Ertzgaard på nett

Blogg

  • Tomme tanker mot slutten av et år, del 3: Foto

    Og med det røk ideen om å lage en daglig tanketom post mot slutten av året. Skrivesperra tok meg, og den delen av hjernen som hadde ansvar for å skrive tomme tanker var helt tom. Noe av grunnen skyldes vel at jeg har brukt en knapp arbeidsuke nå i romjula til å oppdatere jobbens nye hjemmeside. Det krever en viss kreativ kapasitet, og når kreativiteten må konkurrere med kampen mellom Everton og Arsenal (der Arsenal selvfølgeig vant 4-1), så vinner fotballen.

    Men jeg har nå rukket å oppdatere bloggen til versjon 2.3.2 av WordPress, og selv om jeg ergrer meg over at jeg ikke husker hvilken fil som sørger for norske datoer og riktig tekst i sidepanelet, så må jeg si at det gikk greit.

    Hmmm. Dette interesserte cirka ingen av dere.
    ———-

    I år har det klikka skikkelig for meg.

    Skremmende utfordring: Som tittelen sier, handler det om fotografering. Jeg har skrevet litt om det i år, og brukt enda mer tid på å utvikle interessen videre. Det har faktisk gått så langt at fra å være en tidkrevende hobby, så har det utviklet seg til å bli jobb. Fra august kunne jeg nemlig titulere meg som fotolærer. Det er en skremmende tanke, fotografering er in, folk kjøper kamera over en lav sko, det florerer av tidskrifter om digital foto, nettsteder ditto, og trykksverten brukt på annonser for digitalkamera hos Japan Foto, Elkjøp, Expert osv. har felt mange trær i år. Og antall søkere som ville lære foto hos meg i år var nesten ubehagelig høyt. Så det gjelder å levere varene. Og med det bakteppet at dette er noe folk er opptatt av og har greie på, så krever det en del av deg som skal undervise folk om temaet.

    Til dere som er interessert i hva vi driver med, så har vi en blogg og en fotoside for å vise ansikt.

    Kamera- og objektivtester: Jeg har vel bare meg selv å takke siden jeg har valgt å bruke Olympusplattformen. Ja, det fins plattformer innen foto også. Men mens det på datafronten handler om Windows, OS X, Linux og Unix, står fotokampen om Canon og Nikon som standarproduktenem, og Olympus, Pentax, Sony pluss et par til (Panasonic og Samsung) på den digitale speilrefleksfronten. Og det som har frustrert meg, er hvordan de to stores dominansen til de to store stenger dørene for en hvilken som helst debatt omkring en tredje vei, som Oly, Pentax et al representerer. Jeg skal ikke ta denne debatten helt ut nå, men har tenkt å skrive mer om det senere. Men det er slående hvordan markedskrefter og økonomisk styrkei et lite land som Norge styrer folks valg. Og her har jeg en oppgave til dere: Gå inn på en hvilken som helst nettbutikk og sjekk ut referansene som oppgis: Din Side-tester og TV2 hjelper deg.

    Det svenske tidsskriftet Digital Foto har et grelt eksempel på hvordan dette fungerer. I utgave nr. 11, 2007 tester de 8 forskjellige «standarzoomar». Ved siden av hverandre står fem objektiver tilpasset Nikon/Canon-objektiver. Dernest følger et Pentax, et Olympus, og et Sony-objektiv. Tre av objektivene får «Bra Køp»-betegnelsen, mens de tre siste ikke får noen utnenvelser i det hele tatt. Det er bare et lite problem med dette: De fire første objektivene ligger i 4 – 5000 kronersklassen, objektivene fra de tre små koster 2000 kroner hver.Man utelater å nevne at både Pentax, Olympus og Sony har objektiver i samme prisklasse som de fem første og i samme prisklasse. Digital foto sammenligner altså de rimeligste objektivene til Olympus, Pentax Sony med mellomklasseobjektiver fra de andre.

