Med iPaden som blogge- og bilderedieringsverktøy. Foto: Geir ErtzgaardI tre uker har jeg reist i Sørøst-Asia med en Pen og en iPad i sekken. Etter mange år på ryggsekkturer med tungt fotoutstyr i sekken, var ideen å prøve ut hvorvidt denne kombinasjonen kunne erstatte den langt tyngre DSLR/MacBook Pro-løsningen jeg før har brukt. Når du reiser over to kontinenter og flytter på deg annenhver dag i tre uker, er bevegelsesfrihet og lett ryggsekk av stor betydning. En situasjon ikke bare backpackere, men mange som reiser opplever. Men går denne enkel løsningen ut over kvaliteten? Det er på tide å oppsummere. (mer…)
Bitter og gretten fotograf prøver ut sitt værbestandige kamera som ikke tåler en skvett regn. Slik blir det når man fotograferer uten autofokus eller fungerende blender. Bildet tatt på et hotellrom i Kota Kinabalu i håp om at alt var blitt bra. Sur fotograf: Geir ErtzgaardJeg har har nettopp stavret meg opp fra 1800 til 3200 meter, med en stigningsgrad på 200 høydemeter pr. 500 meter. Jeg kjenner det først og fremst i låra, men ellers er kroppen fin bortsett fra at jeg fryser som ei halvdau katt i piskregn. Fire timer tidligere begynte vi å klatre, eller la oss si trekke, oss oppover mot toppen av Gunung Kinabalu i overskyet men greit vær. Et par timer senere var et optimistisk skylag forandret til regnværsskyer på nivå med det kompakte skylaget som henger nedenfor Fløyen i oktober. Regnjakka er dravas innenfor av svette og utenfor av tropiske regndråper, men som den idioten jeg er henger kameraet på skulderen i vær- og høydeutsatt posisjon. Men det gjør jo ingen ting: Kameraet er jo vær- og støvsikret, kameraets store forse i forhold til andre kameraer i samme segment. (mer…)
We want peace: Plakat fra we-want-peace.comHva er den viktigste begivenheten denne uken?
Knut Olsens død rører meg. Han var en av de beste innen sitt felt.
Attentatforsøket på Gabrielle Gifford, som førte til at seks mennesker ble drept påvirker en hel nasjon.
Bussulykken sør for Tromsø som krevde fem menneskeliv og som førte til et massivt krav om forbedring av norske risikostrekninger.
Flommen i Australia med vannstander på fem meter over normalen og evakuering av hele bydeler. Titalls mennesker drukner i vannmassene.
Nei, for meg er ukens store begivenhet noe helt annet, og så mye lengre unna – i bevisstheten. Siden 1983 har befolkningen i Sør-Sudan levd under borgerkrig mellom det muslimske nord og det kristne og animistiske sør. Makten har hele tiden vært i det arabiske nord, mens rikdommen, dvs. oljen, fins i det fruktbare savannebeltet i sør.
Sør-Sudan har ikke hatt myndighet over eget område, området har vært herjet av konflikter mellom nord og sør, og mellom ulike fraksjoner i sør.
De siste fem årene har det eksistert en fredsavtale som skulle munne ut i et valg der befolkningen skulle velge om Sør-Sudan skulle fortsette i Union med den nordlige delen, eller om de skulle bli selvstendige.
I Juba, Kapoeta, Mwaii, har gamle koner, krokete gubber, freshe tenåringer gått hele natten for i løpet av denne uken å stemme. De gamle damene kan ikke lese, men de vet hvor de skal sette fingermerket sitt. «Endelig er vi fri!» sier de. «Endelig kan vi bestemme selv». Hippe ungdommer står i samme kø, klart de skal stemme. «Nå er det vår tur» forteller de. «Vi har stevnemøte med vår skjebne».
