De siste årene er det forholdet Kina – Vesten – Afrika som har blitt omtalt som om det var et trekantdrama fra en av Graham Greenes bøker. Russlands engasjement har det vært lite eller ingen ting om. Det virket som om den russiske bjørnen ikke hadde kommet seg ut av hiet etter den kalde krigen.
Men i disse dager er president Dmitry Medvedev på rundreise i Afrika, og det er ikke helt tilfeldig hvilke land han besøker. Rundreisen går til Egypt, Nigeria, Angola og Namibia. Det er første gang på tre år at russisk ledelse har besøkt Afrika, og i dagens trekantdrama er det jo nytt at det kommer en ny Hva har så disse landene til felles, og hva handler besøket om? I følge BBC handler det som alltid når de store vier Afrika interesse om tilgang til naturressurser. Felles for de fire er at de har tildels store oljeforekomster, og/eller at de spiller en viktig rolle i forhold til oljerørene som krysser Sahara på vei fra Afrika til Europa. Russland tilbyr tilgang til kjernekraftressurser mot at landet får tilgang til olje og diamanter.
Det er den gamle historien igjen. Beilerne er ute og frir. Russland har havnet i tredje rekke i kampen om Afrika, men er kanskje det landet som har de største musklene, spesielt med tanke på utvikling av alternativ som kjernekraft på det afrikanske kontinentet.
Man kan fort legge seg i skyttergraver og begynne å skyte på hverandre i en slik situasjon. Det er lett å tenke at Kina, Russland og Vesten egentlig bare tenker på seg selv, og at den nyvekkede interessen for Afrika bare er gammel kolonialisme i drakten til Markedet. Men nå er det andre spilleregler som gjelder. Det er ikke bistand eller makt som er våpenet de tre beilerne må bruke, men forhandlinger og avtaler der den som byr mest også får mest tilbake. Motparten er ikke en dame som legger seg flat for sine friere, men en oppreist motpart som kan stille krav, og som kan velge den samarbeidspartner man ønsker. Snakker vi om likeverd for en gangs skyld?
Men som nevnt tidligere: Det er ikke tilfeldig hvilke land som nå har frierbesøk. Det er de ressursterke, som har noe å gi tilbake. Men hva med de andre søstrene da? Når fikk de sist besøk? Når besøkte en av de store statslederne sist Mauretania, Lesotho, Madagaskar eller Togo? Land som ikke har så mye å legge fram på forhandlingsbordet, og som derfor er ganske enkle å overse?
They say that Evolution is just small unoticable mutations in the genes which show themselves in unexpected ways. Like puppies eating grass instead of meat? My brother Ståle got himself a lovely little badger, or dachshund, and one day he came to visit, and to enjoy a supper of sorts.
Få ting er vel mer stas enn barn og hunder. Min bror har fått seg en ualminnelig søt liten vofs, og de to var på besøk forrige helg. Samtidig stakk nabogutten på sju år innom, og i et ubevoktet øyeblikk lånte han min «vofse», det store og tunge Olympus E3, og fyrte løs bilder av det nyankomne vofsen ved navn Daxée. Som en liten velkomst til den lille dvergdachsen og som et eksempel på at barn har den naturlige tilnærmingen til livet som vi voksne ofte bare kan drømme om, får du nå fire bilder som Kristoffer Østrem knipset av Daxée for en ukes tid siden.
[nggallery id=4]
Det må jo forøvrig sies at lille Østrem har fått litt hjelp av undertegnede for å finpusse på resultatet. Og som en liten desert, et bilde jeg tok mens jeg fremdeles trodde at kameraet var trygt:
Two posts today. Looking through my multitude of images, i got to some of the old ones that I scanned a few years back. Looking through them, you get nostalgic, and any thoughts about quality or creativity becomes less important than what the image conveys. It’s strange and reason for reflection to see how analogue images, even those scanned into digital, work diffrently from the technically but sometimes soulless images of the digital era.
This time memories of places and times past. Hope you enjoy the image just for it’s emotive side.
Did I forget to say that this is looking down on the Rift Valley from the escarpment near Naivasha.
I usually don’t do these kinds of images, abstract renderings of reality. But you sometimes have to give it a try, those things you mainly leave to others. This time a combination of panning horizontally and quick-zooming at the same time. This one is by the roadside close to Hanoi in Vietnam, and you can somehow (hopefully) get a sense of traffic that standing by the roadside on this heavily trafficked patch of asfalt.
