Som en oppfølging av mitt innlegg om sportsjournalister i etterkant av John Pelus infame, ondsinnede og infernalske juks og fanteri, lureri og helerivirksomhet i kampen mellom Rosenborg og Viking, viser jeg her noe som må være hentet fra Erik Hamréns nye treningsøkter med RBK.
Via Larko.
En tur på kjøpesenteret i går, like før de stengte, så jeg et skilt jeg aldri har sett før. Jeg tror heller ikke jeg har sett noe lignende, og syns at måten å si det på var noe å tenke på.
Amfi Madla (Det gamle Madlatorvet) holder stengt fra kl. 20 til kl 10, i helgene fra 18.
Smak på setningen og tenk på alternativet, eller det som pleide å stå:
Åpningstid fra 10 til 20.
Jeg vet ikke om dere merker forskjellen, men på Madla i kjøpesterke Stavanger, der handling har erstattet opium må altså folk informeres om den begrensede tiden i døgnet der senteret faktisk er stengt.
Bare en liten observasjon for dagen…
Søndag ramla Rosenborg-spilleren John Pelu av seg selv i kampen mot Viking. Det er rimelig tvil om det var en bevisst handling fra Pelus side, eller om han rett og slett ikke klarte å holde seg på beina.
I Dagbladets kampreferat skriver journalisten at Pelu er juksemaker, VG følger opp og i dagens Dagbladet kommenterer Esten O. Sæther at Rosenborg må ordne opp – uten å fortelle at klubben har hatt en samtale med spilleren, og at Rune Bratset sterkt går ut og sier at Rosenborg tar avstand fra filming. Fotballpresidenten sier at dette er juks og luring, og oversender saken til et eller annet domsutvalg for å gi Pelu to kampers karantene.
Torbjørn Svendsen i Rogalands Avis skriver at spilleren «falt som en flyktning skutt i ryggen», og Erik Hamrén, Rosenborgs nye trener kalles hallik fordi han ikke ville snakke om episoden like etter kampen.
Jeg antar at Torbjørn Svendsen vet alt hva som har foregått internt i RBK de siste dagene, og han har vel også full sikkerhet på at Pelu falt med vilje og ikke ved et uhell.
Jeg er meget provosert over forhåndsømmingen her, og syns det er svært så beklagelig at pressen på denne måten skal få lov til uhemmet og ubegrensa å forhåndsdømme en person som enda ikke har fått sin sak behandlet i de rette organer. I tillegg provoserer det at fotballpresidenten ikke klarer å skjelne mellom det å la fotballforbundets rettssystemet vurdere om det har foregått juks eller ikke, og det å si at her har det foregått juks.
Det verste jeg vet er mobben som ukritisk fyrer opp seg selv, og misbruk av makt, og i denne saken får vi en usalig kombinasjon av begge to. Jeg har sendt følgende kommentar/spørsmål til Rogalands Avis ifm at Torbjørn Svendsen skal ha nettmøte i morra, onsdag 3. juni.
Jeg går ut fra at du deler synet på at man ikke skal dømme folk men at man skal overlate til rettssystemet å gjøre det.
Jeg går også ut fra at det ikke er full sikkerhet på at bevisst lureri eller juks foregikk da Pelu fikk straffe mot Viking? Bilder fra hendelsen og spillerens uttalelser viser at det er en rimelig grad av tvil om hvorvidt det som skjedde var en bevisst handling.Man kan heller ikke spore at dette er et særtrekk ved Pelu som spiller, eller at Erik Hamréni sin trenerkarriere opptrer som hallik.
På hvilket grunnlag kan man da bruke begreper som «faller som en flytning skutt i ryggen» eller «juksemaker» om spilleren eller «hallik» om treneren? Spørsmålet mitt er: Er du enig i at i en hvilken som helst annen offentlig sammenheng så hadde slike betegnelser blitt karakterisert som ærekrenkelse og grunnlag for rettsforfølgelse?
Hva jeg mener om saken? Kanskje han juksa, da skal han ta straffen. Hvis ikke, så må han få den beskjeden også. Men det gir aldri noen i dette samfunnet rett til å slenge rundt seg med injurierende og ærekrenkende påstander – være seg skyldig eller uskyldig.
Og hvorfor lage en stor sak ut av dette? Fordi jeg er tror at fotballartiklene er de mest leste artikler i norske aviser, og at de holdningene som gjenspeiles der også er de som smitter over på den gjengse norske leser. Derfor bør de samme regler gjelde for sportsjournalistene som for journalister i andre avdelinger.