Artisten Emmanuel Jal var barnesoldat i Sør-Sudan, levd i flytkningeleirer i Etiopia og deltatt i kamper i det sørlige Sudan før han ble plukket opp som 11-åring fordi bistandsarbeider syntes han var for ung til å være soldat, og gav ham et nytt liv i Kenya. Han slapp ut av det og ble etterhvert en verdenskjent rapper. Emmanuel Jal er en solskinnshistorie. Han engasjerer seg. Han protesterer. Bruker alle sine krefter og sin posisjon til å arbeide for fred, ikke bare i Sør-Sudan, men for Darfur, Rwanda, hele verden. Men nå er det hans mulighet til å sette sitt fingermerke på sin tid.
Hele denne uken summer og bobler det i Sør-Sudan: Nå er det endelig vår tid!
Men hvordan reagerer jeg? Med sunn fornuft? Med skepsis? Med likegyldighet? Av alle verdens avkroker, er vel det sørlige Sudan noe av det minst spennende? Jeg reagerer kynisk, og tenker: La oss vente og se. La oss snakkes om et par år. Vi vet jo hvordan det går.
κυνισμός kommer fra det greske ordet for hund, og ble brukt som et uttryk for at man gav avkall på vanlige normer og skikk og bruk. På godt norsk betyr ordet ufølsomhet eller hensynsløshet. Jeg reagerer med ufølsomhet og hensynsløshet for sørsudanesernes følelser, for deres håp og lengsler. Min magereaksjon er: Det går nok over. En ganske så vanlig reaksjon for folk som begynner å bli grå i håra. Men jeg tror jeg ser noe rart.
Kynisme er ikke et generasjonsfenomen. Det er et kulturfenomen, et tidstrekk. I Sør-sudan velger de for første gang for sitt eget land. I september skal norske 19-åringer stemme for første gang for sitt land, for sin egen nåtid og framtid. Hvor mange av de vil gå hele natten til valgurnene? Hvor mange av de vil vente i timesvis for å avlegge sin stemme for første gang? Hvor mange av de vil se kynisk på det som skjer rundt en?
Emmanuel Jal engasjerer seg. Han skriver sanger, han fronter bevegelser, og han har en latterlig enkel oppfordring: Bli en fredssoldat. En oppfordring det er lett å le av, humre litt og klø seg i skjegget. Men valget i Sør-Sudan er på mange måter ikke så mye annet enn valget til høsten, eller de valgene vi tar hver dag. Og det valget handler litt enkelt sagt om vi vil være hunder eller om vi vil være mennesker. Det er heller ikke et valg bare unge folk må ta, det er et like viktig valg for gamle kynikere. For meg handler ukens viktigste begivenhet om å ta vare på andre og mer menneskelige egenskaper: Ta vare på naiviteten, hold fast på drømmen, tro at forandring er mulig, pass på at du ikke blir en gammel kyniker, en hund ved bordene. Hvis du er det: Pass deg! Hvis ikke! Trykk på knappen på Emmanuel Jals We want peace og bli en fredssoldat. Husk: Nå er vår tid!
(Dette er teksten til morrasamlinga på Solborg 13. januar 2011).
Av og til leser bokbrødrene bøker av en annen karakter som fortjener omtale her på Reiser. Grunnen til det er at denne omfattende populærlittertære versjonen av det moderne Afrikas historie er en reise gjennom noen av de landene og som har hatt den mest dramatiske utviklingen på kontinentet de siste 40 årene, for ikke å si de områdene som har fått mest oppmerksomhet fra oss i Vesten.
I første omgang er dette enda en bok om Afrika slik en vestlig journalist ser det. Altså havner boken i samme kategori som Tomm Kristiansens Afrika-bøker, og den fantastisk velskrevne og vakre Into the House of the Ancestors, erfarne journalister med mer erfaring om Afrika enn vi andre noen gang kan drømme om. (mer…)
Fine looking man, beautiful girl, the quintessential look of any modern café anywhere in Africa. It’s easy to project an image of Africa of wild animals or happy but poor kids. But the affilient classes are larger than you think, and lovers having their afternoon coffee in a chick café is the norm just as much as that street kid is.
Jan Ivar might ask: Why this image? To portray daily life, ordinary and a little surprising in it’s mundanity maybe? It represents what is the norm more than we like to think, I like the communication between the couple, the clean look and the strong color on the wall.
