Blogg

Du har vært der selv. I måneder har du gått og drømt, planlagt og organisert. Drømmeturen, sabattsreisen, den etterlengtede ferien eller studieturen. Og så ender den… ja, nemlig. Du bruker like mye tid på hotellrommets avløpskum  som på den snøhvite stranda, og i tankene surrer mors kjøttkaker og hjemmebakt brød, og det eneste du tenker er:

Jeg vil hjem!

Heldigvis går det over. Etter en dag eller to begynner du å nyte stedet igjen. Du glemmer raskt, og  vel hjemme begynner du å drømme, planlegge og organisere igjen. TIl neste gang.

Hvis du da ikke rammes av den tredje fare. Den som eter seg fast men som ikke gjør deg helt elendig, men som ikke lar deg føle deg god heller. Som kniper i magen, og lar livskraften renne rett igjennom deg. Som gjør at du føler deg sulten hele tiden, bortsett fra når du skal spise. Da bestiller du svære middagsretter som du bare skyver vekk når du har tatt en munnfull. Den som varer. Og varer. Og varer. Og som krever en orienteringsevne i forhold til det lokale avløpssystemet i verdensklasse. Den er der ikke. Så er den der plutselig. Og den lar seg ikke stanse.

Det er amøbene som har slått til. I motsetning til bakteriene og virusene som kommer og forsvinner igjen, har disse bestemt seg for å bli. De koser seg der nede. Hver gang du forer systemet med en feit biff sloss de om godbitene. De formerer seg og erobrer stadig nye områder i dine innvoller. Verken imodium eller idoform hjelper. Sukkervann er en vits, og Dukoralen du investerte i for å sikre en perfekt ferie er ikke annet enn en usikker investering. Dagene går, og de blir fort til uker. Igjen står du der som skinn og bein, et vaklende vrak uten kraft til noen ting som helst.

Jeg har vært der før og var der nå igjen. En rå biff ved elvebredden i Phnom Penh, muligens litt lever i en risgryte fra landsbygda i Prey Veng… Hvem vet? Men på neste tur skal jeg ha med meg Metronidazol i sekken i tillegg til Idoform og Imodium. Så slipper jeg å bruke ti dager av mitt liv på feilmedisinering og evig utkikk etter nødhavner i opprørt hav.

Fakta om turistdiaré: http://nhi.no/livsstil-og-helse/reisemedisin/sykdommer/turistdiare-2239.html

NB! Jeg er ikke lege, og tar ikke ansvar for hvordan du bruker Metronidazol. Ta kontakt med legen din før du skal på lengre reise, og hør om det kan være en god ide å ha det som en del av reisemedisinskrinet ditt.

Et tegn på at en tur er god er at du opplever at den er over nesten før den har begynt.

Det er snart to uker siden vi løp som ville hunder fra yttergate til yttergate på Helsinkis internasjonale flyplass, gjennom enda en av disse kontrollene innenfor kontrollene for å sørge for at de som har sluppet innenfor kontrollene skal bruke enda mer tid på å bli kontrollert , slik at de med sekunders margin rekker å hive seg inn i flykroppen som skal ta en til Hong Kong før de finskgretne Finnairfolka slengte igjen flydøra slik at vi som i god tro bestilte reise fra Oslo til Hong Kong med samme flyselskap hele veien  og at de ansatte i selvsamme flyselskap faktisk skulle være behjelpelige med å få kundene sine fra det ene flyet og til det andre, og ikke det motsatte. Eller noe sånt.

Det er ti dager siden vi hoppet av gårde på bølgetoppene på det frådende sundet mellom Hong Kong og Macau, med beklagende kinengelske høytalerstemmer som opplyste om at stormen der ute (flau bris under norske forhold) påkrevde at vi måtte senke farten og derfor ville komme sent fram til Macau, noe den stakkars kineseren to stolrader boretnfor oss neppe fikk med seg – han hadde nok med å finne veien ned i bunnen av spyposen med det stakkars hodet sitt som var enda gulere enn det burde vært, og nå med et skjær av grønt i det gule.  Macau var kaldt, like kaldt som bikjene som fløy gjennom hallene på Helsinki internasjonale flyplass, men denne gangen (ja, det har vært tidligere ganger) fant vi et liv og en by bak de gedigne kasinofasadene langs strandsonen ved fergeterminalen, og på tross av vind og kulde var det lett å se at dette stedet er verd et besøk ved vennligere temparturforhold.

