Blogg

  • Hvem bryr seg om Gabon?

    Tidligere i sommer var Gabon på nettsidene til både VG og Dagbladet. Enehersker og president i 41 år, Omar Bongo døde av kreft i Spania, og det er interessant å merke seg hvilket fokus dødsfallet til Afrikas lengst sittende statsleder får. VG trekker fram Torbjørn Jaglands uheldige ordglipp om Bongo fra Kongo, som besøkte Norge rundt årtusenskiftet, mens Dagbladet spanderer en midtside med tittelen «Playboydiktatoren». I artikkelen til Dagbladet får vi vite at Bongo hadde brukt sine 41 år ved makten til å bygge seg en gedigen personlig formue, om hans eiendommer i Frankrike (over 40 i tallet), og at han var en hund etter kvinner. I 2004 skal han ha invitert Miss Peru til Gabon for å lede en skjønnhetskonkurranse, et skalkeskjul for å få den unge peruvianske skjønnhet i sengehalmen. Bortsett fra dette var det i sommer flere artikler om Gabons muligheter for deltagelse i VM i Sørafrika i 2010 enn om det som foregår i dette lille landet inners i Guineabukta for tiden.

    Artikler bekrefter på samme måte som dekningen av rettsaken til Tjofteland og French i Kisangani våre fordommer om Afrika: Et sted der alle er banditter på utkikk etter rask fortjeneste, være seg politifolk, advokater eller statsledere.

    En sittende presidents død er alltid en sjokkopplevelse for et land. Selv med demokratiske strukturer på plass er det mange biter som skal på plass, hull som skal fylles og rokeringer som må gjøres uten å skape for mye bråk før en ny ledelse er på plass. Hvordan går det da i et land som har opplevd enevelde i fire decennier, der presidenten har innehatt flere av ministerpostene, vært både statsminister og president, og plukket ut sine statsråder etter forgodtbefinnende og slektskap, som om han var en annen Jens Stoltenberg. Det kan virke enkelt å tenke at enten blir det bråk, eller så har den avdøde landsfader tentakler inn i de levendes rekker og styrer posthumt de «valg» som skal foretas ut i fra hvem som er hvem i hans familiegalleri.

    Det har gått rolig for seg i Gabon. Vel var landets grenser stengt en kort stund like etter Bongos død, men nå er de åpne igjen. Over 20 kandidater har meldt seg på i kampen om presidentembedet. Men når Bongos sønn Ali Ben Bongo, pekt ut av Bongos datter, Pascaline som det regjerende partiets kandidat, er det stor sjangse for at Bongo-dynastiet vil fortsette å regjere i et av Afrikas rikeste land. I kampen mot PDG (Gabons demokratiske parti) står de andre kandidatene svakt, og selv om alt har gått rolig for seg, er tegningen ganske tydelig når Ali Ben Bongo like før valget 30. august går ut og omtaler sine motstandere som landssvikere.

    Alt går som sagt rolig for seg foreløpig, mye av grunnen er nok av Gabon har vært et relativt velfungerende land under Bongo. Med bare 1 millioner innbygere, og etnisk ensartet, er det lite rom for alternativer. Likevel er det nå altså mange som frykter at valget ikke vil gå riktig for seg, at gjennomsiktigheten (transparency) vil være på lavmål, og at Gabon vil fortsette i den samme leia som det har gjort til nå.

    Ikke alle er villige til å sitte og se på at dette skjer. Via Twitter har jeg kommet i kontakt med Ghislain Tchibinda, en av de som ikke vil sitte stille og se på at Bongo-dynastiet misbruker sin urettmessig tilegnede posisjon. I kveld kom følgende tweet fra Theghys:

    I go on hungerstrike from 08/25 in front of the gabonese embassy in Germany to prortest for fair election. http://bit.ly/111hic #Gabon# for…

