Noen ganger kan du rive deg i håret og steike av frustrasjon (kristne menn banner som kjent ikke, så det får bli med steikingen).
Et kvarter før flyet letter oppdager jeg at jeg har husket alle bagene, men mangler den viktigste innmaten. Jeg skal på en etterlengtet fotosafari til min barndoms drømmepark, Amboseli ved foten av Kilimanjaro, men tydeligvis uten det livsnødvendige favorittobjektivet, et Zuiko 50-200 f2.8-3.5 i bagasjen.
Men jeg tenker raskt som jeg pleier å gjøre, kommer på at vi skal overnatte i London på veien, og verdensmetropolen er jo et eldorado for folk som tenker raskt og finner kjappe løsninger. Tolv timer senere steiker jeg videre, og ergrer meg over at verken Olympus-spesialister eller de store fotokjedene i og nær Oxford Street lagerfører kvalitetsobjektiver fra andre leverandører enn Canon og Nikon. Den kjappe løsningen går i vasken. Hva den gikk ut på? Kjøpe nytt og selge det til en liten fortjeneste når jeg kom tilbake til Norge.
Heldgivis har jeg med de andre objektivene, bl.a. et Sigma 105mm f.2.8 makro-objektiv. Ikke akkurat drømmeglasset når man skal fotografere dyr på avstand, men sammenlignet med forrige gang jeg besøkte Amboseli for 33 år siden har jeg fått 10mm brennvidde ekstra. Da brukte jeg et Yashica T-L Elextro med 200mm skrupå-objektiv. Så jeg kan jo ikke klage. Eneste ulempen er at autofokus på Sigmaen er som å på ski med klister-Svix i 15 minusgraders føre. Det funker dårlig.
Men jeg det går fint. Uten min fabelaktige telezoom blir jeg tvunget til å ta andre typer bilder, tenke gjennom komposisjonen på en annen måte og bare glemme nærbildene av løver ridende på sebrarygger og andre fantastiske motiver man kan drømme om på safari i Kenya. Motivene blir altså deretter. Jeg får dyr i landskap, jeg får landskap uten dyr, jeg får fjell i alle slags vinkler – det er umulig å ikke få fjell i alle vinkler i Amboseli. Fjellet står 5000 meter opp av bakken fra der vi cruiser over saltsteppene, og uansett hvor langt unna du er, så er bare fjellet der.
Jeg er egentlig ganske godt fornøyd. Selv om drømmebildene forsvant i en kjapp forglemmelse den kvelden jeg pakket kamerabagen, ble det andre drømmebilder. Trodde jeg. Helt til jeg kom hjem, og fikk studert bildene. Til jeg fikk sett nærmere på de og syntes det var mye støv i bildene. Støv som ikke bare kunne forveksles med billedstøy grunnet høy ISO. Det var for høy ISO. I et helt døgn i Amboseli, nasjonalparken fra min barndoms drømmeverden, har jeg tatt bilder på ISO 1600, meget oppmerksom på at det siste jeg sa til elevene før vi kjørte ut den første morgenen på safari at den eneste løsningen i sterkt lys var å stille ISOen på 100.
Det ville seg altså ikke. Feil objektiv. Feil ISO. Men det er vel dette som er velsignelsen ved å ha fotogener i den digitale fototidsalder. Man svitsjer fokus, endrer innstillinger, shopper litt i Photoshop, og så lander man likevel med begge beina på jorda.
Ideen min var å ta bilder av dyr på nært hold, vente på de gode øyeblikkene, og prøve å fange sjelen disse dyrene bestemt må ha. Men jeg landet på noe helt annet. Svarthvite bilder med alt for høy ISO omtolket og foredlet i svarthvitt for å underbygge opplevelsen av det som Amboseli virkelig hadde å by på denne gangen. En tørke verre enn det Øst-Afrika hadde opplevd på tiår. Døde dyr, fravær av grønt i et gulbrunt uttørket landskap, en Edens have i ferd med å bli forvandet til semi-ørken. Her er bildene.
[smugmug url=»http://ertzgaards.smugmug.com/hack/feed.mg?Type=gallery&Data=10404884_7BmVF&format=rss200″ imagecount=»10″ start=»1″ num=»10″ thumbsize=»Th» link=»lightbox» captions=»true» sort=»true» window=»false» smugmug=»false» size=»X2″]
Forrige lørdag gikk Norske fotoblogger online. Erik og jeg har jobba med dette prosjektet siden juni litt på og av, men nå følte vi at tiden var moden for å ikke sitte på gjerdet lenger. Jeg sendte ut en tweet til et par av mine Twitter-venner, og før jeg vi visste ordet av det var vi i gang. En slags pressemelding til Akam førte til at vi var headliners både på der og på Fotopia mandag og tirsdag, og målet om å samle 50 norske fotobloggere ble slått sønder og sammen, og i skrivende stund har vi passert 150 medlemmer. Hundre over målet på ei uke, og snart halvveis til nyttårsmålet om 500 medlemmer, er langt mer enn det vi hadde håpet på, og det er vel ikke feil å si at vi kjenner smaken av suksess med Norske fotoblogger.