Det er bare to dager siden vi dro fra Phnom Penh, noen kilo færre og tarmbakterier rikere. Fem dager siden vi landet i Ho Chi Minh City og sjekket ut fra det skuffende hotellet i Kuala Lumpur, det hotellet som skulle være glasuren på sjokoladekaken og en premie til positive menesker på tur, men hvems markedsførere hadde gjort en langt bedre jobb enn de som faktisk drev hotellet.

Siden i forgår har vi rukket å danse i dykkerdrakter på bunnen av Andamanhavet, og padlet i mangroveskoger som har fått naturelskere iblant oss til å kåre det til sitt livs naturopplevelse – for så å moderere det vel tilbake på stranden i Krabi.
Det kan skje veldig mye på knappe to uker, og jo mer som skjer, jo mere går dagene sammen i en stor grøt. Men noen ting står fram som røde flagg i en grønn skog. Flyplassen i Phnom Penh: En moderne, rolig og behagelig versjon av Værnes, og befolket med vennlige sjeler som får deg til å føle at det å reise skal være en hyggelig opplevelse, hvor kaffen er av nirvanske proporsjoner etter fire dager med støvkaffe fra de store sanddyner, og hvor selv bokhandelen gjemmer på små overraskelser som gir en bortskjemt bokelsker et intenst behov for å svi kredittkortet – i moderate former selvsagt.

Men det jeg har vanskelig å forstå, er at det bare er seks dager siden vi vinket Conrad avgårde på flyplassen i Kota Kinabalu. Akkurat nå virker det som en evighet siden han møtte oss med sin allestedsnærværende vennlighet, en imøtekommenhet som får en til å tro på guder, og en iver etter å få en til å føle seg ønsket som får en til å tro at paradis ihvertfall finnes et sted på jord. I seks dager, etter at flyet fra AirAsia lettet fra flyplassen i KK, og fraktet oss til lyn- og tordenrammede Kuala Lumpur, har jeg gått rundt med en behagelig fornemmelse om at jeg har berørt paradis, et sted der jeg hvis jeg ønsket det kunnet stanset tiden og tenkt at akkurat slik var det tenkt fra begynnelsen av. Hvis jeg skulle stanset tiden, skulle jeg stanset tiden i det jeg har sett av Sabah.

Det er kvelden før jeg reiser, en ikke helt ukjent situasjon. Men likevel kommer den. Følelsen, usikkerheten. Behovet for å bare droppe hele greia og holde seg hjemme.

Turer er noe man skal glede seg til, og det gjør jeg. Men i kveld er jeg ganske tom, og ser det attraktive verken i reisen eller reisemålet. Jeg har drømt om Borneo siden jeg var guttunge, helt siden jeg så/leste/hørte om King Kong og trodde at Borneo var alle regnskogers mor. Men i kveld kan det egentlig være det samme. Forberedelsene tapper meg for krefter, og jeg ser stort sett bare ubehaget jeg har foran meg: Søvnløse netter på fly, lange dager med venting på busstasjoner og flyplasser. Fuktigheten som slår i mot meg når gradestokken kryper godt over 30, og frostryktningene når temperaturen i høylandet kryper godt ned mot norske temperaturer. Tropevarmen det ikke går an å flykte fra, matlysten som forsvinner som damp etter soloppgang. Maten som frister på avstand som blir tunge, usvelgelige klumper når jeg har smakt det nok ganger, suget etter kneipbrød og en helt vanlig, norsk sjokolade.

Kvelden før avreise er alltid sånn. Det som fristet så veldig bare en uke i forkant er ikke lenger så fristende. Er det reisefeber?

