Ertzgaard på nett

Blogg

  • Nå kan du være din egen private bistandsbank

    Av en eller annen grunn tar jeg det for gitt at alle leser Dagbladet, og at jeg ikke behøver vise til artikler på sidene deres. Men nå har Astrid Meland skrevet en artikkel om mikrokreditt, bistand og personlig økonomi som er ganske så interessant.

    Mikrokreditt har lenge vært et moteord i bistandsbransjen, og etter at Mohammed Yunus og Grameen Bank fikk Nobels Fredspris i 2006 vet alle hva et er. Mikrokreditt og mikrofinans har fått masse skryt fordi det gir folk muligheter til å ta tak i sin egen situasjon på grunn-nivå, samtidig som det betyr en ansvarliggjøring av mottakeren, da bistanden kommer i form av et lån, og ikke en gave. Enda en viktig effekt av mikrokreditt er at den når kvinnene i større grad enn annen bistand. Og som vi vet, er kvinner nøkkelen til vekst i mange deler av den fattige verden.

    I Bangladesh har mikrokreditt gitt bedre levestandard for tusenvis av kvinner. Men samtidig har mikrokreditt kritikere. Blant påstandene finner vi utsagn om at mikrokreditt bare fører til marginale endringer, og ikke har noen større påvirkning samfunnstrukturer som holder folk nede. I Nairobi møtte jeg følgende innvending på en tur gjennom Soweto-slummen øst i byen. Jeg kommenterer at det er mange som selger bananer på et relativt lite område, Soweto-slummen består av ca 30 000 mennesker i et område som her i Stavanger hadde gitt plass til et par tusen. Jeg blir fortalt at selgerne har fått mikrokreditt for å etablere utsalg. Positivt tenker jeg, men får til svar:

    Det er positivt for de som nå kommer i gang med egen bedrift. Men for de som har vært her og solgt bananer tidlgiere, har ikke situasjonen blitt bedre. Mikrokreditt skaper ikke nye nisjer, det er ikke mer penger i omløp om folk etablerer flere bananutsalg.

    Anonym kilde

    Jeg forstår poenget, og som med alle former for involvering i andres liv (som bistand er), skal man trå forsiktig. Og endringene i den generelle utviklingen er nok marginale.

    Men: For den enkelte som faktisk får et overkommelig lån innenfor fornuftige rammer, så betyr det endringer i livssituasjonen.

    I den sammenhengen er det interessant å lese Astrid Melands artikkel i Datbladet. I artikkelen får du en innføring i mikrofinansordningen, en beskrivelse av hvordan du kan gi personlige private lån gjennom mikrokreditt-ordningen, samt en oversikt over ulike aktører som gjør dette mulig for deg. Artikkelen anbefales på tross av min innledende skeptiske presentasjon av mikrofinans.

  • NÃ¥r datamaskinen tar seg av oversettelsen…

    SÃ¥nn kan det gÃ¥ nÃ¥r en overlater til datamaskinen selv Ã¥ oversette ord fra engelsk til norsk. I Qumana, det programmet jeg av og til bruker for Ã¥ blogge offline, heter det altsÃ¥ «Omtrent Quamana» nÃ¥r «About Qumana» ved hjelp av datamaskinens innebygde sprÃ¥kmotor oversettes til norsk. Og, nei: Dette har ingen ting med Mac Ã¥ gjøre.

    Andre som har eksempler på lignende språkglipp?

  • Luksuriøse reisemål

    Når jeg først er inne på å klippe fra media, tar jeg en sak som står i sterk kontrast til forrige post om mikrofinans. VG gir oss i dag listen over verdens ti mest luksuriøse reisemål, og fordi som ikke har nok med å overleve fra dag til dag kan jo dette være et interessant tema. Her er i alle fall lista, og mine vurderinger av hvert enkelt sted.

    1. Heli-skiing i Canada: Ta med ski og helikopteret bringer deg opp i fjellheimen i Canadas villmark.
    Snø er snø, og en hvilken som helst norsk nedoverbakke duger for meg. Og hva er gleden av å kjøre ned en fjellskrent når du ikke har svetta en dråpe for å komme deg opp dit. Forøvrig er det kaldt der det er snø.