Hvis du er blant de som studerer folks blogger med forstørrelsesglass, så vil du se at det har kommet en ny liten detalj øverst i høyre sidekolonne. Vidunderet ser slik ut:
Vi legger ut bilder på Nettet fordi vi vil at folk skal se de. I morges kom jeg tilfeldigvis borti en slags fotoportal som hjelper deg til nettopp det. Gjennom Frame not included fant jeg en link til en side som heter Cool Photoblogs (CP). Og det er linken til CP og til min lenge glemte profil der som skjuler seg bak de nesten uleselige knappene. Cool Photoblogs er et nettverk av folk som blogger om foto, eller bruker bloggen sin til å legge ut bilder. Denne bloggen tilfredsstiller begge kravene.
Jeg har ikke brukt CP mye, men den viktigste forskjellen i forhold til f.eks. billeddelingssider som Flicrk og Smugmug, er at helheten kommer i fokus. Dessuten kan du søke på fotoblogger etter land, og pr. dato er det ca. 30 norske som har registrert bloggene sine. Hver enkelt blogg kan gis ratingen cool eller poor, og du blir plassert på ei liste etter hvor mange poeng du får.
Hvem er dette for? Vanskelig å si, enda – jeg har prøvd ut siden litt for lite, men ut fra de jeg har tatt en titt på – G8 – Frame not included – 33 Suid for å nevne noen, så har bloggene et ganske så høyt nivå. Dette er ikke for de som vil vise familesnapshots. Så får tiden vise om min egen blogg har noe på Cool Photoblogs å gjøre…..
Jeg legger ikke ut så mange bildene her på bloggen. Det blir mest med pratet. Men etter at Randi har skrytt på seg den reneste Amazonasjungelen i hagen sin (i Houston har hun visst både bedårende skilpadder, ekle øgler og glupske krokodiller), måtte jeg nesten ta en tur ut i min hage for å se om det var noe liv å snakke om der. Dette var det jeg fant. En liten ublomstra valmue er da noe det også, selv om akkurat denne varianten ikke er den som gir best rus.
Foto: C’est moi
For de med tekniske interesser:
Olympus E-3
Sigma 105mm Macro
Blender: f2.8
Lukker: 1/1000
ISO: 100
Eksponeringskompensasjon: -0,7
Hvitbalanse: 5122 Kelvin
Gamle kamerainnstillinger
Jeg har stort sett tatt mine 25 000 arkiverte bilder i jpeg-format, og har ikke våget meg inn på råformatet av flere grunner. Råformat krever maskiner som takler en konverteringsprosess uten å ta opp kampen med verdens skilpadder. Filstørrelsen på råformatsbilder blir så store at de spiser opp lagringskapasiteten din. Men nå er ikke lenger det virkeligheten. ORF-filene, som er det råformatet jeg bruker, lager filer på 12 megabyte, og med min nye iMac og Aperture/Lightroom går konverteringsprosessen som hakka møkk. Nå koster også harddisker på en halv terrabyte under tusenlappen også, så det skal bli en god del bilder før jeg går tom for lagringsplass.
Tidligere fotograferte jeg med noen faste innstillinger på kameraet, og brukte JPEG-formatet som gav filstørrelser på ca 1,5 – 2 megabyte pr stykk. Etter mye prøving og feiling fant jeg ut at jeg var mest fornøyd med følgende innstillinger satt som standard:
Mine standardinnstillinger
Kvalitet: Fine
Størrelse: Large
Fargemetning: +2
Skarphet: -2
Kontrast: -2
Fargebias: Vivid (Levende)
Hvitbalansen har stort sett stått på auto. Altså et bevisst valg etter en god del eksperimentering med mine Olympus-kamera, og det som både har gitt meg de beste resultatene out of camera og i etterarbeid.
Klar for råformatlivet?
Men nå har jeg altså hoppa over på råformatsbilder. For de uinvidde så er råformat (RAW) bilder som ikke blir bearbeidet av den lille datamaskinen som fins inne i alle digitale speilreflekskameraer, men som lagres slik sensoren fanger opp lyset som treffer det. Fordelen med råformat er at det blir fanget opp mer informasjon som du kan bruke til å bearbeide i ettertid, og den informasjonen som fanges opp blir ikke tolket ferdig for deg av prosessoren i kameraet. Som eksempel: I et jpeg-bilde, stilles hvitbalansen . måten hvit/gråfargen i et bilde gjengis – inn på forhånd, og du er i stor grad låst til de innstilingene du valgte på forhånd. I råformat kan du bestemme hvitbalansen etter at bildet er tatt og lagret på datamaskinen, og sjangsene for å få best mulig gjengitte farger er større.
I det forrige innlegget mitt, Når er råformat råformat, kan dere se hvordan farger gjengis ulikt av ulike programmer etter at billedfilen er lastet opp på datamaskinen. Jeg ble overrasket over at en ubehandlet råfil kunne gjengis så ulikt i forskjellige billedbehandlingsprogrammer. Jeg har nemlig levd i den villfarelsen at et råformatsbilde er et råformatsbilde, og at det er datamaskinens fargeinnstillinger som avgjør hvordan bildet gjengis. Men dengang ei. De fire programmene jeg har testa dette på gir nokså forskjellige ut av boksen-resultater. I mine øyne er Aperture det programmet som klart best gjengir fargene slik jeg opplevde de da bildet ble tatt.