Dette er vel først og fremst en påminnelse til alle oss som tror vi ikke lever i et sunt demokrati om at vi faktisk gjør det. Men hvis mange nok minner hverandre på det, så kan det være med på å øke presset på burmesiske myndigheter at vi husker på at i dag er Aung San Suu Kyis bursdag, og at hun feirer sin bursdag i husarrest for 14. gang på rad. Det vil si at hun har vært holdt i arrest fra hun var 50 og til hun nå altså fyller 64 år.
Rapportene om Aung San Suu Kyi er ikke gode. Helsen skranter, og det kan virke som om regimet i Burma har klart å knekke henne. Men som symbol på de rettighetene vi tar for gitt, og som det burmesiske folk modig har kjempet for å årtier, er hun ikke bare en fakkelbærer, men kanskje den fremste til å bære den fakkelen som heter demokrati og menneskerettigheter.
I dag foregår det en global markering av hennes Aug Sans bursdag, og kjendisene står først i køen. Men det blir en trist kø hvis vi med lavere kjendisstatus ikke følger opp denne markeringen. Jeg oppfordrer derfor alle som ser dette om å markere det på sin egen blogg, Facebook-side, Twitter-konto eller hvor det måtte være, og legg gjerne inn følgende melding til burmesiske myndigheter inn i teksten din:
I am deeply concerned at the recent detention of Daw Aung San Suu Kyi in Insein prison. This arrest is the latest human rights abuse inflicted upon the Nobel Peace Prize winner, who has been detained for 13 of the last 19 years, mostly under house arrest. Aung San Suu Kyi and two female companions face trial in connection to an incident in which an American man allegedly swam across a lake to her house and stayed there for two days. Following this incident in early May, she was moved from house arrest to Insein prison, where she now awaits trial. I call on you to release Aung San Suu Kyi and the companions arrested with her, and I urge you to see to it that Aung San Suu Kyi is not returned to house arrest. I am also worried about the recent decline in Aung San Suu Kyi’s health. When her regular doctor, Tin Myo Win, visited on her on May 7, security forces prevented him from entering her house. Upon returning home, he was taken away by the authorities, and his current whereabouts remain unknown. Please ensure that Aung San Suu Kyi receives the medical attention she needs, and please provide information about Tin Myo Win’s status. I urge the government to demonstrate Myanmar’s commitment to human rights by ordering the immediate and unconditional release of Daw Aung San Suu Kyi and other prisoners of conscience.
Teksten er hentet fra Amnesty USA, og tilpasset bloggkonseptet.
Så har jeg skaffet meg iPhone OS3.
Jeg ramler ikke av stolen, men føler meg heller ikke snytt. Jeg merker bl.a. at norsk tegnsett er implementert fullstendig, noe som gjør hele skrivingen til en bedre opplevelse. Å kunne kopiere og lime tekst mellom applikasjoner virker også, i hvertfall mellom Safari og iBlogger som jeg nå skriver dette innlegget med. I det hele tatt har skriveprosessen blitt bedre, men tydeligvis har ikke tuktet tastatur blitt en universell løsning for alle applikasjoner. Den enkelte programvareleverandør må implementere det i din egen applikasjon. Det må det bli en endring på, selv om jeg regner med en høyoktanaktivitet på oppdateringssiden når det gjelder applikasjoner de nærmeste ukene. Andre ting? Lyd. Men desverre ikke til min iTouch enda. Forresten: Hvorfor benytter ikke Apple likegodt dette navnet i stedet for den mer tungvindte iPod Touch?
Beats me…
On the Jæren coast between Hå gamle prestegård and Nord-Varhaug Chapel I found this boat offloading it’s scraps from the morning’s fishing. Debris for the fishermen, a fest for the seagulls.
This image has raised some discussion about cropping. Here I’ve attempted to do what commentators (Jan Ivar, Simen) have suggested; namely cropping out the foreground, and again tried to include some more of the foreground to see if that is to people’s taste.
Have a look at the images, then make up your mind on which version you prefer. The poll follows after the last image.
I jakten på stjernene, har vi glemt å være til stede der vi er?