    Min anbefaling: Glem det

    2. Gorilla-trekking i Uganda: Vandringstur i gorillaens landskap i Uganda.
    Dette er bra og ikke bra. Hvem vil vel ikke inn i Virunga-parken på grensen mellom Uganda, Rwanda og Kongo? Det er bare et par priser å betale: Prisen for å slippe inn i parken er ganske stiv, og prisen for økosystemet rundt Virunga-fjellet er også ganske stiv. Det som har skjedd med dyrelivet i Afrika de siste 40 årene er for meg den store menneskeforskyldte økokrisen.
    På den annen side gjør ugandiske myndigheter det eneste rette. Setter du prisen for en safari i Virunga-området for lavt, vil konsekvensene for mlljøet bli enda større. Tenk dere en bastion hasjrøykende, reggae-lyttende dopere forsøple og forfylle utallige teltleirer rundt et av Afrikas vakreste fjell.

    Min anbefaling: Du må gjerne dra, men vit hvorfor du drar dit.

    3. Trekking i Atlas-fjellene: Vandretur i Nord-Afrikas lengste fjellkjede.
    Rimelig å komme dit, rimelig å bo der. Trekking er morsommere i varmere strøk enn hutrende ved foten av Valdresflya. Marokko må være et av den sentrale halvkules mest undervurderte reisemål. Og det er noe jeg sier uten selv å ha vært der.

    Min anbefaling: Absolutt verd et forsøk.

    4. Vandre-safari i Zambia
    Dette er drømmesafarien. Jeg har humpet på halvdårlige veier i safaribilkø i Masai Mara, sovet blant løver i Amboseli mens det fremdeles var dyr der, og vært på Chobezi og sett hundrevis av elefanter bade noen meter fra båten. Men en fotsafari i Luangwadalen må være den optimale safari. Det er vakkert der, en anstendig dose dyreliv, og Zambia er et takknemlig land å besøke. Ingen spektakulære byer, men farger, folk og livsanskuelse er på toppen av lista. En definituv must på denne lista.

    Min anbefaling: Et must. Obligatorisk.

    5. Reise til Sydpolen
    Hva i huleste vil folk der? Sydpolen er det ekstreme uttrykk for ekstrem egoisme. «En hver med respekt for seg selv har vært på Sydpolen».
    Det er langt dit, det er dyrt hvis du skal helt inn til polen, og hva er det egentlig å se der? Noen arbeidsbrakker, et par en gedigen haug med is? Mer interesant som reisemål om noen år når isen har forsvunnet.

    En mer interesant tur er reise med Hurtigruta fra Chile ned til Antarktis og så tilbake igjen via Kapp Horn og Ildlandet. Koster ikke mer enn 40 000 kroner i tillegg til fly til Chile.

    Min anbefaling: Hva i huleste skal du der?

    6. Vulkan-rundtur på Island
    Alle jeg har snakket med forteller at Island har vært en fantastisk opplevelse. Reykjavik er Stavanger på Speed og med god smak, vulkanene verd å se, og villmarksfølelsen ute på steppene av et annet format enn det du får i Norge. Vet jeg hva jeg snakker om her? Langt i fra, men jeg har lyst til å reise til Island. Tror jeg har råd til det også. Bare Norwegian får etablert en rute fra Stavanger snart.

    Min anbefaling: Hvert fall én gang i livet.

    7. Dykking på øyene Turks og Caicos i Vestindia.
    Liker du dykking? Noen av verdens mest spektakulære områder for dykking. Men du får de samme opplevelsene langt rimeligere ved Rødehavet og utenfor Borneo. Koster nok masse gryn, men det er gryn du kan anvende langt bedre andre og kulturellt mer spennende steder enn på Tyrkia-øya i Karibien.

    Min anbefaling: Dette får du mer igjen for andre steder.

    8. Snøscooterkjøring nord for Polarsirkelen, i Finland.
    Eller snøscooterkjøring nord for Polarsirkelen i Norge… eller Sverige. Men hvorfor Finland? Bedre hjemmebrent, høyere fartsgrenser eller større kultur for bruken av denne miljøvandalen. Som med Virunga (nummer 2): Dette har jeg råd til, men jeg vet ikke om hvor lurt det er. En opplevelse for folk med behov for adrenalinkikk. Ut fra mottoet ta bare bilder, legg bare igjen fottrykk er dette en type virksomhet du godt kan spare meg for.