    Er dette et problem? Ja. Hva vil du som kunde gjøre hvis du står foran et valg mellom Canon/Nikon og Olympus/Pentax/Sony og ser at objektivene til de første får en helt annen behandling? Du velger Canon/Nikon, gjør du ikke? Det er også et problem, fordi svært gode løsninger ikke vurderes for det de er verd. Og det er spesielt synd når man ser hva slags omtaler og priser anerkjente kåringer som TIPA og EISA gir ute i Europa, eller hva slags vurderinger seriøse tidsskrift som POP Photo og WhatDigitalCamera gir i den engelskspråklige verden.

    Til slutt en myte som må avlives: Canon/Nikon-objektiver er rimeligere enn andre objektiver, og det fins flere av de. Ja, det fins flere av de, men pris/kvalitet viser seg at f.eks. Nikon og Olympus står helt likt i forhold til hverandre – noe jeg fant ut da jeg skulle kjøpe objektivsett for Canon, Nikon og Olympus til bruk i klasserommet.

    Jeg skulle skrive mer, men jeg tror dette holder for i dag.

  • Tomme tanker mot slutten av et år, del 2: Gode nyheter fra Afrika

    Vi skriver 28. desember, og det er valg i Kenya. På den ene siden står kikuyuen og sittende president Mwai Kibaki. I hans femårige periode har veksten i BNP økt fra 0,9% i 2002 til over 6% i 2006. Med det har Kenya nærmet seg det samme vekstnivået til Kina, som ligger og vaker på rundt 10%.

    Motkandidat er Rail Odinga, tidligere minister i Kibakis regjering, nå kandidat for opposisjonen, og Luo med røtter i fjellområdene mot grensen til Uganda og slettene ned mot Lake Victoria. Luoer og kikuyuer har som de mest dominerende stammene i Kenya kivet om makten siden begynneøsen av 60-tallet. Men nå er det altså Rail Odinga og Kibaki som kjemper den innbitte kampen om herredømme. Symptomatisk for striden kommer meldinger om at Odinga på torsdag ble nektet å stemme i sitt eget valglokale, myndighetene har sendt store politistyrker til de betente områdene i Rift Valley og mot Uganda, og valgobservatørene fra EU har bedt om at valglokalene i Odingas hjemmekrets måtte være åpne to timer lengre for at folk skulle få stemt.

    VG’s rapport fra dagens valg har følgende overskrift:

    Valget i Kenya preges av vold og kaos

    VG Nett) Beskyldningene om juks hagler mellom de politiske rivalene i Kenya. Samitidig tyr tilhengerne til vold i kamp for sin presidentkandidat.

    Kenyas opposisjonsleder fikk ikke stemme. Raila Odinga, opposisjonspartiet ODMs kandidat, hevder at den sittende presidenten Mwai Kibaki har beordret politiet til å delta i valgjuks.

    Jeg var på en konferanse i regi av UD med den flotte tittelen «Nye bilder av Afrika». Utgangspunktet for konferansen var en ydmyk og selvkritisk holdning til tidligere holdninger til Afrika, og et ønske om å få fram at det skjer ting i Afrika som bryter med de vante forestillingene. Gjennomsiktighet, demokratisering, økonomisk vekst og bedre struktur er nye signaler, og det skjer over alt i Afrika. Det er på tide at Afrika selv må definere bildene som kommer ut av kontinentet, man må slutte å snakke om Afrika som én størrelse, og som Mo Ibrahim prøvde å få fram:

    Africa is normal.

    Men bildene fra Kenya bringer ingen ting nytt med seg. Det er de gamle forestillingene som bekreftes og segmenteres. I hvertfall bringer ikke overskriftene nye inntrykk. Skal vi tro pressen, er ikke politiske ledere i dette snodige afrikanske landet er ikke med på å bryte ned de stereotype bildene av korrupte og voldsblinde politikere på avveie som styrer en lett manipulerbar folkemasse i akkurat den retningen man vil – basert på frykt, virkelighetsforenkling osv.

