Ertzgaard på nett

Blogg

  • Ha da

    Det siste bildet fra Koh Chang som sitter fastspikret i hodet er av lykkelig smilende mennesker på en trapp som står og vinker til oss i det vi forlater stedet i en pickup som på Elefantøya går under betegnelsen «taxi».

    Direktøren, vakthavende lege, to sykepleiere, resepsjonisten (russisk) og hennes leder eller assistent smiler Blenda-hvite smil, ulastelige antrukket i klær som sømmer seg for helsepersonell, står de der på trappa til Bangkok Hospital avd. Koh Chang – et fullstendig polert sted, en klinikk fra himmelen midt ute på et thailandsk jorde – og vinker eleven og meg av gårde, som en lykkelig slutt på en episode av General Hospital.

    – Very good teacher, sa legen til meg.
    – Very good doctor, sa jeg til legen, som kvelden før hadde stappet en hel pakke med sterile kluter inn i det fingerdype såret i leggen til eleven som hadde blitt truffet av en moped en time før.
    – Very good service, sa jeg.

    Jeg sa det til direktøren, ikke til legen. Ikke rart de smilte, alle sammen. Klinikkens ry var vel ivaretatt, legen hadde fått en stjerne i margen, og klinikken var blitt 4500 kroner rikere.
    —
    Selsomme opplevelser det siste døgnet på Koh Chang og dagen og natten hjem.

    – Jeg klarer meg alene, sa jeg til Kari som jeg hadde vinket avgårde på hennes velfortjente ferie noen timer før.
    – Miljøarbeiderne klarer vel å følge elevene hjem på flyet uten oss, hadde vi sagt til hverandre en måned før da vi begge vurderte å bli igjen i Thailand mens elevene dro hjem på påskeferie.

    Her er fakta (personnavn og andre opplysninger holdt tilbake av hensyn til den enkelte: historien er pakket inn en sky av fantasi…):

    Historie 1: Petra er truffet av moped, hun har fått et fingerdypt sår inn i nedre del av leggen. Et under at hun ikke har brukket et bein, eller at pulsåren er kuttet. Hun har det vanvittig vondt der hun ligger på behandlingsrommet, men er utrolig tøff. Vi får se hele behandlingen, snakker med mora på telefon, kontakter forsikringsselskapet og får den støtten vi trenger både fra klinikken og forsikringsselskapet. Petra må overnatte på klinikken for å sikre at det ikke går infeksjon i såret, en reell fare i dette klimaet med denne typen sår.
    Forsikringsselskapet gjør hva de kan for å skaffe Petra oppgradert billett, hun må hele tiden bevege beinet og holde det høyt.
    Vi forstår hvorfor. På den seks timer lange bussturen fra Koh Chang til Bangkok har Petra ingen steder å gjøre av beinet. Det hovner opp og gjør #$»%#$» vondt.

    Historie 1 forts. og historie 2: I Bangkok er Lufthansa tyske. Selv med info fra forsikrignsselskapet, og brev fra legen er det så vidt vi klarer å presse de til å gi Petra et sete i midtgangen – og da med feil bein ut. Vel ombord i flyet har feil midtgangsete blitt til midtre sete på høyre vindusrekke, og den velvillige passasjeren med midtgang tar på seg sin stive, italienske maske og gjør hva han kan for ikke å være imøtekommende. Vi spørr om hjelp fra flyvertinnen. Hun svarer med å skjelle oss ut, selv med legeuttalelsen i hånden. Jeg ber Trude, en av de andre elevene om å bytte plass med Petra, Trude stiller som alltid villig opp. Takken er kjeft fra tyske Dagmar, som i stedet for å hjelpe vår pasient farer på Trude og skjeller henne ut etter alle kunstens regler. Takk for den!
    Flyet må dra, vi må sette oss – av en eller annen grunn sovner vi alle sammen og våkner to timer før ankomst Frankfurt. Da våkner også Dagmar. Plutselig skjønner både hun og vår italienske surpomp at Petra faktisk har det vondt, og alle er omsorgsfulle og hjelpsomme. Men det hjelper ikke et opphovnet ben og en pasient med store smerter.

    Historie 3: Før Dagmar opplever sin omvendelse, etter angrepet på Trude, før vi sovner opplever vi hva flyskrekk er. Randi får et anfall, og må ha full oppmerksomhet. Gjør hva vi kan for å hjelpe henne, poser, hyperventilering – dette er noe flyvertinnene fra Frankfurt har hatt kurs om. Alle skal hjelpe henne, alle overreagerer, Randi får tilbud om å sitte framme, bak, oppe, nede, ved vinduet, framme i cockpiten, bak flyvertinnen, på do, i skapet, jeg vet ikke hva. Drikke? Tabletter? Vi sier nei, og setter oss ned og snakker rolig. Snart sover Randi, snart våkner hun igjen, og da går det bra. Mens altså Trude har fått kjeft, og Petra har fått det enda vondere.