    Min anbefaling: Mest for store gutter med liten hjerne.

    9. Fjellkatring i Dunn´s River Falls på Jamaica
    Om jeg ikke har peiling på noen av de andre stedene, er dette det jeg vet minst om. Men det er alltid et paradoks for meg at folk skal reise til de fattigste stedene i verden for å leve ut sin egen narsisisme. Så lenge det fører til penger i lomma til lokalbefolkningen er det vel greit.

    Men skulle jeg først vært i den lykkelige tilstand å skulle oppholde meg på Jamaica en måneds tid, hadde jeg i alle fall ikke kastet bort tiden med å henge i tau langs Dunn’s River!

    At Dunn’s River er et vakkert sted er jeg overbevist om, men det er mye annet jeg ville gjort der annet enn å klatre. Jeg ville mye heller brukt tiden i en av Kingstons reggaebuler, chilla’n litt på en av strendene eller alle de andre tingene du kan gjøre på Bob Marleys barndomsøy. Deltatt i en bandekrig for eksempel…

    Min anbefaling: Jamaica, ja! Klatring: Nei!

    10. Hesteridning i Karibien-området.
    Hva er det med Karibien? Dette er den tredje av ti steder i denne delen av verden. Sikkert fordi britene bruker Karibien som vi bruker Kanariøyene. Attraksjonen her er vel helst for britisk middelklasse som vil være britisk overklasse. For, igjen: Hvor mye annet kan du ikke gjøre i Karibien enn å … sitte på en hest? Det har de utallige enger for på den grønne øya. Denne opplevelsesreisen forutsetter en viss interesse for hest.

    Min anbefaling: Ehh… javel.

    Listen er basert på en britisk undersøkelse. Det som slår meg, er hvor oppnåelige de fleste av disse luksusreisene er. Det forteller vel mer hvor overstadig formuende en hvilken som helst fastlønna nordmann faktisk er. En rask titt på lista viser at 7 av 10 opplegg kommer innenfor et standard feriebudsjett for en hvilken som helst norsk eiendomsmegler. Det sier vel også noe om forskjellen i levestandard mellom gjennomsnitts-Ola og Average-Jim.

  • Jeg trenger litt hjelp til kodingen

    Jada, jeg holder fortsatt på med å fikse på denne siden. Det kommer ikke så veldig mye meningsfullt røl ut av meg på enda en stund. Og nå trenger jeg hjelp.

    Designet er en voldsom tilpasning av et tema ved navn Illacrimo, og det fine med det er at et er enkelt å fikse på. Ikke mange tilleggsfunksjoner, speisa løsninger og flyvende grafikk. Problemet er imidlertid følgende: Ta en titt til høyre i dette skjermbildet i høyre sidekolonne. Der ser du det står Bruker, Site Admin, Logout(in), Entries RSS og WordPress.org. I temafilene til Illaqrima fins det ingen steder jeg kan endre denne teksten til norsk. Hvorfor ikke?

    Det er her jeg trenger hjelp av WordPress-kompetente folk. Temaet på denne bloggen er widget-ready, men jeg finner ingen av de nevnte begrepene i widgetene heller, jeg har bladd meg gjennom alle filer i WordPress, og nå står jeg altså her fullstendig i vilrede. Hva har jeg oversett?

  • Hva er det som egentlig foregÃ¥r her?

    Statistikken viser utrolig nok at jeg stadig har besøkende på disse sidene, på tross av en fullstendig stillstand i meningsfull blogging. Men som mere og mindre faste gjester nok forstår, avslører nok bloggens ansikt hvorfor det er stillstand her. Jeg får nemlig hjelp av Majann til endelig å lage et skikkelig design på bloggen min.

    Majann har gått fargekurs, og funnet ut at jeg er grønn. Hun har også etter innspill fra meg noen andre ideer til hva som kan gjøre siden min fin, og det er en litt langtrukken ansiktsløftning som foregår nå. Her kan dere forøvrig se litt på hva Majann tenker. Vi har drøftet litt om vi skal ta dette et stykke videre og faktisk designe WordPress-tema sammen. Men det er avhengig av at dette prosjektet kommer i havn.