    Tankene er likevel at skal det komme nye bilder fra Afrika, så må Afrika selv få bestemme. Møtet mellom EU og Afrika var et strålende eksempel på situasjonen. Gordon Brown møter ikke opp, Angela Merkels kritikk av Zimbabwes president og statsminister Robert Mugabe faller død til jorden fordi afrikas ledere er dritt lei av å være lakeier for europeiske snyltere. Som Tomm Kristensen skriver i «Afrika – En vakker dag»:

    Vesten har mistet sin troverdighet.

    Afrikanske ledere er ikke lenger interessert i å høre på europeere. Derfor går Robert Mugabe fri vestens kritikk av det vi formoder er et politisk vanstyre. Afrika er trøtt av Europa. Afrika må selv få ordne opp.

    Signalene fra Sør-Afrika bekymrer oss også. Voldtekstsiktede og korrupsjonsaknlagene hagler mot ANC’s nyvalgte leder Jakob Zuma. Utseendemessig passer han inn i bildet av den svarte, afrikanske diktator som kranser omslaget av filmen «The Last King of Scotland«. Vi skjelver filantropisk mens vi hører Zuma si at han dusjet godt etter en hyrdestund med en HIV-smittet kvinne for å unngå å bli smittet.

    Jo, det kommer meldinger ut fra Afrika. Meldingene skremmer oss. Meldingene om vekst er gode nyheter, men gode nyheter for hvem? Men det er som en av beboerne i Sowetoslummen i Nairobi sier:

    Man spiser seg ikke mett på rundkjøringer.

    Men skal vi ta Afrika på alvor og gjøre som det afrikanske kontinentet ber om, så må Afrika gå sin egen vei. Innblanding har lenge vist seg å være en dårlig framgangsmåte. Afrika er en vestlig konstruksjon. Kontinentet fortjener å bli tatt på alvor i alle sine avskygninger og variasjoner. Så kan vjjo hjuske ffølgende sitat fra en av deltagerne på konferansen:

    Afrika ekisterer bare i våre hoder.

    Afrika eller ikke. Uansett hva dette kontinentet er, så trenger det stabilitet. Det blir spennende å se om det blir Odinga eller Kibaki. Uansett, måtte den som gir Kenya stabilitet vinne.

  • Tomme tanker mot slutten av et år, del 1: Blogging

    Jeg skriver fordi jeg gjerne vil publisere, og fordi tilgangen til statistikk er vanedannende.

    Da har jeg snart gjennomført mitt første hele år som gjennomført blogger. Vel har jeg blogga siden 2001 i diverse former og først og fremst med linja jeg har ansvar for (www.galeogglobale.no), men også spredte forsøk på Blogspot, weblogg.no, Sol.no, blogging.no osv. Men det ble aldri noe fokusert ut av det før jeg landa på WordPress under eget domene, etter å ha strevd med mindre gode løsninger som B2Evolution, Blogger og Typepad. Så hva slags tanker gjør jeg meg etter et år i feltet?

    Personbeskyttelse:  Dette er hentet fra virkeligheten. Jeg får en e-post fra en blogger som jeg har gått ut og lagt en kommentar hos. Vedkommende gir meg en tilbakemelding, ikke i bloggen sin, men via min egen blogg. Siden jeg tror jeg har funnet tonen, prøver jeg meg med en fleip. Desverre blir den fullstendig skivebom, og min bloggervenn har blitt såret. Vedkommende forklarer meg hvorfor, og jeg forstår det uten problemer. Men det slår meg at du verden hvor fort gjort det var å ramme en person som faktisk har mot til å åpne seg litt uten å vise hele ansiktet for omverdenen. Og enda mer du verden hvor enkelt det er å ramme folk uten at det var hensikten.

    Poenget mitt: Et helt år med blogging har lært meg at det er en grunn til at Vær varsom-plakaten har fått den plassen den har fått i medielandskapet. Den er utviklet over år av profesjonelle som arbeider med kommunikasjon dag etter dag. Få bloggere er profesjonelle, færre er eksperter på kommunikasjon (selv om de kanskje tror de er det), men behovet for varsomhet er like stort i bloggosfæren som i resten av media.

