Kategori: Hjem

Inspirert av Frøken Makeløs, Tor Amundsen og Motebloggene kommer nå del nummer 2 i serien «Dagens antrekk».  Før var det herrer i dress som gjaldt, og nå syns jeg det er på tide at vi mannfolk tar igjen plassen vår som trendsettere i samfunnet. Denne gangen har jeg valgt en dungaree fra Jack & Jones 36/32 i slitt blått, en langarma t-skjorte eller hva de kaller det fra eeee… Carlings, belte fra en flyplass i Afrika og sokker fra Match. Fargene er valgt bevisst for å minne meg om fargen på himmelen over det tette skylaget her i Stavanger.

Bildet er forøvrig tatt i nyoppsatt hjemmestudio med Bowens reisesett med en lysskilde satt til høyre for kameraet. Blender er satt på f.5.6 og lukker syncet mot 1/125 på blitsen. Lyset ble spredd ut med en paraply tilhørende studiosettet. Relativt åpen blender ble satt for å gi den engleaktige rammen som kler meg så godt rundt bildet.

En liten sveip innom Berlin gav en påminnelse om hva folk kjempet for for tyve år siden, om hendelser som rev ned murer og forandret verdenskartet. Et lite bilde jeg føler meg veldig hjemme i, og som ikke skal utelate noen som helst tvil om hvor jeg står – være seg klima, nedriving av murer eller sommerkoteletter.

Det hadde vært interessant å høre hvor dere syns parolen «Freiheit für andersdenkende» er viktig i dag – og kanskje hvorfor (og kanskje også områder hvor annerledestenkning kanskje bør begrenses)?

Og med det ønskes fortsatt god sommer.

Jeg er ikke boksnobb, men bøker er en viktig del av livet. Men hva er vitsen med bøker hvis man ikke deler de med andre? Derfor har jeg en egen side med de bøkene jeg har lest og som jeg anbefaler. Du finner det i menyen til venstre under «Bøker jeg anbefaler«. Trenger du et boktips? Ta en titt innom!Jeg er ikke boksnobb, men bøker er en viktig del av livet. Men hva er vitsen med bøker hvis man ikke deler de med andre? Derfor har jeg en egen side med de bøkene jeg har lest og som jeg anbefaler. Du finner det i menyen til venstre under «Bøker jeg anbefaler«. Trenger du et boktips? Ta en titt innom!Jeg er ikke boksnobb, men bøker er en viktig del av livet. Men hva er vitsen med bøker hvis man ikke deler de med andre? Derfor har jeg en egen side med de bøkene jeg har lest og som jeg anbefaler. Du finner det i menyen til venstre under «Bøker jeg anbefaler«. Trenger du et boktips? Ta en titt innom!Jeg er ikke boksnobb, men bøker er en viktig del av livet. Men hva er vitsen med bøker hvis man ikke deler de med andre? Derfor har jeg en egen side med de bøkene jeg har lest og som jeg anbefaler. Du finner det i menyen til venstre under «Bøker jeg anbefaler«. Trenger du et boktips? Ta en titt innom!

Profesjonelle fotografer kjemper i motbakke for tiden. Ikke nok med at hvem som helst med en grei speilrefleks og en piratkopi av Photoshop CS kan ta bilder som bare Steve McCurry klarte for 20 år siden, men finanskrisen stjeler også kraftig av billedbudsjettene hos store og små kunder. Dette er én av flere grunner til at mange fotografer nå velger å arbeide med humanitære prosjekter. Dette er en win – winsituasjon for fotografer og humanitære organisasjoner. Fotografer får arbeide med meningsfulle prosjekter, organisasjonene får meget kompetent fokus på sine viktige prosjekter verden rundt. Jeg har i dag bare lyst til å nevne tre av disse «humanitære» fotografene som både har fått mye oppmerksomhet omring prosjektene sine, og som samtidig viser at det kan være flere svar på spørsmålet «kan et bilde forandre verden»?

