Det er ikke fritt for at jeg føler meg litt priviligert som kan legge turen til Kenya igjen. Vel, «alle» drar til Kenya for tiden, bestemødre fra Brøttum, syklubber fra Senja, kamerajegere fra Kvinesdal … og jeg. Men jeg er priviligert likevel. Og turen, som denne gangen varer fjorten dager, gir meg et spark bak til å rydde opp i de vel tusen bildene jeg allerede har fra ungdomslandet og gjøre plass til nye bilder. Hvorfor skal jeg ellers drasse på tungt fotoutstyr hvis bildene bare ligger og konkurrerer om plass i det for alle utilgjengelige billedarkivet på Macen min? Men nå har jeg altså rydda, og sitter igjen med snaut hundre bilder som fortjener litt mer oppmerksomhet enn de andre. Håpet er at du også skjønner at jeg er priviligert når du ser bildene, og at du kanskje får farta opp og bestiller deg en billett til Kenya selv en dag?
Sommeren 1993 fikk general Romeo Dallaire et oppdrag fra den kanadiske forsvarsledelsen. Han var blitt utnevnt for leder av FN-styrkene i Rwanda som hadde som oppdrag å overvåke fredsavtalen mellom ulike fraksjoner i den konflikten som hadde ridd Rwanda som en mare siden landet fikk selvstendighet fra Belgia i 1959. Det gikk helt galt. Ni måneder etter at han tråtte i tjeneste styrtet President Habaramyas fly, og signalet gikk om – mange kjenner historien – var 800 000 mennesker drept på de mest grusomme måter. To millioner mennesker var drevet inn i flyktningeleirene i Goma, Bukavu og over grensen i Tanzania. I årene etter skulle enda over 3 millioner mennesker dø som et direkte eller indirekte resultat av konflikten som skapte folkemordet og av måten verdenssamfunnet håndterte saken før, under og etter april 1994.
Romeo Dallaire beskriver hvordan han så situasjonen utvikle seg. Han forteller om sine forsøk på å få oppmerksomhet fra verdenssamfunnet for å hindre den massakren han så ville komme. Vi får høre om handlingslammelsen han opplevde fra byråkratene i FN-systemet. USA og Frankrike får passset sitt påstemplet for å ha tenkt mer på egeninteresser enn på Rwandas befolkning. Som det sies i boken, lagt i munnen på en amerikansk øverstkommanderende:
Det må 80 000 rwandiske dødsfall til for at vi kan forsvare tapet av en amerikansk soldat.
Dallaires beretning er en personlig historie om hvordan han opplevde dette helvetesåret. Det er en historie om de som visste hva som skjedde og som prøvde å få verdens oppmerksomhet uten å bli hørt. Det er en beskrivelse av bestialiteten og om den dypeste ondskapen i menneskets mørke hjerte, men det er også en historie om hvordan ondskapen i like stor grad kan vise seg i form av unnfallenhet, likegyldighet eller feighet.
Å gå inn i detaljene i denne historien blir for omfattende. Mange kjenner mye allerede, men uansett hvor mye man vet, er det en historie man aldri kan komme helt til bunns i. Men det er en historie som må fortelles og som må leses for at man i det hele tatt skal kunne ha en forståelse om de problemer og de moralske dilemmaer vi som verdenssamfunn og enkeltmennesker står overfor, blant annet med Kongo og Darfur i bahkodet, men også i diskusjonen om hva Norge gjør i Afghanistan. Vi kan kritisere engasjementet nå, men hvordan hadde det sett ut hvis vi ikke hadde vært der? Hvordan hadde det sett ut i Kongo eller Darfur hvis vi hadde vært der med de profesjonelle, velutrustede og smidige styrkene som Romeo Dallaire mener ville ha utgjort en vesentlig forskjell i Rwanda i 1994.
Men er det virkelig så enkelt? Samantha Powers har en interessant refleksjon når hun prøver å se for seg hva som hadde skjedd hvis Vesten hadde engasjert seg i Rwanda, slik Dallaire ønsket. I stedet for 800 000 drepte under folkemordet og 3 200 000 i årene etter at marerittet «tok slutt», ville noen hundre rwandere blitt drept fra amerikansk hånd eller av FN-styrkene i landet. USA hadde blitt kritisert for enda en gang å involvere seg i forhold de ikke har noe med, slik de blir kritisert for hva de gjorde i Somalia og nå i Afghanistan. General Dallaire hadde blitt sett på som en villmann, og ikke som det offeret både han selv og verden ellers ser på ham.
Samantha Powers berører selve dilemammet: Vi vil ikke at det skal skje igjen, men samtidig er ting gjerne vanskeligere å håndtere på forhånd enn de er i ettertid.
Men én ting er hva man kan se på forhånd – en annen når man faktisk skjer hva som skjer. Mens rwandere på begge sider av konflikten ble massakrert, toet verdenssamfunnet sine hender, med dårlige minner fra Somalia og med øynene rettet mot Sør-Afrika og Mandelas oppstigning på den sørafrikanske og verdenssamfunnets trone, vendte man blikket bort fra Rwanda. Når man først så hva som skjedde, var det med Dallaires egne ord «too much, too late».
