Blogg

They say that good boys go to heaven, and bad boys to Amsterdam. Well, innocence has many faces, even in Amsterdam.

Amsterdam is bicycles. You see them everywhere, and although most of them are black, there has to be one that stands out, as there always will be someone who stands out in a city like Amsterdam. I love this town.

I don’t know what this couple expected, but it can’t be a common sight in the penthouses of New York. The streets of Venice are a haven for any photographer, if it’s moods, people or architecture that’s your subject. I’d love to spend a week just grabbing images with my camera.

I’ve been to Prague and back, and seen these flowers in their bed along the Vaclavska Nám with the Narodni Muzeum. This is the place of the Velvet Revolution of 1989, the place where two students burned themselves to death as a protest against Communism. Were there flowers here during the Cold War? And do we take them for granted now? What happened to the dreams and the flower power?

Staying in Makumba village was such a positive experience, and I think you can see the optimism found in the village in the face of this young boy guyding his unseen ox plowing the field. This guy’s got a purpose, and you can see it.

Mens Russland kjemper om oljerettigheter i Afrikas mest ressurssterke land, og Norge basker seg i oljeglansen og eter seg stadig feitere og feitere, er kanskje global oppvarming og denne tekniske løsningen fra Masai Mara det som velter vår velstand og gjør oljen til en ubetydelighet i den store ressurskampen. For hvem kan sloss mot en nesten gratis solkoker laget av cellofan og papp som «bare» bruker en time på å koke poteter eller kål, for å nevne et eksempel. Jeg vet at dette ikke er en ny oppfinnelse, men har du litt god tid, og planlegger maten din, så er jo dette en ganske så rimelig løsning.

Jeg er nettopp ferdig med å lese Long Way Down, fortellingen om Charley Boormans og Ewan McGregors tre måneder lange reise på motorsykkel fra John O’Groats, Skottlands nordligste punkt til Cape Agulhas, det sørligste punktet på det afrikanske fastlandet. Det er en besynderlig reise, en av de store og klassiske reisene som folk har drømt om siden David Livingstone sivilserte det sørøstlige Afrika, og Cecil Rhodes hadde visjoner om å bygge en jernbanelinje «Fra Kapp til Kairo»som skulle forene dette eventyriske kontinentet og gjøre det til en utømmelig kilde av ressurser for det britisk eimperiet. De krysser fjorten afrikanske land, fra Tunisia og Libya i nord til Namibia og Sør-Afrika i sør. Som litteratur å betrakte er dette enkle saker. Det tar deg to dager å pløye deg gjennom historien, som kort sagt er beskrivelse av veier, av raidernes tanker om veier, om besøk på UNICEF-prosjekter og andre gode tiltak som vil bedre hverdagen for fattige afrikanere. Som sjanger er dette en merkelig blanding, men lettlest er det.

Jeg skal ikke falle i fellen og kritisere de for måten de har gjort dette på. Vi har hver våre måter å leve våre liv, og ingen har rett til å si at min versjon er bedre enn din. Hvis du har tenkt å lese denne boken, så vær klar over at den sier deg noe om det å være på motorsykkeltur med gode venner, og det sier noe om å forfølge sine drømmer. Men du blir veldig lite klokere på det afrikanske kontinentet, forutsatt at du vet litt om det fra før. Og her er kanskje bokens fremste force; for folk uten noen form for kjennskap til Afrika kan dette være en vekker. Spørsmålet er imidlertid hvilke dører den åpner. Etter 15 000 kilomenter på alle typer veier, overnatting i luksushoteller, jordhytter og telt, gjør Charley Boorman seg noen tanker om hva de har utrettet helt på slutten av boka. Han skriver (eller sier, og får noen andre til å skrive det ned):

The enormity of what we’d been able to achieve began to sweep over me… I was suddenly humbled, a little bit of dirt where we stood on the pegs and stuck our elbows out. I thought of the Sudan, Ethiopia, Kenya, I thought of Zambia, Tanzania: all those gnarly, muddy, sandy, potholed roads. It occurred to me that ten years from now, five even, these roads would  be gone, buried for all time under tarmac,. The Africa Ewan and I had ridden through would be changed forever.

Charley  Boorman, Long Way Down, side 327-8

Jeg havnet i diskusjon med noen elever da vi var i Johannesburg. De hadde vært i byen i et knapt døgn da jeg traff de, og noe av det første de sa da jeg møtte dem, var en formulering som jeg stadig møter:

Dette er ikke det virkelige Afrika.

Johannesburg hadde en moderne flyplass, høyhus, flerfelts motorveier, parker og grønne lunger. Jozi var ikke afrikansk, den var en vestlig storby plassert på feil sted på kartet, og dermed ikke det virkelige Afrika. Min kollega tente i bånn da hun hørte utsagnet. Hun har bodd i Sør-Afrika i et par perioder. Var hennes Sør-Afrika ikke det virkelige Afrika? Hva er det egentlige Afrika?