    Tirsdag setter han i gang en sultestreik for et rettferdig valg i hjemlandet. Hvor mange av oss som hiver oss på og støtter ham i det rettmessige kravet blir jo spennende å se. Hvis vi får se noe i det hele tatt. Gabon er langt fra Norge (dog nærmere enn Kisangani i Kongo), og verken Solheim, Støre eller Stoltenberg har engasjert seg verken overfor Gabon direkte eller overfor Frankrike, som har en enorm innflytelse i dette, sin nærmeste samarbeidspartner og mest oljerike samarbeidspartner i Afrika – i hvertfall ikke det vi vet, for hvem bryr seg vel om Gabon?
    Når det er sagt: Gabon er landet Albert Schweitzer reiste til og opprettet den verdensberømte helseklinikken i Lambaréne, noe han fikk Nobels Fredspris for i 1953. Det er et av de rikeste og mest ressursterke landene i Afrika, både på grunn av olje, og pga mineraler og skoger som dekker store deler av landet. Norge gav Schweitzer fredsprisen for hans engasjement for Gabon. Shcweitzer er en inspirator for alle som ønsker å leve uten kristen humanisme, noe som definitivt passer inn i Norges bilde av seg selv som verdens velgjører. Det hadde vært fint om noen kunne sette Gabon på dagsorden for noe annet enn glamorøse modeller, sølvglinsende luksusbiler og eiendommer i Frankrike, men i stedet satte fokus på det som faktisk betyr noe: At ting går riktig for seg når man etter 41 år fanget i én manns tentakler endelig har mulighet til å selv ta tak i sin egen framtid. Ressursene fins der, de må bare slippe fram. Og derfor er det et poeng å lytte til Ghislain Tchibinda når han i denne YouTube-publiseringen forteller hvorfor han nå velger å gå til sultestreik, 5 dager før Gabon velger seg ny president. Ghislain er en modig mann som fortjener vår oppmerksomhet.


    Les mer om valget i Gabon her.

  • Scenery from a Chinese Night Train

    Chinese Night Train

    The night scene from the Western Express travelling through Southern China on its way to Nanning is painted in blue. Of course there is the issue of noise, which you get when shooting long exposures like this (f8 at 12 seconds, ISO 125), but it’s nothing that a noise reduction software like Nik Dfine or Noise Ninja wouldn’t fix.

  • Twilight

    Twilight

    Northern twilight is a lasting event, not like the short hammerblows of the tropics. A time to reflect, and to dwell. And why not at a place where time and eternity meets?

  • Sommer’n er over: Tre ting å være god på i et nytt arbeidsår

    Sommer’n er over: Tre ting å være god på i et nytt arbeidsår

    I morra er det slutt på ferie, eller «avspassering» som vi er nøye med å kalle det, vi som arbeider som lærere.

    Det har blitt en slags prinsipp, dette å kalle det vi gjør før og etter fellesferien for «avspassering». Når vi teller timer, og det har jeg gjort flere ganger, arbeider jeg akkurat like mange timer som en hvilken som helst annen arbeidstager, så egentlig er det ikke så nøye. Men jeg får litt dårlig samvittighet når folk kreker seg tilbake på jobb etter fire uker, og jeg kan se fram til enda to til tre uker på å samle meg før jeg begynner å jobbe igjen. Det er nettopp det det blir, en tilvenning til en annen hverdag, hvor jeg skal fylle et arbeidsår på 190 dager. Det ér hektisk, men jeg liker det sånn.

    Sommer er hviletid – men ikke alltid strandtid.

    Hvor ble det av sommeren? I år vet jeg ikke. Femten land på femten dager i månedsskiftet juni/juli, en Trøndelags-tur i månedsskiftet juli/august. Resten har vært dårlig vær, ikke én skikkelig dag på stranda – sommeren har vært en forlenget høst og på en måte føles det som om sommern aldri kom. Det er en følelse jeg ikke liker, det er nok høst og mørke her i Stavanger som det er. Sommern skal brukes til å lade batterier, men batterilading og vann er en dårlig kombinasjon. Så jeg starter opp i morra med en følelse av at jeg ikke har fått brukt tiden slik jeg vil. Så får heller dere som syns jeg klager unødig med mine tre måneder sommerfri ta det med en klype salt og se at jeg lever i en annen verden enn de aller fleste. Skjønt «ikke fått gjort noe». Høstvær om sommeren gir tid til å lese, og boklesing har det blitt mye av. Jeg anbefaler spesielt «The Reluctant Fundamentalist» av Mohsin Hamid, og «The Road» av Cormac McCarthy; bøker som forandrer deg litt.