Aperture best?
Men betyr det at Aperture er det beste råkonverteringsprogrammet? Det fins nemlig en flora av slike programmer der ute. Men skulle en tro fotopressen, så fins det bare to og et halvt alternativ (et halvt fordi Aperture bare fins for Mac), nemlig Adobes Lightroom og Photoshop, i forskjellige utgaver, samt Apple Aperture. Men listen er betydelig lenger, der de viktigste er Nikon Capture, Bibble Pro, RAWshooter, Cature One, DxO og Adobe Camera RAW. I tillegg kommer de jeg har nevnt før, Ligthzone og produsentspesifikke programmer som Olympus Studio.
Noe av utfordringen med råformatsfiler, er at de stort sett er proprietære, dvs. at det ikke fins et felles format. Dermed kan f.eks. ikke Olympus sine ORF-filer leses av Canon’s råbehanldingsprogram. Da Olympus E-3 ble gitt ut, støttet ikke Aperture og Lightroom det nye ORF-formatet, osv. Første bud blir derfor å finne ut hvilke programmer som ikke kan lese råformatsfilene dine. Det andre blir å finne ut hvilke som dekker dine behov, og til slutt om du i det hele tatt har råd til bruke tid og penger på dette.
[singlepic=161,400,300,,center]Hvilket råformatprogram klarer å gjengi Daxán på beste måte? Foto: C’est moi
Men hva er det beste råformateringsprogrammet? Der har jeg ingen svar, bare et stort spørsmål og en liten påstand: For de aller fleste vil Lightroom og Aperture dekke mer enn behovene. Men hadde jeg kunnet bruke Lightrooms filarkiveringsløsning på Apertures filbehandlingsløsning, så hadde det vært det idelle programmet for meg. Men det går ikke. Hva er det da som går? Hva er et godt råformateringprogram? Hva anbefaler dere? Jeg åpner for diskusjon hvis noen er interessert.
Jeg burde egentlig vite dette, men jeg gjør det ikke. Jeg har tatt et bilde av vår trivelige internatleder Bjørg Marit, og tenkte jeg skulle fikse det sånn at hun kunne få det og bli glad – for, ja: Det er et ganske ok bilde.
Det jeg aldri har tenkt på før, men som jeg oppdaget da jeg importerte bildet, som er tatt i råformatversjonen ORF (Olympus Raw Format), var at bildet i råversjonen ser annerledes ut om det åpnes i Ligtzone, Ligthroom, Aperture eller Olympus Studio, fire forskjellige programmer som kan lese råformatsbilder og bearbeide de. Sånn ser bildene ut i de forskjellige versjonene. Trykk på bildet for å se det i større versjon.
Bjørg Marit i Lightzone-versjon
Bjørg Marit i Lightroom-versjon
Bjørg Marit i Aperture-versjon
Bjørg Marit i Olympus Studio-versjon.
Foto: C’est moi
Den som kan gi meg en god forklaring, skal få en digital kopi av dette bildet.
Jeg har også blitt fanga. Denne gangen av Eugenie, men ser at også Martin Bekkelund og XmasB er med i samme runddans, så jeg er ikke i dårlig selskap. Her er memet:
1. Pick up the nearest book.
2. Open on page 123.
3. Find the fifth sentence.
4. Post the next three sentences.
5. Tag five people, and acknowledge who tagged you.
Nå var de nærmeste bøkene alle fotobøker, og på side 123 bare bilder i alle sammen, så jeg endte opp med boka Train your Gaze av Roswell Angier, og som seg hør og bør handler teksten på side 123 i boka om fotografering og komposisjon.
Habit alone has taught us that it is an accurate way of representing reality, that a sharp foreground, with receding and progressively blurred background, mimics the experience of human eyesight. This is not the case. The camera and the human eye do not see in the same fashion.
Train your Gaze er en bok om portrettfotografering, skrevet for å trene opp evnen til å se motiver, og inneholder en del utfordrende øvelser og postulater som skal trene deg opp i å finne motiver på en annen måte enn det vi tenker til daglig.
Så vet du det….
Jeg utfordrer Majann, Ståle, Randi, Prikkerom og Ane – hvis dere har glede av dette.
Jeg er inne i en stim med tall nå, og her er dagens tall.
«365»
Tallet 365 er det antall dager et menneske kan leve på den maisen som trengs for å fylle opp tanken på en biodrivstoffdrevet SUV. Alt dette i følge Worldwatch Institute, som sendte meg denne opplysningen på e-post i dag morges.
Ha en fin dag!
En tank med biodrivstoff fra denne karen er nok til å mettte meg i et helt år. Foto: barun patro og StockExpert