Vi reiser som aldri før. Men samtidig har både måten vi reiser på og hva vi gjør ut av reisene forandret seg ganske drastisk. Jeg husker første gang jeg var på en stor utenlandstur alene. Etter to måneder i Øst-Afrika var jeg helt desorientert om hva som foregikk hjemme. VG var fraværende i kioskene i Kasama, Internett ikke engang en drøm i hodet til Tim Berners-Lee, og turplanleggingen foregikk ved at jeg gikk ned til nærmeste SAS-kontor og ba de bestille en billett for meg. Kontakten med reisemålet foregikk via brev når det ikke hastet, og med telefon når noe var preserende – dvs. aldri. I løpet av to måneder var jeg totalt isolert fra min vanlige verden, og fullstendig oppslukt i en ny. Hjemme hørte de bare fra meg via postkort, som tok en måneds tid å foreta reisen fra Nairobi til Oslo, hvis de i det hele tatt kom fram. Ulempene var klare: Ting tok lenger tid. Fordelene langt større: Jeg var fullstendig til stede der jeg var, og det var faktisk en overgang og et kultur- og tidsskille å bevege seg fra Afrika til Norge.
Jeg snakker om 1985. I dag, 24 år senere tar deg meg to minutter å få kontakt med et hvilket som helst reisemål i verden. På tur tar deg meg fem minutter og en internettkafé å bli oppdatert på status i tippeligaen. Når jeg kommer hjem er det ingen overraskelser som ligger og venter på meg, for jeg er oppdatert via Facebook, Twitter, e-post. sms og nettavisene. Akklimatiseringen tar den tiden det tar å venne seg til lufttemperaturen og tidsforskjellen. Hodet henger med på alt det nye, men av og til lurer jeg på om det henger med på det jeg har vært med på. De stadige skiftningene i sted og rammer skjer så fort at de ikke fordøyes. På samme måte som vi bomarderes av bilder, tekster, så bombarderes du som moderne reisende av raske skiftninger og stor tilgang til øyeblikket.
Det treffende poenget i Søren Kierkegaards filosofi var at i øyeblikket møtes tid og evighet. Det er i dette øyeblikket du møter deg selv. Det er her og nå du kan dvele over det som er, har vært og det som skal bli. Men skifter øyeblikkene for raskt, blir det ingen tid til dveling, selvinnsikt og vekst.
WorldHum har i dag en artikkel med tittelenEight Endangered Travel Traditions, om forandringer i våre reisetradisjoner som skyldes endringene i den moderne måten å leve på og reise på. De åtte er:
Å sende et postkort hjem: Når skrev du et postkort hjem sist? Når gjorde jeg det? Det er ikke så preserende å sende et postkort hjem lenger når en rask og relativt rimelig SMS eller mail dekker behovet for informasjon og kveler behovet for å være kreativ. Dessuten er jeg hjemme før postkortet er framme, og da er vel halve poenget vekke? Status: Jeg erklærer meg skyldig.
Gleden ved å rote seg vekk: Noe av det spennende ved å være på nye steder, er å rote seg vekk og inn i kvartaler du egentlig ikke hadde tenkt deg til eller visste om. Det var sånn jeg oppdaget Kazimierz-bydelen i Krakow. Men med GPS roter du deg ikke vekk lenger. Med en reisebeskrivelse fra Google Maps i hånden, tar du ikke feil i rundkjøringene. Nå kan alle finne fram ved noen tastetrykk. Og med det mister vi mulighetene til de ikke planlagte men du verden så givende overraskelsene. Status: Jeg bruker ikke GPS, jeg har benyttet meg av Google-kart. Jeg erklærer meg delvis skyldig.
Guideboka: Skulle du reise til Sør-Amerika, måtte du bruke Footprints South America Handbook. Skulle du reise i Afrika, var det Lonely Planets Africa on a Shoestring som gjaldt. Det fantes ingen Bootsnall, World66 eller Wikitravel til å hjelpe deg. Den eneste konstante løsningen var en god reiseguide skrevet av folk som hadde vært på samme sted før deg. Senere spilte bøker fra Lonely Planet, Rough Guides og Footprint en stadig større rolle, med sine årlige oppdateringer og konkurranse om å komme med de fleste og mest nevenyttige detaljene om hva du skulle spise, hvor du skulle sove og hvem du skulle gjøre hva med. I dag forandrer opplysningene seg fra uke til uke. Du får oppdaterinene inn på iPoden din, i tillegg til at alle er så reisevante at de klarer seg selv uten hjelp fra dyre guidebøker. Jeg har bokhylla full av reiseguider fra 1990 og fram til ca 2004. I dag blar jeg ikke i de, dessuten tar de så stor plass i kofferten at jeg ikke ser noen vits i å ta de jeg har med meg. Opplysningene er uansett utdaterte, så de trengs ikke. Status: Jeg erklærer meg skyldig.