    De fleste av oss vet ikke helt hva vi gir oss i kast med. Ikke nå, muligens om noen år. Skulle det vært utviklet en egen vær varsomplakat for bloggosfæren? Skal det lages et bloggkvalitetsstempel tuftet på Vær varsomh-plakaten som stod som et symbol på hver eneste blogg som ønsker å tas seriøst? Uten at det går på bekostning av det personlige, det friske og det spontane? Hør: Det er mye som fortjener beskyttelse: Oss selv, de vi skriver om, de vi kommenterer til, til våre omgivelser, i verste – og beste – fall, vår egen og andres framtid.

    Foreløpig er de aller fleste bloggere beskyttet bak en avatar og et pseudonym. Jeg også, delvis. Det er behagelig og trygt: Lett å sleive med kjeften uten at en trenger stå til ansvar for det. Men i dette ligger det også en ansvarsfraskriving som jeg ikke tror tjener bloggevesenet på lang sikt. Graden av useriøsitet (som ikke må forveksles med uhøytidelighet) stiger med graden av anonymitet. Kanskje er det bra at vi beskyttes mot oss selv på det stadiet bloggen som fenomen er i utviklingen. Men på lang sikt tror jeg denne måten å publisere på ikke tjener noen ting som helst. Derfor har jeg tenkt meg om og bestemt meg for at jeg ikke lenger skal operere med pseudonym. Fra nå av er det Geir dere møter, og mitt ansikt som lyser mot dere. Jeg står for det jeg skriver, og det jeg skriver skal brukes med gode hensikter.

    Lesbarhet: Et brennhet tema i den norske bloggosfæren er spørsmålet om hvem vi skriver for. Jeg vet ikke hvor mange runder som har ikke i kretsen rundt Bloggrevyen, Sonitus m.m. Men stadig vender vi tilbake til en debatt om egen identitet. Og hva er galt i det? Jeg har i løpet av dette året oppdaget at det er uttrykk for

    1. Frykten for stagnasjon
    2. En del av media som fremdeles er i sin startfase, og ikke noe som er i ferd med å dø ut.

    Jeg gjør meg følgende betraktninger, som jeg også har beskrevet i en kommentar til en av Norges fremste bloggere, Rølerbloggen når han lurer på hvordan han skal ekspandere bloggen.

    Stagnasjon er naturlig. Hvor mange blogger kan hver enkelt person klare å lese i løpet av en dag. Jeg tror jeg abbonnerer på ca. 100 RSS-feeds, og av disse er kanskje 40 av slaget personlige bloggere. Av disse igjen skummer jeg overskriftene til 35 og leser de fem mest interessante.
    Jeg ser på meg selv som en aktiv blogger, og tviler på at andre har større kapasitet enn meg.
    Folk har faktisk begrenset lesekapasitet.

    Poenget? Blogging handler om realisme. Det fins grenser for hvor mye man kan lese. Lenkerullene som følger mange av de norske bloggene kan virke overveldende, særlig for nye bloggere – slik jeg var for halvannet år siden. Men vi er ikke mange nok til å få store leserskarer i dette landet. Til det klarer de som leser blogger faktisk å lese for lite. Og hvorfor ikke la det være med det? Like viktig som å ha en stor leserskare, er det pimært å ha en stemme ute i det store stemmeløse. I følge mine bloggstatistikker er det faktisk noen som hører på meg, selv om lenkerullen er kort og antall sidetreff marginal (40 om dagen, siden du lurer). Sekundært er det viktig at jeg faktisk er med i startfasen av en ny kommunikasjon. Å være en liten brikke i en stor mosaikk er ikke å forakte. selv om mange overselvkritiske bloggere ser ut til å synes det, skal man dømme etter debattene om blogging som springer ut av Bloggrevyens pingelister.