Jeg er nettopp tilbake fra Etiopia. Loppene klør virtuelt og virkelig, og fremdeles befinner oppevelsene seg et sted i bevissthets-sfæren mellom erfart og arkivert. Det er en fin plass å ha de. Sammen med elevene har jeg opplevd masse, tankespinnet går fremdeles, erfaringene er verken konkludert elle segmenterte enda. Opplevelsene er fremdeles spill levende et sted inni meg. (mer…)
Polen: Kjedelig og grått?…. eller fargerikt og flott?
Nettopp tilbake fra Polen, og jeg legger merke til at folk ikke har de beste forestillinger om Polen som reisemål: Dra til Kraków og se konsentrasjonsleirene, og så har du gjort ditt med Polen. Resten er grå bygninger, grått landskap, kjedelige byer, ingen ting å finne på og feite pølser og den evinnelig frityriserte kjøttbiten. Menn med bart, humpete landeveier, mastodonte grå bygninger som kommer til å rase sammen i løpet av neste jordforskyvning, kommunismtiske døyvinger og uinteressantheter på rekke og rad. Ja, Aftenposten og
TripAdvisor fyrer på, og forteller oss at byene Gdansk, Warsawa og Kraków er tre av de mest uinteressante byene i verden. Med andre ord, sky Polen. Dessuten må det jo være en grunn til at Norwegian dumper prisene til Gdansk, Warsawa og Kraków og gjør disse byene til tre av de rimeligste reisemålene for nær sagt hvem som helst som har mulighet til å fly ut fra Oslo, Stavanger, Bergen eller Trondheim.
Ikke hør på de! Ikke hør på dine egne fordommer heller. Polen er noe av disse tingene: Men hvem har sagt at menn med bart ikke har skjarm, eller at grå er en stygg «farge», eller at kommunismen drev ragnarokk med alt som kan kalles vakkert i denne verden? Ikke jeg ihvertfall. Dessuten, Polen er faktisk mer enn dette. Hva alt dette «mer» er, kan du lese om på Alt om reiser.
Men altså: Noen ting å ta i betraktning når du plutselig våkner en morgen og finner ut at Polken kanskje var et interessant reisemål likevel av flere grunner enn konsentrasjonsleirene? Her er en liste over plusser og minuser som kan være vel verd en betraktning:
– Ikke dra i juli. Vi kom til Gdansk i trettifire graders varme og trodde etter en dag og en lang våt norsk sommer at vi hadde kommet til par(ad)is. Men det var bare for å erte oss. Som denne grafen frekt stjålet fra BBC viser, er det tilnærmet tropisk regntidforhold i Warsawa i juli. Grafen for Gdansk og Kraków ser ikke veldig annerledes ut. Nei, dra til Polen i mai, juni, august eller september. Da er temperaturene behagelig, og landet grønt og fint.
– Ikke dra på bilferie mellom Gdansk, Warsawa og Kraków uten at du vet hva du gjør. Ihvertfall ikke i polsk ferietid. Det er flere grunner til det. Polen har en dødsrate på 5000 mennesker pr 40 millioner i året. Vi så flere ulykker på veiene, og enda flere årsaker til disse ulykkene både i bakketopper og smale veier. I tillegg har det skjedd en økonomisk vekst i Polen som gjør at de som har råd til biler, har biler. Desverre har ikke veinettet fulgt utviklingen. Humpetihump. Vi møtte den lengste køen vi noen gang har opplevd mellom Gdansk og Hel på Hel-halvøya. Vi sluttet å telle ved 2000 biler på de 58 kilometrene mellom Reda og Hel, alle skulle hjem samtidig med værskitet fra sol til regn. Det samme opplevde vi mellom Gdansk og Elblag, og Kraków er pr. definisjon en bilkø. Veiene er veldig fine og veldig tredjerangs. Avhengig av hvor du kjører. Enkelte steder tenkte jeg mer på tidligere asfaltveier i Zambia enn europeiske hovedveier, andre ganger var det rett så lekkert.
-/+ Folk over 30 kan ikke engelsk, kanskje litt tysk, men mest russisk. Skal du spørre folk om noe, plukk deg ut en ungdom, helst ei jente, de er mest imøtekommende og snakker engelsk bedre enn språklæreren min på videregående – og hun var god!