Kasetten Walkmanen gikk på vanlig batteri. Det holdt i ukevis. I dag holder iPoden i fire timer hvis jeg er heldig. Å dele musikk med folk du møter på den lokale minibussen er ikke så enkelt tom som du er for strøm. Sier WorldHum. Men det WorldHum ikke nevner, er at det fins solcelleladere for iPoden din. Og splitter og kasettadaptere får du kjøpt på Elkjøp for 79 kroner. Vil du dele musikken din, så kan du. Status: Jeg erkærer WorldHum for skyldig i mangefull og uoppdatert informasjon.
Avisen: Å komme til et fremmed land var å gå til en kiosk og kjøpe seg dagens lokalavis, fortrinnsvis den engelsksprålige utgaven.
Fotoalbumet: Hvor havner bildene dine etter turene du har vært på? Mine ligger fremdeles på maskinen i håp om å bli vist en gang. De støver hen i et eller annet online album, eller ligger og visner på harddisken min. Jeg er ikke den eneste som har det sånn. Aldri før har relativt så få hatt gleden av de – hvis vi da ser bort fra alle snapshotene på Facebook som konkurrerer om å viske ut hverandre fra hukommelsen. Det å sitte og velge ut bilder, og å bla gjennom gode fotoalbum var en obligatorisk aktivitet når du kom hjem fra tur. Men hvor er bildene nå? Status: Jeg erklærer meg skyldig. a
Sosiale hosteller: Backpackerhosteller (i mangel av et bedre navn) var stedet der man møtte andre reisende, delte erfaringer og spanderte en halvliter. I dag sitter folk med nesa i en iPod, en Blackberry eller på hostellets internettkafé og kommuniserer med de som ikke er der. Jeg er vel ikke av de som har frekventert denne type overnattingssteder for mye, men har ikke WorldHum et poeng her? I stadig søken etter å være andre steder, glemmer vi å være der vi er? I kravet om å holde seg oppdatert i det store, digitale verdensrommet, rekker vi ikke over å være til stede med de menneskene vi deler rom med akkurat her og nå. Jeg kan nevne en parallell: Jeg jobber på folkehøgskole. På ettermiddagstid er elevene sosiale sammen. Men måten de er sosiale på er ganske interessant. De sitter med hver sin laptop på fanget i en eller annen sofa, logga inn på et eller annet sosialt nettsted, og skriver og kommenterer både til hverandre og til de som er til stede i det virtuelle rommet som omgir sofaen på internatet. Status: Jeg erklærer meg delvis skyldig, men det er mest fordi jeg ikke benytter meg så mye av denne typen overnattingssteder.
Dagboka: Bloggen er et fint sted å holde folk oppdatert på hva jeg opplever. E-post likedan. Men ingen ting er vel som å sitte på en kafé et eller annet sted i verden og notere ned stikkord, tanker og tips fra dagen som har passert. Broderen er en kløpper på dagboknotater. Noen av de tingene jeg har skrevet om på denne bloggen fikk først bein å gå på gjennom Moleskinbøkene jeg alltid har med meg. Søk f.eks. på «Zambia» eller på «Nigeria» på herværende blogg. Men det blir mindre og mindre til at jeg skriver i dagboka mi. Refleksjonen fra mine siste turer er ikke nok til å fylle første side av min første Moleskin-bok. Det har nok sine forklaringer: Jeg er ofte på jobb når jeg er på tur. Familieferier er ikke egnet til egosentriske handlinger som å skrive reisenotater. Dagboka kan også være en flukt fra det å være tilstede der du er. Men på veien mister man refleksjonen. Status: Jeg erklærer meg skyldig.
Så hva blir vi sittende igjen med? Har WorldHums anklager noe for seg? Hvis de verdiene dette nettstedet legger til grunn for artikkelen sin har noe for seg, må jeg si: Jeg er skyldig. Vi reiser mer enn noen gang før. Vi ser mer enn noen tidligere kunne drømme om å se. Men ser vi virkelig? Eller er vi redusert til ubevisste konsumenter som verken tilfører eller får noe fra våre reisende handlinger? Jeg bare spør.
Dette er vel først og fremst en påminnelse til alle oss som tror vi ikke lever i et sunt demokrati om at vi faktisk gjør det. Men hvis mange nok minner hverandre på det, så kan det være med på å øke presset på burmesiske myndigheter at vi husker på at i dag er Aung San Suu Kyis bursdag, og at hun feirer sin bursdag i husarrest for 14. gang på rad. Det vil si at hun har vært holdt i arrest fra hun var 50 og til hun nå altså fyller 64 år.