    Hva bringer framtiden? Ja, si det. Jeg er vel hekta på blogging. Behovet for å uttrykke seg melder seg i rykk og napp. Bloggen kommer til å finne en annen form enn den har i dag, men den vil finne en form. Det som er spennende, er å kunne bruke den ene eller andre formen for å trykke meg ut. Dessuten håper jeg at bloggens rolle som nettverksbygger blir stadig sterkere. Jeg har hatt glede av kontakt via e-post eller på annen måte til helt andre ting enn blogging fra flere av de jeg har møtt på i denne sfæren.  Og det bringer meg inn på siste punkt i dag:

    Favoritter: Det har blitt en del blogger i år. En del edublogging, en del foto, mye miljø og Afrika. Jeg har 130 blogger som jeg abbonnerer på. I år har tre stukket seg ut av forskjellige grunner.

    • Scott J. Elias‘ Do I dare to disturb the Universe får prisen som den mest nyttige. En amerikask undervisningsadministrator som har lært meg en del om presentasjonsteknikk, åpnet døren til edublogging, vist meg litt om håndtering av tid (Getting things done anyone?) og generelt spennende blogging på en morsom måte.
    • Larko åpner dører med More Shameful Remarks by Larko.  Det jeg trodde var den finske journalisten som skriver om politikk, blogging, internett, øl og ytringsfrihet slik at jeg klarer å følge med på en helt annen måte enn om jeg skulle gjort alt selv. Larko er forresten estisk, og har åpnet dører til den estiske bloggverdenen der en meme jeg satte i gang faktisk slo an. Hvem bryr seg så om jeg forstår et kvidder av språket….
    • Martin Bekkelund står på manges lenkeruller. Det forstår jeg. Han bedriver vel en slags teknoblogging på nivå med den høyt anerkjente amerikanske boggeren Paul Stamatiou, som også hadde fortjent en plass her om det ikke var fordi han allerede er så kjent. Martin er opptatt av det bloggere, fotografer og datanerder er opptatt av, og da treffer han mine intereser. Spesielt spennende har det vært å følge med i kampen mot Microsofts wannabe Open Source prosjekt, og Martins tilpasning til en bedre dataverden (les: www.apple.no…). Men nå må du se å få skikk på serveren din sånn at folk kan lese bloggen din fra en vanlig nettleser, Martin!

    Med dette: Takk for et godt bloggeår. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

    P.S. Jeg glemte Majann. Egentlig er vel hun årets blogger. Både fordi hun faktisk klarer å gjøre hverdagslige trivialiteter interessante, og fordi hun hjalp meg med å gi denne bloggen et ytre det går an å leve med.

  • Et lite juleønske

    60 kroner dekker husleia for en gjennomsnittsfamilie i en måned.
    200 kroner dekker kost, personlig oppfølging og skolegang for 1 barn/ungdom i en måned.
    700 kroner gir et foreldreløst barn et hjem og dekker alle utgifter i en måned.

    Sjelden har jeg sett et solidaritetsprosjekt som treffer så godt akkurat der det gjelder å treffe. Sjekk ut hva elevene mine skriver om Maisha Mema på bloggen vår, og les mer om Maisha Mema på deres egen hjemmeside.

    En støtte til Maisha Mema er en julegave jeg anbefaler. Du kan benytte koblingen nedenfor hvis du ønsker å gi penger direkte. Fristen for å benytte ChipIn denne gangen er julaften. God jul!

  • Statistiske verktøy

    Takket være en kommentar av bloggeren N8 til et innlegg hos en norsk fotoblogger, Thomas Laupstad, kom jeg i dag over noen forrykende lekre statistikkverktøy til bruk for narsisistiske bloggere som gjerne er mer opptatt av hvor mange treff de får enn av hva de skriver.

    Meg altså. med andre ord.

    Det som jeg innbiller meg må være det amerikanske nettstedet whos.among.us tilbyr en hel rekke verktøy – plugins eller widgets if you like – som ikke bare gir deg en (u)nyttig oversikt over besøkene til bloggen din, men de gjør det på en usannsynlig lekker måte!