  • Safari 3 (Beta) og WordPress – inkompatible greier

    En liten sak i dag:

    Safari 3 (Beta) og WordPress 2.3 fungerer d̴rlig sammen Рeller s̴ er det Safari 3, WordPress 2.3 og Qumana som fungerer d̴rlig sammen. Men problemet er:

    Når jeg redigerer allerede publiserte innlegg, forsvinner formatteringen når jeg bruker Safari. Med Firefox, Flock eller Qumana beholdes formatteringen uten problemer.

    Takk for at du satte pris pÃ¥ dette innlegget… 😉

  • Pussig sammentreff?

    Jeg deltok pÃ¥ UD’s konferanse Nye bilder fra Afrika i dag. Innlegget til Ellen Johnston Sirleaf, Liberias og Afrikas første kvinnelige president var et sammendrag av første kapittel i Jeffrey Sachs bok The End of Poverty. Det var jo litt suspekt, hadde det ikke vært for at president Sirleaf framstÃ¥r som en meget troverdig og selvstendig politisk leder. Og om Jeffrey Sachs beskriver Ã¥rsaker til Afrikas fattigdom, sÃ¥ er vel de grunnene han oppgir nÃ¥ aksepterte sannheter som ogsÃ¥ Liberias president gÃ¥r god for. Det er en god ting.

    Det var flere høydepunkter. Sammen med den amerikanske journalisten Charlayne Hunter-Gault, som har skrevet boken New News from Africa – en bok jeg absolutt skal lese. Hvis boken er like frisk som den tidligere CNN-representanten i Sør-Afrika har jeg mye Ã¥ se fram til. OgsÃ¥ redaktøren for den sørafrikanske avisen The Mail & Guardian, Ferial Haffajee, avisens første kvinnelige sjefsredaktør som pÃ¥ en helt annen, men lun mÃ¥te kom med kloke innspill avisenes rolle i det «nye» Afrika.

    I gÃ¥r siterte jeg den kenyanske forfatteren og forleggeren Binyavanga Wainaina, som med sin ironiske pamflett How to write about Africa stiller bÃ¥de vestlige skribenter og oss vanlige dødelige i gapestokken med mÃ¥ten han avdekker stereotypiene i det vi forteller fra Afrika. Jeg trodde jeg hadde oppdaget Wainaina helt pÃ¥ egen hÃ¥nd, men den gang ei. Han var en av de friskeste og mest interessante debatantene pÃ¥ konferansen. Jeg skal komme tilbake til Wainaina senere en gang, men til min forbauselse fikk jeg snakket med ham – og vi skal følge opp kontakten videre. E-postadresser ble utvekslet, og kanskje fÃ¥r vi til et samarbeid om Ã¥ skaffe lesere til afrikanske forfattere – forfattere som mangler en leserkrets fordi de ikke har ressurser til Ã¥ fÃ¥ publisert de historiene fra Afrika som media ikke har klart Ã¥ formidle, i følge kritikerne.

    Så absolutt en brukbar dag. I morra sitter jeg på flyet til eksosfylte Nairobi.

    Powered by Qumana

  • NÃ¥r eksosen stÃ¥r svart mot deg og løvet pÃ¥ trærne har mistet farge (mitt bidrag til Blog Action Day)

    Svart slår eksosen mot deg, og rundt deg er alt grått. Trestammene er grå, bladene svarte, parkens grønne gress er ikke lenger grønt, og over hele byen står et lokk av foruresning.

    Det er 20 kilometer fra flyplassen til kjøpesenteret på motsatt side av byen. På en tidlig søndagsmorgen tar kjøreturen 20 minutter. I dag tar den to og en halv time, bilkøen står i stampe ved de mange rundkjøringene, og tentaklene som snor seg mellom dem er fullt opp av motorkjøretøy i tre og fire spor på den tofelts veien.

    Nairobi er nedstumpet av forurensning, og luften er vanskelig å puste inn.

    Nairobi er en av Afrikas byperler, de fleste som bor i denne byen har ikke råd til egen bil. Likevel er den 2 millioner store byen fullstendig sprengt av trafikk. Hjemme sier miljøbevegelsene at vi må ta den største delen av klimakuttene hjemme hos oss. Samtidig ønsker vi at Nairobi skal ta del i vår velstandsvekst. Men med vekst kommer mer trafikk, og med mer trafikk ikke bare drukner Nairobi. Nairobi dør.

