommer en tyv om natten og infiserer huset med virus og stikker av med herlighetene? Trenger jeg ikke enda en disk som jeg har liggende et annet sted? Nei, ikke etter det jeg har erfart. I stedet vil jeg anbefale følgende:

3. Skaff deg et lagringssted i «skyen». Du hadde kanskje ventet at det sto «skaff deg en tredje harddisk» eller «kopier bildene over på DVD» her. Proffene vil nok at du skal ha et avansert tredje trinn her. Men vi er som sagt glade amatører, og er ikke paranoide, er vi vel? Med «skyen» mener vi backupløsninger som du finner på internett. Det fins flust av slike, men jeg har gode erfaringer med to slike: Crashplan koster deg 3$ i måneden, og lar deg lagre et uendelig volum med filer. Stoler du ikke på amerikanerne kan du prøve norske JottaCloud, som tilbyr akkurat samme løsning, men som koster 49 kroner måneden for tilsvarende tjeneste.

Ulempen med skyen er at uansett hvor mye båndbredde du har, så tar det tiiiiiiiiiiiiid å foreta den første backupen. Jeg hadde 399 Gigabyte med filer å sikre ved første backup. Det tok et par måneder hos begge leverandørene. Nå går kopieringen og surrer og surrer uten at jeg behøver tenke på det.  En annen ulempe er at du aldri vet hvor lenge et firma eksisterer. Men det vet du heller ikke med harddisken din, og prisen for tre år med lagring på f.eks. Crashplan er omtrent det samme som prisen for harddiskene jeg foreslo lenger oppe.

Fordelen? Du sover godt om natten, og du slipper å frykte for f.eks. virusangrep og skurker i huset. Skulle likevel det verste skje, kan du enten laste ned bildene dine eller be leverandøren sende deg en harddisk med sikkerhetskopien av bildene. Men det skjer jo aldri – gjør det?

Ikke slett bildene på minnebrikken!
Jeg sier det en gang til: Ikke slett bildene på minnebrikken! – Før du er sikker på at du har de lagret på minst to steder, og aller helst på begge diskene og i skyen din. Da må du kanskje vente en dag med å slette de, men hvem av oss tar egentlig bilder hver dag?

Hvor lenge er bildene mine levedyktige?
Dette er faktisk et like viktig spørsmål som spørsmålet om sikkerhetskopiering. Du kan ha så mange sikkerhetskopier du vil, men det hjelper ikke hvis du ikke har programvare til å kunne lese filene dine. Jeg har en god del gamle filer på Macen min. Enkelte ganger oppdager jeg til min smule fortvilelse at de ble skrevet i et program som ikke lenger eksisterer. WriteNow for eksempel. En drøm av et program å skrive med i 1993, men i dag eksisterer det ikke og skriveprogrmammet jeg bruker nå vil ikke lese filene uten at jeg tryller. Aaargh!

Sånt kan fort skje med bildene dine også – spesielt hvis du bruker det mystiske RAW-formatet som alle anbefaler at du bruker. Problemet med RAW-formatet er at det er såkalt beskyttede filformater, og filene lar seg bare lese av produsentens egen programvare eller spesialprogramvare som Lightroom og Aperture. Men plutselig en dag kan disse bestemme seg for å kutte ut støtten for gamle RAW-filer, og hva gjør man da?

Svaret er enkelt som det er komplisert: Hver gang du oppgraderer programvaren din, pass på at programmet du bruker – aller mest sannsynlig en av de to nevnte – kan lese originalfilene dine. Les alltid kompatabilitetsinfoen til den nye programvaren, og er du usikker gjør du én av to ting: Du venter med å oppgradere programvaren til du er helt sikker på at programmet er i stand til å støtte filene dine – eller: Du har programmet DNG Converter  fra Adobe liggende på lur og konverterer originalfilene dine til DNG-formatet. På den måten er du relativt godt sikret at RAW-filene dine får evig liv. For du vil vel ikke oppleve en «Read-#Error»?

Oppsummering
1. La originalbildene dine ligge på en egen harddisk
2. SIkkerhetskopier bildene mot en litt større backupdisk
3. Benytt en skyløsning som en ekstra sikkerhet
4. Pass på at filene dine allit kan leses i den programvaren du bruker.