    Det er spesielt to greier som er greie med disse verktøyene. Maps gir deg muligheten til å se hvor dine gjester kommer fra:

    Det andre er en widget som viser hvor mange gjester du har på siden din i øyeblikket.

    who's online

    Dette siste høres kanskje ikke grensesprengende ut, men trykker du på knappen kommer du til whos.among.us sin statistikk-side, og der får du en riktig så fin liten graf som viser det ting om dine gjester.

    Når traff de?
    Hvor traff de?
    Hvilke sider besøkte de?

    Sjekker du ut tab’en Besøksstatistikk, finner du alt sammen i praksis applisert og lekkerliggjort for min egen blogg.

    Og hvis du syns at dette var et godt tips håper jeg du blir med og støtter mitt lille personlige solidaritetsprosjekt Maisha Mema, som du kan lese mer om i en annen tab, eller i sidepanelet.

    På forhånd takk.

  • Makrolek

    Det fine med makro-objektiver er at de er en snarvei til å en vakrere verden. Med en nærgrense på 2 cm og ekstreme muligheter til å trikse med dybdeskarpheten kan man nesten få følelsen av å stige ut på en annen klode når man lykkes med makrofoto. Ikke det at leken min med min Olympus E-500 og 35mm-linsa er fotografering fra en annen klode, men du verden så morsomt det er å leke med sånne linser.

    Resten av bildene ligger som vanlig på Smugmug-siden som min bror fotografen og jeg deler. Gjeldene bilde er forøvrig en lek med lukkeren på nattoget ved Lysaker.

  • Fra skisseboka

    Et bilde er ikke ferdig før de er ferdig. Denne formuleringen vil jeg siteres på hvis den blir brukt. Så sann er den nemlig, og den er spesielt sann når det gjelder bilder.

    Som forrige post viste, var min bror fotografen og jeg på fotosafari på Jæren og resultatet så jo akkurat så bra ut som jeg hadde håpet. Sannheten er derimot at rett inn i kameraet så var ikke resultatet så lovende. Men etter en runde i Aperture var det mer å se på.

    Til venstre ser dere en jpeg-versjon av et par av originalene, til høyre versjoner av de ferdige bildet bearbeidet i Aperture.

    Så er det bare å håpe at bearbeidingen faktisk er bedre enn originalen…..

    Resten av originalbildene finner dere forøvrig på Smugmugsidene til min bror fotografen og meg.

  • En fototur på Jæren

    Det hender at jeg faktisk gjør noe ut av alt pratet om fotografering. I dag hadde min bror fotografen og jeg en ettermiddagstur ut til Sæle (han påstår det heter Sæle, jeg er sikker på at det heter noe annet). Det ble fortere mørkt enn vi hadde ønsket, men likevel ble det tid til en times knipsing i solrenninga. Av 60 bilder som ble tatt har jeg bearbeidet 11 som tåler en nærmere titt.

    Resten av bildene finner du her.

  • Retten til å ytre en teddybjørns navn, del 2

    Gillian Gibbons, læreren som jeg skrev om i forgår, har allerede fått 15 dagers fengsel for å kalle en teddybjørn opp etter en av elevene i klassen. Problemet er at eleven har samme navn som Islams helligste person. Men nå pågår det store demonstrasjoner i Khartoums gater, der man krever dødsstraff for blasfemi.

    – Dette er en arrogant kvinne som har kommet til vårt land, hevet sin lønn i dollar og lært våre barn hat for profeten Muhammed, sier imam Abdul-Jalil Nazeer al-Karouri.

    Alt dette i følge Verdens Gang.

    Det fins toleranse, og det fins grenser for toleranse. Men denne gangen er det ikke Khartoums mannfolk som bør påkreve seg retten til å føle vrede. Kan norske imamer snart være så greie å forklare sine sudanesiske brødre hva toleranse handler om?