    Men det starter altså i morra, det er attende året på samme sted. Jeg er bedre forberedt enn på flere år, mange planer ble lagt i mai/juni, nå handler det mest om å finskrive undervisningsplanene og sjekke opp de avtalene som er gjort. Og så handler det om å bestemme seg for å konsentrere seg om noen få ting, og ikke prøve å gjøre alt sammen. En god kollega av meg sa en gang: «Det beste er det godes fiende». Det lærte jeg av, derfor setter jeg meg ned hvert år på denne tiden og tenker igjennom tre ting jeg skal bli god på. I høst har jeg denne trepunktslista:

    • Jeg skal ikke si: Jeg tar det i morra. «I morra» er et ullent og farlig begrep. Det betyr at jeg skal bli tydelig sånn at alle de som berører min hverdag på jobb skal få klare beskjeder om hva de kan forvente av meg – i forhold til frister, når jeg kan få gjort ting, hva jeg ikke skal gjøre. Den slags type ting. Tydelige forventinger og realistiske løfter er en grunnstein i en god arbeidshverdag, og en god måte å forholde seg til folk på. Det er jo tross alt folk vi forholder oss til på folkehøgskoler.
    • Jeg skal konsentrere undervisningen om foto. Det er mange ting å ta tak i. All undervisning skal være god undervisning. Men fotoklassen er min primærgruppe, det er de jeg først og fremst må levere overfor. De skal føle at de har gjort rett ved å investere ett år på linja mi. Derfor kommer de først. Hva betyr det i praksis? Bedre oppgaver, bedre tilbakemeldinger til hver enkelt elev, en god progresjon i læringskurven, og og følelsen av at de er de viktigste menneskene i min arbeidshverdag.
    • Jeg skal gjøre det jeg skal gjøre. Når det er mange baller i lufta er det fristende å gjøre ting selv i stedet for å fordele oppgaver. I år skal jeg ikke dekke for andre. De må gjøre jobben sin selv. Jeg skal gjøre min. Og så skal vi snakke sammen. Det kan ligge en fare i å være snill gutt. Det kan fungere som et rusmiddel, å mestre mye er bekreftelse på egen verdi. Men på den annen side: Poenget med det jeg driver med er jo å lære folk å forstå at verdien ligger i selvet, ikke i prestasjonene.

    Tre punkter å fokusere på dette arbeidsåret. Jeg tror det blir bra – jeg kan ikke tro noe annet. Selv om batteriene ikke lades så godt i vann, så er det en energiinnsprøyting å jobbe der jeg gjør. Ingen energi er bedre enn den energien som smittes fra menneske til menneske.

    LagreLagre

    LagreLagre

  • Goldilocks

    Goldilocks

    The weeds grow outside the cemetary. But they aren’t less beautiful despite the fact that they are regarded as a nuisance. Maybe just like Golidlocsk who lived alone in the forest with her parents. It must be a reason for them living there?

    [photodata id=»1″ url=»http://…» output_string=»» fail=»»]goldilocksalternative

  • Resting Spot

    Resting
    The third image from Varhaug, Jæren. My brother is moving, and so is his cute little assistant, Daxée. Here he’s enjoying the freedom and space of this beautiful spot by the North Sea. I’ll miss the little one, but since he’s family I’ll get to see him now and then.

  • Back with a Vengeance

    I wasn’t satisfied with my previous design. Customization was difficult, and the social media handling of the theme wasn’t up to the standards. So here I am with what I hope will be my standard and settled theme for the foreseeable future. I’m sticking to WordPress, but for those who are curious, I’m running a parallell version in Pixelpost at a second site. Go over and have a look, but remember that this is the home of White Zulu for a while now;-)

  • Heaven and Earth

    Heaven and Earth

    Heaven and Earth meet up at Varhaug, an area of coastal strip in an area called Jæren not far from Stavanger. Jæren is the most religious area in Norway, the Bible Belt of Norway. It’s a place to feel close to Heaven and close to Earth, and it’s not surprising that they place a cemetary chapel in such a spot.