Powers konklusjon er til ettertanke:
«Folkemordsforhindring er en byrde som ikke kan bæres hvis den ikke er delt. Verdens ledere må erklære at folkemord skal forhindres, ikke bare av hensyn til menneskeheten generelt, men også ut fra egne nasjonale interesser. De må klargjøre offentligheten og iverksette en koordinert militær plan for tilfellet. Dette for å sikre at «aldri mer» ikke ender med å bety noe i retning av at «Aldri mer skal hutuer få drepe tutsier i Rwanda mellom april og juli 1994.»
Jeg sitter igjen med flere spørsmål etter å ha lest denne boken.
Hvilke rolle spilte Norge før, under og etter folkemordet? Et søk på Google viser et enormt engasjement i flere sammenhenger, både humanitært gjennom større og mindre organisasjoner, og i akademiske kvarter. Politiske oppgjør og ettertanke er det imidlertid lite å finne av.
Er det typisk norsk å snakke på forhånd og i etterkant, men å gjemme seg vekk når det begynner å smelle? Hvorfor sender vi leger til Afghanistan, men ikke infanterister til Kongo eller Darfur? Dallaire skriver et sted: Med en gang vi ser blod, trekker verdenssamfunnet seg. Men er det ikke i en soldats vesen at han risikerer å blø?
I Norge går det fremdeles mennesker som spilte en aktiv rolle i planleggingen og gjennomføringen av folkemordet. De har enda ikke blitt utlevert til Folkemordsdomstolen i Arusha, Tanzania. Er det noen som kan forklare meg hvorfor?
Jeg må igjen tenke gjennom den tanken jeg fikk av å lese «Shake Hands with the Devil»: Hvis ondskapen fins i hender som toer seg, hva gjør vi med hendene våre?
Det handler om den miskrediterte norsk-kenyanske advokaten Sammy Korir, som skal ha tilbudt Tjostolf Moland og Joshua French oppdrag med å trene opp en elitestyrke på 125 soldater som skulle være direkte underordnet Kenyas president Mwai Kibaki. Ut fra forsiden kan det se ut som om det er Kongo-forsvareren advokat Sammy som ville utnytte French sin familie, men Korir er verken forsvarer for de to eller fra Kongo, men det gjør jo ingen ting, for Kongo og Kenya går vel strengt tatt ut på det samme, gjør det ikke?
Nå er det vel strengt tatt Moland og French sin forsvarer Morten Furuholmen som kommer med opplysningene i lørdagens avis, men han er jo heller ikke fra Kongo, og dermed ikke en Kongo-forsvarer, eller Kongo-ving for den saks skyld. I beste fall er han Norge-forsvarer eller Moland og French-forsvarer, men det er vel heller ikke så nøye.
Det er rart hvordan det ikke er så farlig med nøyaktighetene når vi skriver om Afrika, men denne gangen er det vel Desken i Dagbladet som må ta skylden, ettersom de har skjønt at står det «Kongo» i overskriften, så selger de hundre ekstra aviser også den dagen.
I uke 32 hadde jeg 533 treff på denne bloggen. I uke 34 var jeg nede på 97 treff. I uke 35, 36, 37, 38 og 39 har det variert mellom 0 og 1 treff. Noen som lurer på hvorfor?
Siste melding som tikker inn på skjermen nå like før sengetid er både på VG-nett og Dagblad-nett at Tjostolv Moland har fått malaria.
Hva tror de egentlig? At nordmenn som bor på et rom uten tette vinduer og senger uten myggnetting i et fengsel i nærheten av en malariainfisert regnskog i Kongo og uten tilgang til effektive malariatabletter eller myggholje har fått malaria er en nyhet? Det hadde vel heller vært en nyhet hvis de ikke hadde fått det, vil nå jeg tro.
Nordmenn er faktisk ikke unntatt virkeligheten vi heller.
My friend Kalle runs a boat import company, and a week ago I had the pleasure to do a photo shoot with my photo students. It was great fun, and some of the about 200 images seemed to work out well. Having a hard time choosing one representative image, this time I’m opting for a slideshow of 28 of the more usabel ones. Enjoy!
15 kilometers from the busy town of Stavanger, Rennesøy lies there as one of the islands in the Ryfylke archipelago of islands. You don’t have the tropical rainbow of colors there, but the colors you have stand out- as you hopefully see from this landscape shot taken from «The Needle», a viewpoint near Vikevåg. You should go there some time.
Fully explaining the idiom «På de skrå bredder» isn’t quite easy, but a translator’s network opted for «Treading the boards». It might or might not work for this image, but it sure isn’t the straight path this sheep is treading. The image has been heavily masked in CS4, and a clever eye might notice it:-).
On the Halong Bay at night, the world is a canvas ready to be painted in colors. The bay is unsettingly beautiful in it’s foggy serenity, and it’s dark greyness become a plethora of wonderful images. Do these words mean anything? Naah, but neither does the picture. It’s just an impression from a night on the bay.