Det er mye som skal ordnes før en tur. Spesielt når du skal ordne det for 45 mennsker. Har alle fått alle billettene? Er alle rommene bestilt? Kan vi stole på kontakten vår i Vietnam, selv om han var til å stole på i fjor – og i forfjor. Er det ting jeg har glemt? Hva kommer jeg til å ergre meg over at jeg la igjen denne gangen? Reisekruset? Den faste t-skjorta jeg alltid har på meg når jeg lander i Hong Kong? Hva skal jeg ha med meg av lesestoff? Skal jeg ha med meg lesestoff? Hvor mye tid skal vi ha i Kuala Lumpur? Blir de fornøyde? Lister skrives, e-poster sendes, penger overføres – kommer de fram i tide? Skjer det noe uforutsett? Visum! Går det greit denne gangen. Det gjorde ikke det sist. Den selvutskrevne papirlappen ble vist fram på grensa til Kambodsja, men jeg var ikke oppført i registeret. Selv om kambodsjanske myndigheter hadde sendt meg bekreftelsen. Når går passet ditt ut? Hvor lenge gjelder reiseforsikringen?  Det er ikke malaria på Borneo, ihvertfall ikke i høyden. Men er det denne gangen når jeg dropper profylaksen at myggen slår til? Hvor la jeg sjekklisten nå igjen.

Reise er forandring. Noen ganger er det ferie, avkobling. Andre ganger ren jobb. Mine reiser er et sted midt imellom. Jobb, javisst. Opplevelser, du verden. Jeg får betalt for å gjøre det andre drømmer om å gjøre på fritiden. Likevel tenker jeg at det kunne vært deilig å stått over – akkurat denne gangen. I hvertfall i kveld. I hvertfall kvelden før.

Men så er vi i gang. Vi møtes på tunet. Bussen går, flyet tar oss med. Det er bare å komme seg av sted. Det første skrittet når hjulene har begynt å trille. Da er det ikke tid å kikke seg over skulderen.  Men det er noe rart med det. Folk sier at gleden ved å reise ligger i forberedelsene og etterarbeidet. Jeg vet ikke om jeg er enig. På en måte ligger nok den største gleden ved å reise i drømmen om et annet sted. Men midt oppe i alle forberedelsene, jo nærmere datoen, jo mindre blir drømmen og heitere blir feberen. Så jeg tror nok heller på de som sier at den største gleden ved å reise, er å endelig være i gang.

Et lite postscript til noen av dere som elsker å reise og som syns dette bare er syting og klaging: Jada,  Jeg vet det. Jeg er heldig. Folk kan misunne meg, og det med rette. Men det fratar meg ikke reisefeberen som treffer meg når gleden ved å se fram til noe forsvinner i kavet etter å få det til.

Jeg vet ikke om assosiasjonene dine går i den retning, men med litt fantasi kan du vel kjenne igjen litt av stemningen fra The Joshua Tree, treet som utgjorde deler av omslaget og som gav tittelen til U2 sin klassiker av en 80-tallsplate med samme navn.

Det er morro å presse seg litt og prøve ut sine ferdigheter. Jeg har arbeidet en god del i Photoshop CS4 de siste ukene, og svarthvitt-konvertering av råformatsbilder er en av de temaene som fenger. Det er noe ved svarthvittbilder som hjelper en til å se ting klarere. Et tre på ei øy ute på et isfrosset vann gir for eksempel et bilde av Mosvannet i Stavanger som folk sjelden ser, nettopp fordi man nesten aldri går ut på øya. Mønstrene i snøen på isen kommer også bedre fram når fargene tas vekk.

Ofte syns jeg at Photoshopping blir en kunstig forskjønning av virkeligheten. Men å arbeide med svarthvittkonvertering gir en opplevelse som jeg ofte bare kan finne paralleller til ved å se til det gamle mørkerommet.