    Historie 4: Men det slutter ikke der. Siste del av historien handler om grisete indere, klamme hender, politianmeldelse, mannfolk som må skjerpe seg – tøffe jenter som vet å si fra. Stuerten, Günther, har vært ute på jobb før. Han takler dette veldig bra.

    Vi lander i Frankfurt, alle drar hver til sitt. Det er slutt på turen. Men å la elever reise alene hjem… eeeeeeh. Nei, tror ikke det.

    Ellers? Snart må jeg lære at ti minutter i en lærers munn betyr 40 minutter i en elevs ører. Vi reiser med buss fra Koh Chang kl. 15:00. 5 timer senere skal vi være på flyplassen. Vi har kalkulert med en buffer på 1 time. Vi stopper to ganger fordi noen mennesker har rør tvers gjennom fra munnen og ned. Og et stopp i en elevs ører betyr muligheter for shopping, muligheter for mat. Når man skal ha mat, bestiller man det som tar 20 minutter å lage, og da bestiller alle det samme.

    Vi rakk flyet og fikk god nok tid på flyplassen..

    (Bangkok Hospital, har vunnet pris for beste thailandske eksportbedrift, vi forstår hvorfor: Glimrende service, skyhøye priser som skaffer enda flere inntekter til den thailandske turistindustrien. I følge noen vi snakker med, lever Bangkok Hospital, avd. Koh Chang av mopedskadde turister. Noen hevder at det skjer 200 mopedulykker hver uke på øya. Mens vi var der, var fire av pasientene relatert til mopedulykker… sa vi «forbud»?).

  • Koh Hoh

    Endelig tilbake på Koh Chang, tre år etter og spent på om ting har forandret seg.Mens Bangkok som nevnt tidligere er vanskelig å dekke på to dager, er Koh Chang fremdeles et laidback sted. Mens det tidligere var et dormant sted med lange strender uten nevneverdig bebyggelse, smale veier inn i regnskog og små fiskelandsbyer innimellom, begynner stedet nå å ligne på noe vi har sett tidligere på Koh Samui og helt sikkert Phuket.
    (mer…)

  • Blobb blobb

    Utrolig, men jeg befinner meg allerede i Bangkok. Dro nettopp på tur, og er snart hjemme igjen. Siste del av reisen er til nå opptråkk av gamle stier, så det var helt greit da jeg måtte tilbake til hotellet i dag i stedet for å være med elevene på båttur på Chao Praya – spesielt når elevene også droppa elvecruiset og i stedet dro på shopping.
    (mer…)

  • Hoi Hué

    La meg begynne med at jeg ikke liker Windows. Her hadde jeg stått opp klokka halv 7 en tidlig søndags morgen i 18 graders kulde for å skrive en lang og god blogg til alle dere interesserte i meg og mitt, og et kvarter ut i skrivingen – og jeg var i svært god gang – går den hersens windozens inn i spasmer, og alt med pøtiske kreativitet forsvinner inn i et stort svart hull.

    Nå skal jeg prøve å gjengi det jeg hadde skrevet på en ny datamaskin med et tastatur som hele tiden knatter samme tast to ganger, så dette blir spennende.
    (mer…)

  • Tching & Tchang

    Tching & Tchang

     

    Er i Saigon nå. Er omtrent som forventa meg Bangkok for 6 år siden. Er alt for tidlig å si nø om inntrykka, men føles vel allerede nå mer som the real thing enn Thailand. Spiste frokost på et hotell der alle snakket fransk. Vi er def. i Indokina.
    (mer…)

  • På verdens tak eller kanten av stupet?

    På verdens tak eller kanten av stupet?

    Det føles nesten sånn. I et par år har jeg jobba med et prosjekt kalt Pedagogikk for de rike. Dette er et helnorsk prosjekt som gjennomføres på seks norske folkehøgskoler denne vinteren. Tanken er enkel og grei: Skal du forandre på noe, så må det være deg selv.

    Hva vi vil forandre? Alle sammen har vi lyst til å gjøre noe med verdens fattigdom. Vi blir grepet av historier om barn som blir foreldreløse fordi foreldrene dør av Aids, eller den pågående sultkatastrofen i Niger (ja… det foregår faktisk nå) som tar livet av hele familier som har sett avlingene gå ad undas tre sesonger på rad.