Det er dette jeg lurer på.Er det trist at veien fra Kapp til Kairo asfalteres? Hvorfor er det trist? For vår del? Fordi sandkassen vår forvandles om til en parkeringsplass? Det er veldig enkelt å være kloke på andres vegne, men hvis jeg skulle spurt Charley Boorman og gutten med sårskadene fra udetonerte miner ved grensen til Eritrea, om hva som var best, ville du nok fått forskjellige svar. Jeg kan forstå Charley Boorman. Men disse bildene forsterker et vrengebilde av virkeligheten som vi stadig faller i: Verden som vår lekeplass, hvor tøffe gutter er tøffe gutter, og hvor menneskene vi møter framstår som kulisser for vår filantropi. Det må være sånn. Men det må ikke bare være sånn. Det skal svært mye til å flytte fokuset bort fra oss selv og over på de andre, også når det handler om de andres ve og vel. Derfor syns jeg det er greit at noens første møte med Afrika er boken til McGregor og Boorman. Men jeg syns også at det er greit at de beveger seg videre. Jeg vet ikke om jeg syns det er like greit at de fleste inntrykkene vi kommer hjem fra Afrika med nå til dags er luksusboliger i Sør-Afrika, vidunderlige safarier i nasjonalparker og lange golfrunder på verdens vakreste golfbaner. Det hører med, men det spørs på hvem sine premisser det skjer. Hvem sine stemmer skal vi høre på? Klarer vi være gjester i Afrika på vertskapets premisser, eller er vi bare i stand til å se ting hvis vi kan gjemme oss i våre luksustelt og fem stjerners villaer i sørafrikanske forstader?

Jeg har prøvd å finne afrikanske fotografer i det siste. Det har vært en selsom opplevelse og en nesten umulig oppgave. Bildene av Afrika tatt av afrikanske fotografer er nesten umulig å google seg til. Jeg har trålet nettet og søkt på begrepene «Afrikanske fotografer»,»African Photographers». Det jeg oppdager er at de aller fleste bildene er våre bilder fra Afrika. Afrikas bilder fra Afrika forsvinner i mengden.

Hanne Østby har følgende sitat som header på bloggen sin:

«People travel to faraway places to watch, in fascination, the kind of people they ignore at home.»

Jeg har et postulat: Vi er ikke så interessert som vi tror vi er. Selv på våre lange reiser er vi egentlig mest interessert i vår egen versjon av virkeligheten, og de andre får kanskje lov til å spille rollen som statister. Vi er mer interessert i våre bilde av de andre enn vi er av de andre i seg selv. Eller kanskje det er enda enklere enn det: Egentlig er vi bare store barn som trenger en sandkasse å leke i. Og som vi vet, så er jo Afrika en stor sandkasse.

Sist helg var det bloggcamp i Kristiansand. Jeg skulle gjerne vært der.

I etterkant av campingturen har det oppstått et par interessante diskusjoner som berører dette festlige fenomenet. Det første er hva som ligger i begrepet «innflytelsesrike bloggere». I følge Thomas som arrangerte Bloggcamp 09, så befant ihvertfall hundre av de mest betydningsfulle norske bloggerne seg i Sørlandets hovedstad forrige helg. Jeg spørr da: hva menes med mest betydningsfull? De med flest treff? De med de beste skriveferdighetene? De med overbevisningskraft, på tross av eller på grunn av besøkstallene? Er det de som får flest kommentarer? Jeg vet i hvertfall dette: Det er  ikke de som roper høyest om sin innflytelse som har det. Husker dere historien om keiserens nye klær? Eller Siw Jensen, for å bruke en mer hverdagsnær sammenligning.

Tenkte meg det ja!

Den andre debatten er den mellom sofabloggerne og rosabloggerne. Kort sagt den samme debatten som den andre, men denne gangen mer i form av en generasjonsdebatt. Sofabloggerne syns rosabloggerne skriver for mye om lebestift og neglelakk. Rosabloggerne på sin side syns sofabloggerne tror de eier nettet og ikke tar de alvorlig.

Jaja, sier nå jeg. Jeg sitter igjen med et par inntrykk som gjerne kan oppsummeres i en setning eller to: hvis man tror at blogging handler om innflytelse og markedskrefter, så de om det. De med vett i skallen vet at bloggen er der og lever sitt eget liv og utvikler seg i den retning den selv bestemmer uavhengig av hva innflytelsesrike sofabloggere eller rosabloggere måtte mene.

Det er nesten så jeg må spørre: Er det noen som eier Bloggeland? Et merkelig spørsmål i grunnen, for svaret er innlysende: Det er det jo jeg og Ståle som gjør;-).

God blogging videre.

Hvis du selv blogger jevnlig om Afrika, bor i Afrika og blogger, er afrikaner som blogger i en norsk sammenheng?
Kjenner du noen som blogger jevnlig om Afrika, bor i Afrika…. osv…

Det hadde vært veldig fint om du gav lyd fra deg, enten i kommentarfeltet her, eller ved en av de andre kanalene jeg er tilgjengelig på.