Rykket det i reisefoten? Kjente du luftfuktigheten slå mot deg? Begynte du å svette da du lestse navnet? Da er du som meg. Borneo vekker assosiasjoner, og ord som eventyr, oppdagelser, hodejegere, orangutanger dukker opp. Joseph Conrad og Gavin Young, Almayer’s Folly og En utstøtt fra øyene.
Neste mandag sitter vi på flyet dit, og en av barndommens drømmer er i ferd med å gå i oppfyllelse.

Jeg vet ikke hva som venter der, selv om jeg er godt forberedt. Googling og Flickring har vist meg at Borneo generelt, og Sabah spesielt ikke er et vanlig reisemål for nordmenn. Jeg har bladd gjennom de norske reisemagasinene mine, og foretatt søk hos National Geographic, og jeg har bare kommet over tre gamle artikler fra 80-tallet. Borneo spesielt og Sabah spesielt har blitt oversett, eller kanskje det ikke har blitt oversett, bare forbigått fordi det faktisk ikke er så interessant? Hvem vet. Men det jeg har fått med meg, er at verdens fremste orangutangreservat fins der, at Mt. Kinabalu, på UNESCOS verdensarvliste pga sitt mangfoldige økosystem er en hovedattraksjon, at folk drar til Sabah for å oppleve «home stays», overnatting hjemme hos folk i landsbyene. Jeg har også fått med meg at en av verdens viktigste regnskoger befinner seg på Borneo og er i ferd med å oppleve samme skjebne som regnskogen i Amazonas, den forsvinner i menneskets jakt etter profitt.

Det er i havområdet mellom Sabah og Filippinene «verdens farligste havområde» befinner seg, av den enkle grunn at ingen steder i verden fins det flere pirater enn akkurat i øyene som danner bro mellom Borneo og Mindanao, den største øya på Filippinene, kjent for sine politiske konflikter og frigjøringsbevegelser.

Neste tirsdag er jeg i Kota Kinabalu. Vi lander ved midnatt, omtrent når dere går hjem fra jobb her hjemme. Vi skal tilbringe fem dager her, og vi skal på jungeltråkk, overnatting på teplantasjer, inn til Kinabalu-parken, og overnatte to netter hjemme hos folk. Hvor og når kan jeg jo komme tilbake til.

Jeg reiser med jobben denne gangen også. Som vanlig har jeg store tanker om at jeg skal skrive hjem om det jeg opplever. Men det å være på jobbtur med elever krever en del. Folk sier jeg er heldig som får reise så mye. De har rett, selvsagt. Men jeg er der først og fremst for å sørge for at ting går bra. Mine egne ønsker og preferanser får vente, elevenes behov må dekkes først. Så får vi se hva vi får tid til.

Jeg gleder meg uansett. Dette blir en opplevelse litt utenom det vanlige, og for en nordmann litt utenfor opptråkkede stier. Jeg håper jeg har noe å melde hjem om, og at du tar deg bryet og følger meg på turen.

Jeg vet ikke hvor uttrykket kommer fra, men av en eller annen grunn føler jeg at det passer akkurat nå. Vi har kjørt gjennom forblåst sørvestlandsvinter med fokk i sidekastene og med usikker sikt for å kalle det noe.

Det er en ny erfaring å se hele regionen fra Stavanger i vest til Mandal i sør i bitende kulde-drakt. Heldigvis merkes ikke temperaturen i bilen, men fartsmåleren viser 20 lavere enn vanlig. Likevel føler jeg at jeg må ta det med ro. Du vet aldri hva møtende trafikk kan finne på når taket glipper og panikken tar de.

Men det er først inne på hytta en time etter at vi kom i hus kavende gjennom puddersnø som verken bar ski eller bein at jeg forstår begrepet. Det er fremdeles under ti grader og jeg får mest lyst til å bjeffe.

Det var aldri meningen at folk skulle bo nord for Alpene.

It’s been six weeks of snow now here on the west coast of Norway. Like or not, with the standard being two weeks every winter, there is a certain wow factor over the snow situation we experience at the moment. Like for the guy in the image: Does he like it, or does he despair? I can’t really tell, but I think the picture tells a story.