    Bangkok er ikke svært ulik Nairobi. Men i Bangkok går trafikken av og til raskere. Motorveiene og avlastningsveiene går i to og tre lag over hverandre, og det meste av tiden er hver eneste asfaltmeter dekket av gummidekk. Økonomisk vekst betyr også her vekst i antall biler. Hvem kan nekte dem det? Vi har ikke nektet det oss selv når vi har vokst, her vi bor med to og tre biler i garasjen, vedfyring og oljefyring, der vi kjører fem hundre meter til butikken der vi kan gå.

    I hvilken grad skal vi kutte i utslippene hos oss, i forhold til det å investere i alternative løsninger i Nairobi og Bangkok? Det gjør vondt å kutte, derfor må vi gjøre det. Men det gjør enda vondere når vi skal ønske Kenya og Thailand vekst, uten å investere i en vekst som passer miljøet.

    Etter flere døgn i afrikanske og asiatiske bilkøer tror jeg mer og mer på Jens, og mindre på Kristins allierte enn jeg normalt ville gjort.

    Powered by Qumana

  • NÃ¥ skal jeg snart fortelle fra Afrika

    Det er viktig å skille mellom Thon Hotel Gardermoen og Thon Hotel Oslo Airport når du skal bo på et Thon-hotell i nærheten av vår nasjonale flyplass. Du må også huske på at bussjåføren ikke skiller klart og tydelig hvilket hotell han stopper ved når du skal av bussen med nærmere 60 kilo bagasje. Heldigvis ligger de to hotellene bare et kvarters gåavstand fra hverandre. Vær også oppmerksom på at Thon faktisk mener budget-hotell når de kaller det budget-hotell. Dette stedet er like personlig som avdeling C på Stavanger Universitetssykehus.

    UD-konferansen «Nye bilder fra Afrika»

    Men hvorfor jeg befinner meg på Thon Hotel Gardermoen (eller var det Thon Hotel Oslo Airport)? Jo, det handler om Afrika. I morra skal jeg på en UD-konferanse med temaet Nye bilder fra Afrika. Taleføre, dyktige representanter fra det afrikanske kontinent kommer for å gi oss som vet hvordan Afrika fungerer nye innpspill. Kanskje skal vi også få høre Liberias president Ellen Johnson Sirleaf og andre fortelle det som Afrikas første kvinnelige president så talende sa på Kveldsnytt i kveld: At det fins andre ting å fortelle fra Afrika enn de fåtalls konfliktene som fins på dette kontinentet.

    Jeg vet ikke hvor jeg kom over denne artikkelen, men den kenyanske forfatteren Binyavanga Wainaina, nå bosatt i USA, har skrevet en artikkel i nr. 62 av Granta, britisk littertært kvalitetstidsskrift

    • Never have a picture of a well-adjusted African on the cover of your book, or in it, unless that African has won the Nobel Prize,

    • In your text, treat Africa as if it were one country. It is hot and dusty with rolling grasslands and huge herds of animals and tall, thin people who are starving.

    • Make sure you show how Africans have music and rhythm deep in their souls, and eat things no other humans eat.

    • Taboo subjects: ordinary domestic scenes, love between Africans (unless a death is involved), references to African writers or intellectuals, mention of school-going children who are not suffering from yaws or Ebola fever or female genital mutilation.

    Og så videre.

    Wainainae er en av de nye stemmene fra Afrika. Men kenyansk bakgrunn er han bosatt i USA, grunnleger av et litterært tidsskrift ved navn Kwani! og en av de mest lovende forfatterne – og med et svært sÃ¥ kritisk blikk pÃ¥ den aksepterte mÃ¥ten Ã¥ formidle tekster fra Afrika pÃ¥. Artikkelen i Granta er en fryd Ã¥ lese, og en skikkelig utfordring for alle vi som tror vi kjenner Afrika.

    Det er nemlig et nytt Afrika som holder på å tre fram for oss. Et Afrika som ikke passer inn i vårt bilde av det. Og et Afrika som ikke vil akseptere den ferdigdefinerte måten å beskrive det på.