    Vi blir ikke så lett grepet av vår egen rikdom. Det at vi har så nok her vi er at det nesten gjør vondt. Pedagogikk for de rike er et prosjekt som skal få oss til å reflektere over hvordan vi bruker den rikdommen som vi faktisk har her i landet. Tanken er at vi skal utvikle en pedagogikk om dette. Vi håper faktisk å utvikle en måte å jobbe med disse spørsmålene på som faktisk forandrer oss, og på en måte som gjør at andre skoleslag får lyst til å lære av måten vi jobber på….

    Ganske ambisiøst, ikke sant? Og det er elevene som skal utvikle denne pedagogikken. Gjennom praktiske opplegg som de finner på selv, skal vi prøve å gjøre elevene (og oss selv) til deltagere i verden, folk som engasjerer seg og gjør noe for at vi ikke skal drukne i vår egen rikdom sånn at de fattige drukner i sin egen fattigdom.

    Vi hadde besøk av Abdu på torsdag. Han sa omtrent dette: Verden har nok av pratmakere som prater uten å gjøre noe. Verden har også nok av aktivister som aksjonerer for aksjonens del. Vi skal gjøre noe som er mer enn dette. Vi skal snakke, vi skal aksjonere, og vi skal få disse to tingene til å gå i hop,

    Ikke rart jeg føler meg på verdens tak og på kanten av stupet? Dette kan jo gå alle veier.

    LagreLagre

    LagreLagre

  • Stopp mobbing – stans Vikings speaker

    Stopp mobbing – stans Vikings speaker

    Min sønn Erik var så heldig å bli trukket ut sammen med resten av 7. klassingene på skolen til en halv dag på Viking stadion, omvisning og møte med spillerne. En spennende dag med stopp mobbing som tema, og møte heltene som bonus. Veldig spennende syns jeg som fotballinteressert far med ønske om å stanse rasismen.

    Folkefest på Viking stadion – men hvor er folkeskikken til speaker? Foto: Geir Ertzgaard

    Nå, 8 dager senere er vi hjemme fra kamp mellom Viking og Rosenborg på samme arena, preget av enda et utrettferdig Rosenborg-tap som trykker humøret ned. Men mer enn resultatet trykker det som ungene snakker om etter kampen. Ingen nevner flotte mål eller morsom underholdning. Nei, i stedet snakker min 11 år gamle sønn og 9 år gamle datter om den merkelige stemningen.

    Hvorfor buer de på motstanderen

    spør datteren min?

    Hvorfor banner de så mye?

    Spikern mobba Daniel Braathen

    sier sønnen min.

    Og to besøkende som jeg har med fra Trondheim er mer eller mindre sjokka. Stemningen på stadion var ikke god. Vi får en lang diskusjon om forskjellene mellom Viking Stadion og Lerkendal. Vi er enige om at folk er mer engasjerte på Viking stadion, men energien er så mye mer negativ.

    Hvis Viking skal ta et oppgjør med negative holdnigner og mobbing, hvorfor ikke begynne med seg selv? Hvorfor ikke ta et oppgjør med buingen når motstanderlaget blir presentert – hvorfor kan ikke for eksempel speaker statuere et eksempel og holde kjeft helt til publikum slutter å bue? Hvorfor kan de ikke applaudere gjestene slik de gjør på alle andre arenaer?
    Hvorfor er det vanskeligere å gå foran med et godt eksempel i Stavanger enn andre steder?

    Jeg bare spør.

    LagreLagre

  • Disneyland fra solsida

    Vanskelig å fatte seg i korthet etter et par dager i Disneyland. Ihvertfall hvis man skal prøve å ta dette seriøst – det skal man jo.
    Jeg har prøvd å beskrive førsteinntrykket mitt, og sammenligner parken med Dubai og Sharm el Sheik. I dag liker jeg Disneyparken bedre, og lurer på hvorfor. Jeg har notert ned noen stikkord som kanskje gir en forklaring.
    (mer…)

  • Marvelous!

    Marvelous!

    Marvelous! løper Ingrid rundt og sier, mens Erik hele tiden babler om at han er glad det enda er en dag til i parken.

    Jeg har jo sagt til ungene at vi skal til Disneyland i Paris i noen år – en fin måte å skru opp forventningene på. Og førsteinntrykket var jo at dette var BIG!

    Vi tar bussen fra hotellet rett til Chessy, der Disneyland og Disney Studio ligger rett ved siden av hverandre.

    Disneyland Park – alltid beredt til å tømme lommebøkene til folk.