+ Polen er flotte byer med rik historie. De gamle miastroene i Gdansk, Warsawa og Kraków er vakre, og menneskene du møter der er hyggelige. Historien er godt dokumentert, og det mangler verken på guidede turer eller hefter og bøker som gir deg grundig innføring i en meget fascinerende historie. Jeg kan også anbefale at du leser boken Poland av James Michener før/under/etter reisen, i tillegg til det du kan komme over av Isaac Bashevis Singer.
+ Polske landskap er varierte og vakre. Hvertfall langs Østersjøkysten, mellom Elblag og Warsawa, og i regionen mellom Chestokova og Kraków. Som regel er det sånne ting du ikke vet, men har du lyst til å drive ekstremsport light, som sykkelturer eller små turer på Wisla, elven som går gjennom hele Polen fra sør for Kraków og ut i Østersjøen i Gdansk, så lar det seg gjøre uten at du har gått på ei adventurelinje på en norsk folkehøgskole. De seks milene mellom Chestokowa og Kraków går over et vakkert og nydelig fjellområde (les norsk ås) med flotte sykkelløyper og mange overnattingsmuligheter. En tur som anbefales på det sterkeste av «Reisen går til Polen».
+ Og skal man først drømme, hvorfor ikke begynne å drømme om å padle hele Wisla fra Kraków til Gdansk? Om det er praktisk mulig har denne skribenten ingen erfaring med, men muligheter, muligheter!
Som sagt: Bare glem at Polen er grått og kjedelig. Bare du unngår regntiden i juli og bilkøene når som helst kan dette vise seg å være en drøm og ikke det marerittet bortskjemte norske globetråkkere forestiller seg. Og man skal ikke forakte at landet har en historie vi har masse å lære av.
Den velkjente norske fotografen Morten Krogvold snakket en gang på Nors radio om sin utstilling Encounters , en feiring av hans liv som fotograf. Der snakket han om feriebilder. Krogvold så på seg selv som en dårlig feriefotograf, og hevdet at fotografi handlet om anstendighet, og en måte o forsterke våre livsminner på. Som han sa: Jeg vil ikke huske min svigerfar som en fyllik på en strand ved Middelhavet.
Likevel, vi reiser, og ferietiden, uansett hvor lang den er, er en tid for snapshots og for å sementere minene fra våre lykkelige dager. Så jeg kommer hjem fra Polen etter et besøk i Gdansk, Warsawa og Krakow, tre verdens mest uinteressante byer, i følge en artikkel i Aftenposten som igjen henviste til en pressemelding fra Tripadvisor.
So what gives one week of photography in the most uninteresting spot in Europe, taking pictures that according to Morten Krogvold best be avoided? I’ll conclude before you get to answer yourself: Krogovld is right, as long as decency and respect is your banner, and as long as you bring along your eye for light, TripAdvisor and Aftenposten are wrong. Poland has a history of greyness, of communism, wartorn landscapes, industrial buildings and institutions. But who are to say that there’s no beauty there, no enjoyment, relaxation or broadening of minds, all the things that make a good journey worth the investment. After all it is you and not the place itself that decides if it is interesting or not. Here’s my little photo essay from the least interesting cities in Europe.
Beauty is in the eye of the beholder, but this came as a little surprise at the Hel peninsula in Pomorze (Pommern, Poramia) of Poland. For me beauty is in the open landscapes and the blue waters of any sea, so this came as a little surprise, I must say.
—
Ikke akkurat det man venter å se når man trekker ned mot stranda på Hel-halvøya i Pommern. Men for noen ligger skjønnhet andre steder enn i høye himler og åpne havflater.
Den velkjente norske fotografen Morten Krogvold snakket en gang på Nors radio om sin utstilling Encounters , en feiring av hans liv som fotograf. Der snakket han om feriebilder. Krogvold så på seg selv som en dårlig feriefotograf, og hevdet at fotografi handlet om anstendighet, og en måte o forsterke våre livsminner på. Som han sa: Jeg vil ikke huske min svigerfar som en fyllik på en strand ved Middelhavet.