Jonathan Torgovnik har gjennom prosjektet Intended consequences fotografert barn født av voldtekter under folkemordet i Rwanda og deres mødre. Når man snakker om folkemord opererer man med enorme tall, og enkeltmenneskers sjebner forsvinner i tallene – selv om vi kan se og forstå grusomhetene som har foregått. Men bildene av 20 barn og deres mødre blir på en direkte måte en sterk visualisering av hva som faktisk foregikk i Rwanda for 20 år siden, en påminnelse av at konsekvensene fremdeles er merkbare for hundretusenvis av enkeltmennesker i dag, og at det faktisk ér enkeltmennesker det handler om.

Phil Borges setter søkelyset på kvinner. Hans prosjekt, Women Empowered, som han har gjennomført i samarbeid med Care International tar utgangspunkt i Kofi Annans utsagn:

There is no tool for development more effective than the empowerment of women.

Borges forteller i innledningen følgende.

Når det gjelder tilgang til utdanning, økonomiske ressurser, og til innflytelse i lokale spørsmål, blir kvinner svært diskriminert. FN har dokumentert at mens kvinner produserer halvparten av verdens matvarer, har eier de bare 1% av verdens jordbruksarealer. Det er denne problematikken Borges har brukt fem år på å dokumentere.

James Nacthwey er en av vår tids mest kjente krigsfotografer. Denne videoen fra utdelingen av TED-prisen for 2007 er en fortelling om hvordan han bruker sine bilder for å synliggjøre det vi ellers ikke ser.

Jeg har vært vekke fjorten dager og kommer hjem til et forslag om å opprette asylsmottak i Afrika. Innspillet er et forslag for å imøtegå snikislamiseringen av Norge. På mange måter forstår jeg hvilken tanke som ligger bak, men godvilje og klokskap er ikke alltid to sider av samme sak.

Jeg har vært i femten land på femten dager. Det gjør meg ikke til ekspert på Europa. Heller ikke på et eneste av de femten landene. Det eneste jeg har fått betydelig større kompetanse på, er tollsystemer og veistandarder på europeiske motorveier. Men jeg har vært i noen byer. Det jeg ser i Berlin, Praha, Trieste, Vaduz, Strasbourg, Luxembourg og Amsterdam er at det noen frykter allerede er her. Hva er det man frykter? Mennesker som du i bakhodet vet ikke var her for femti år siden, men som er her nå. Hudfarge er ikke lenger uttrykk for nasjonalitet, bare for gener. Aller mest tydelig var dette i Amsterdam, hvor hudfarge på ingen måte var mål for hvem du var eller hvor du kom fra. Det eneste som avslørte din tilhørighet var språket. Men i større eller mindre grad var de andre byene og resten av Europa små amsterdammer av mangfold. Det var en god opplevelse.

Jeg skulle ønske at man konsentrerte seg om å gjøre det best mulig for de som er her, og kanskje trodd på at når mennesker lever godt sammen nå, dannes grunnlaget for at de også vil leve godt sammen i framtiden. Norske asylmottak i Afrika, respektløst som det er overfor flyktninger, Afrikas rett til å være seg selv  (som igjen blir sett på som et perifert sted underlagt norsk mynidghet – jeg ser for meg kenyanske myndigheter opprette et flyktningemottak for politiske flyktnigner fra Bolivia på Smøla. De hører jo tross alt ikke til i Kenya), er et uttrykk for at vi vil unngå det vi frykter skal skje i framtiden i stedet for å gjøre vel det som allerede er tilfelle nå.

I The Reluctant Fundamentalist skriver protagonisten, en pakistans trainée i et velrennomert analyseselskap, om sitt opphold i New York:

In a subway car, my skin would typically fall in the middle of the color spectrum. On street corners, tourists would ask me for directions. I wasm in four and a half years, never an American; I was immediately a New Yorker.

The Reluctant Fundamentalist, av Mohsin Hamid, s. 55.

Norge er ikke det det var, det er heller ikke det det blir. Det er det det er. Det er vel noe av dette jeg ser i Amsterdam og som den motvillige fundamentalisten opplever i New York: At hos oss føler man seg som menneske, ikke som en nasjonalitet, at det å være menneske er det samme som å være en borger av verden, og ikke en borger over eller under verden.