    Etter inngange møtes du av en vegg med butikker. Den har en ganske passende navn den første delen – USA Main Street. USA er kommersialismens høyborg, og du kommer verken inn eller ut av parken uten åha tråklet deg gjennom flere dusin med butikker med prangende plakater som lover variasjon og mangfold. Men med en gang du entrer butikken møter den samme varekatalogen, om du besøker en bokhandel eller en baker.
    —
    Heldigvis er ikke Main Street USA veldig lang. Snart kommer du inn i et stort, åpent område dominert av Torneroses slott i et stort parklandskap – ganske vakkert åse på. Rundt slottet ligger forskjellige verdener klar til åbli oppdaget, fra Adventure Land til Frontier Land til Discovery Land. De ligger adskilt fra hverandre med flotte stier imellom. Folkemengden du tror du skal møte i parken glimrer med sitt relative fravær. Det er faktisk ganske trivelig ågåder og kikke påflotte bygninger og frodig parklandskap.
    Erik tøffer seg og tar Indiana Jones’ rutsjebane. Verken han eller vi andre vet at den inneholder en loop, men han kommer fattet og cool ut etter turen uten nevneverdig ventetid i kø, og lysten påflere opplevelser.
    —
    De får vi alle sammen påen jernbane jeg ikke husker navnet påsom skal gi oss magesug. Ingrid og jeg koser oss, men Erik – tøff som han er – kjeder seg litt. Den gir ikke noe magesug, og da holder det ikke.
    Såvi tusler videre til neste opplevelse gjennom en del av parken som kunne vært western-avdelingen i Legoland, men er det ikke.
    Vi havner i The Haunted House, ikke veldig hjemsøkt, men du verden sågodt laget. Det er ogsåopplevelsen sålangt: Ikke såveldig mange attraksjonene, ikke såmange som vi trodde i hvertfall. Men når de først lager noe, sågjør de det skikkelig. I Haunted House måvi vente 15 minutter før vi slipper inn, den første køen denne dagen. Men når vi først slipper inn i huset, er det ikke unnagjort påfem minutter. Hele spøkelsesslottet er en fantasifull reise gjennom en meget godt laget oppsetning. Ikke de mest skremmende innfallene, men det er lett åbli fascinert over hva de får til. I motsetning til andre lekeland, hvor det vises tydelig at hver meter med påfunn koster noe ekstra – derfor skjærer man påmetrende. Dette er the real thing, hvis det går an åsnakke om det i en fornøyelsespark som denne.
    ..
    Ute av spøkelseshuset snur dagen litt. Det har begynt å regne, og det fortsetter det med hele den dagen. Vi tar oss en matpause før vi tusler av gårde til Walt Disney Studio, den andre parken i Eurodisney. Vestøl har vært her før oss, og har fortalt hva vi har i vente. Denne parken viser en helt annen industri. Ikke såbarnevennlig, men utrolig interessant påsitt beste. Vi får delta i en scene i Armageddon, en av mine favoritttullesciencefictionfilmer, kjøre i åpen buss gjennom et virtual effects-sett der vi havner midt i en flom og sitter like ved når en tankbil eksploderer i flammer, ser London bli bombet sønder og sammen – uten at noen av oss får en skramme. Litt mindre interessant blir det åtusle gjennom museer med tegnigner, og introduksjonen til Disney Channel er skikkelig kjip og kjedelig. Det siste kanskje ikke sårart etter dagens definitive høydepunkt, en times stuntshowekstravagansa. Flere tusen mennesker får bli med som vitner til «tagning» av en actionscene med ti – tolv kjøretøy som driver villmannssport pået lite område påstørrelse med et tun. Klisjeen dette går ikke an åbeskrives stemmer her. Vanvittig imponerende, og korreografert ned til minste detalj. Ekstra morsom med gjensynet med den gamle bilhelten Benny eller hva ihuleste den het, folkevogna som rula påfilm påbegynnelsen av 70-tallet.
    —
    Det fortsatte åregne, men vi ga oss ikke. Tilbake i Disneyland-parken tar vi først i spredt solskinn påwestern-jernbanen som går rundt hele parkområdet. Fire stopp påveien gjør det mulig åkomme fort til forskjellige deler av parken – bare du er villig til åvente en halvtime pååfåplass påtoget da. Fine stasjoner, men kanskje ikke verd ventinga åkikke påall skogen som omkranser parken? Det var nemlig ikke mye annet vi så. Snart ffant vi fram til Discovery Land. Gøy åse, men det var litt tullete at den største oppdagelsen var at bare en av fire attraksjoner i den delen av parken var i gang. Og der venta ungene i tre kvarter for åkjøre ti runder rundt en typisk Donald-manifestasjon av en romstasjon fra 3089. Køen var en liten smakebit pådet som sikkert kommer i morra når hele Europa har fri Langfredag.
    —
    Tilbake påKyriad Disney resort hotel trøkka vi i oss litt mat før ungene mer eller mindre sovna stående.
    Det er sånn pappaer liker det! Kjipt med regnvær, ikke alle attraksjoner like attraktive, men dette gjorde seg det.