    Det handler om at Afrika ikke gidder høre pÃ¥ Vesten lenger. Vi har mistet troverdighet, og en lang stund nÃ¥ har afrikanske samfunsborgere selv villet bestemme veien videre. I Vest oppfatter vi Thabo Mbeki som arrogant, men han gÃ¥r sine egne veier. Vi ser enda pÃ¥ Liberia som et krigsherjet land uten hÃ¥p, men de stiller pÃ¥ morgendagens konferanse med Afrikas første kvinnelige president. Afrikanske oljenasjoner som Angola og Nigeria tar selv kontrollen over oljevirksomheten og presser de vestlige transnasjonale selskapene ut av markedet. I land som Uganda og Zambia er dødeligheten av Aids pÃ¥ vei ned. Rwanda holder pÃ¥ Ã¥ utvikle seg i retning av Ã¥ bli Afrikas Singapore – en høyteknologisk økonomisk motor med en satsning pÃ¥ digital teknologi uten sidestykke i Afrika.

    Det fins konfliktomrÃ¥der. Og nÃ¥r Afrika er i konflikt, virker det gjerne mer brutalt pÃ¥ oss enn noe annet vi har vært vitne til. Verken Kongo, Somalia eller Darfur er solskinnshistorier. Makabre beretninger kommer ut fra nord-Uganda, og dødstallene pga. av Aids er triste. Det pÃ¥gÃ¥r konflikter i SAR, Niger og Marokko/Spansk Sahara. Men mye mer enn disse er det faktisk ikke. De fleste andre steder holder pÃ¥ Ã¥ stable seg pÃ¥ beina pÃ¥ egen hÃ¥nd – eller med hjelp fra andre aktører enn de vi liker at Afrika fÃ¥r hjelp av: Fra Korea, Kina, Arabia. Men det er gjerne slik at nÃ¥r kilden til fortellingene vi hører er langt borte, sÃ¥ er det de sterkeste bildene som setter seg fast i sinnet – mens de gode hverdagsbildene drukner i vÃ¥re fastlimte forestillinger og stereotypier.

    Jeg skal altsÃ¥ pÃ¥ UD-konferanse om dette om noen timer nÃ¥r jeg har fÃ¥tt sovet i bikubene hos Thon. Og til min store overraskelse – og glede – er Binyavanga Wainaina en av foredragsholderne pÃ¥ konferansen. Det er ogsÃ¥ en annen ting som gjør meg glad, og det er at UD nÃ¥ arrangerer en konferanse, ikke bare med Nye bilder fra Afrika som tema, men ogsÃ¥ at hovedandelen av foredragsholdere pÃ¥ konferansen nettopp er talsmenn fra Afrika som ikke lenger godtar de gamle forestillingene.

    VÃ¥re fortellinger fra Afrika

    Men jeg er i bikuben på Gardermoen av en annen grunn også. Tirsdag morgen setter jeg meg på Brussels Airlines fly til Brussel, Kigali og Nairobi. Jeg skal på fjorten dagers studietur til Kenya med 40 norske elever. Det er folkehøgskoleungdom som vi har gitt en oppgave:

    Dra til Kenya, oppsøk fortellingene, og kom med de riktige fortellingene tilbake.

    Utfordringen de får er noe av den samme som Binyavanga Wainaina og andre gir oss: Se hvilke historier vi kommer med. Er de sanne? Er de representative? Hvem sine historier forteller vi? Vil de som er deler av historiene sette pris på det vi forteller? Hvem sine stemmer kommer til orde?

    Ja, jeg veit at fjorten dager ikke er mye tid. Men det er uansett en mulighet – en liten sjangse for norske ungdommer til Ã¥ bryne seg pÃ¥ egne forestillinger og fordommer. Jeg er veldig spent pÃ¥ resultatet. Historiene kan du lese pÃ¥ www.galeogglobale.no, og sÃ¥ gjør du deg opp en mening om vÃ¥re ungdommer faktisk forstÃ¥r noe av det Binyavanga Wainaina snakker om. Og midt oppe i alt dette skal vi ikke underkjenne at vÃ¥re egne historier ogsÃ¥ er ganske interessante.

    Mine historier

    NÃ¥ blogger jeg, og jeg har ogsÃ¥ tenkt Ã¥ blogge pÃ¥ turen. Jeg har gjort det de siste gangen i Vietnam, Kambodsja og Thailand. Zambia fikk seg en omgang forrige oktober. NÃ¥ er det Kenya sin tur. Spenningen for meg er om jeg i det hele tatt har forstÃ¥tt noe av det Wainaina snakker om….

    God lesning.

    Powered by Qumana